Spørsmål: Jeg er en kvinne på 41 år som har vært gift i 19 år. Vi har tre
flotte barn. Vi er glad i å være sammen, å reise for å oppleve nye og spennende ting. Alt
dette sprakk for meg sommeren 2001. Da hadde mannen min et forhold på si. Vi pusset opp huset vårt den sommeren, og en søndag kunne jeg ikke finne ham inne. Jeg gikk ut i garasjen for å hente maling, og da hørte jeg ham si med myk stemme i mobiltelefonen
at han snart skulle ringe igjen. Han sa det var en fra jobben. Siden måtte han ringe «kollegaen» på nytt og var ute i hagen i én time med den samtalen. Utpå ettermiddagen ba jeg om å få se på mobilen hans. Han forsto at han var gjennomskuet
Jeg fant diverse meldinger hvor det ble takket for fantastiske møter og uttrykt forventning til neste møte. Det var et sjokk. Jeg ante ikke at det fantes så mye sinne og aggresjon i meg. Jeg forlangte å få vite alt om den andre kvinnen. Jeg oppsøkte henne. I mitt stille sinn kaller jeg henne gamle røya eller ludderet. Hun er mange år eldre enn meg. Hun sa hun hadde gitt min mann en gave, som hun fikk i retur. Der og da kunne jeg ha slått henne i gulvet, men jeg behersket meg og forlangte bare at hun skulle slutte å ringe mannen min. Etter hvert ble det slutt på telefonkontakten. Jeg er fortsatt gift. Han er en omtenksom mann, har alltid villet mitt beste, og jeg er veldig glad i ham. Han har vært fra seg av anger og vet ikke det beste han kan gjøre for meg etter det som hendte. Jeg overveide aldri å forlate ham, til det har vi for mye til felles. Men problemfritt har det ikke vært. Før likte vi å rusle i byen i helgen, sitte på utekafé og titte på folk. Det er ødelagt for meg fordi jeg er redd for å treffe henne. Jeg har endret klesstil for å være mer elegant. Jeg har store problemer når jeg blir bedt med på sosiale utflukter. Jeg isolerer meg hjemme og foreslår aldri at vi skal gå ut på konserter eller teater. Det at min mann har delt det mest intime med den røya, at hun har kledd av ham, tatt på ham, ligget på min go’arm – det er kjempevanskelig å akseptere. Når vi har samleie, ser jeg for meg de to, og jeg har ikke hatt orgasme siden dette skjedde. Hvordan skal jeg greie å kutte ut et menneske som har ødelagt så mye? Hva skal til for at jeg skal slippe å tenke på henne når vi skal kose oss ute på byen, eller med hverandre? Jeg har forsøkt i over tre år nå, men det kjennes fortsatt som om det skjedde i går. Vi har det kjempebra når vi er langt hjemmefra. Må vi flytte?
Sliten og lei

Svar: Det kunne sikkert være fint å flytte hvis du kunne være trygg på at nissen ikke ville bli med på lasset. Men for det første er det ikke greit å bryte opp røtter i et miljø der dere har hatt rot lenge. For det andre har du ingen garanti for at det virkelig hjelper. For det tredje viser du da at du har latt den andre kvinnen få en altfor stor makt over deg. Det er du som har gått seirende ut av denne triste episoden. Du har fortsatt mannen din, og han viser på alle måter at han er glad i deg. Jo flere følelser du spanderer på denne kvinnen, jo verre blir det for deg å komme videre. Vil du virkelig la henne få
dominere livet ditt slik hun gjør? Det er ikke usannsynlig at hun er like redd for å treffe deg
som du er for å treffe henne. Det kan ikke være så vanskelig å komme seg unna hvis du skulle få øye på henne ute. Be mannen din om å hjelpe deg med det når du er sammen med ham. Han er sikkert like interessert som du i å unngå pinlige episoder. Det er ikke lett å putte de vonde minnene om det som har skjedd aller bakerst i hukommelsen. Kanskje kan en svært gradvis og forsiktig opptrening i å møte det sosiale livet være til hjelp? Det betyr at du må tåle uroen du har ved tanken på å se henne. Du må tvinge deg til å gå ut med mannen din. Du må forestille deg at du møter henne og greier å overse henne. Du kan like gjerne begynne med treningen i å mestre ubehaget først som sist. I begynnelsen
tar du korte spaserturer ut på byen eller i byens omegn sammen med mannen din. Senere øker du tiden dere er ute sammen. Kanskje kan mørket i en kino være en trygg ramme. Jeg vil tro at du langsomt kan venne deg til å leve som før. Klarer du ikke tanken på å tvinge deg ut av isolasjonen, vil jeg råde deg til å søke hjelp hos en psykolog eller på et familievernkontor. Jo lenger du venter med å forandre situasjonen, desto verre blir det antakelig.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no