Spørsmål: Jeg leste med stor undring KK nummer 4 om en far som ikke vil ha noe med barna å gjøre. Selv er jeg separert med to barn, en jente på 8 år og en gutt på 6 år. Jeg har store problemer med å få min eks til å holde seg unna når jeg skal ha dem på besøk. Innblandingen skjer fortrinnsvis på mobiltelefon. Hun har gjort det helt klart, spesielt for min datter, at det er bare å ringe hvis hun vil hjem til mamma. Da står hun klar til å ta imot. Min avtale er at jeg skal ha dem fra torsdag til søndag hver 14. dag pluss i ferier og høytider. I tillegg har jeg sagt at jeg gjerne kan ha dem ellers når jeg er hjemme hvis det passer. Sist helg da jeg hentet barna, gledet de seg veldig. Jeg var med gutten hele dagen på skolen, og vi hadde det hyggelig. Da vi satt i bilen, kom eksen, lente seg inn og sa til barna at dersom de ville til mamma, var det bare å ringe, så kom hun og hentet dem med en gang. Vi hadde det hyggelig fra torsdag til lørdag formiddag. Ungene ga ikke inntrykk av å lengte hjem til mamma, og de spurte heller ikke etter henne. Hun ringte lørdag formiddag, og min datter tok telefonen inne på sitt rom og lukket døren i vel ti minutter. Så kom hun ut og var litt rar. Hun ga meg telefonen, og min eks sa at vår datter ville hjem. Gutten ville ikke hjem. Min ekskone bruker det at barna ikke vil være hos meg mot meg i alle slags situasjoner. Jeg har spurt om hun ikke kan være så snill å si at hun skal bort, slik at barna ikke kan velge hvor de skal være. Ifølge en eller annen psykolog som hun siterer, er det viktig at barna får velge. Jeg mener det er feil at små barn skal føle seg presset til å velge mellom far og mor. Jeg hadde en elskerinne før og litt etter at vi flyttet fra hverandre. Dette fikk min eks vite om mange måneder etter at jeg flyttet ut. Hun blandet barna inn i dette ved å si at pappa hadde løyet og hadde hatt en annen kjæreste. Hun forlangte at jeg skulle ta barna på fanget og forklare hva jeg hadde gjort. Sønnen min gråt i bilen og trodde ikke at jeg ville være pappa’n hans lenger, noe som er helt absurd. Problemet mitt er at eksen er en «god» mor som gjør masse fint for barna, men hennes hat til meg gjør vår dialog nesten umulig, slik at absolutt alt blir snudd til noe negativt. Jeg vil nødig gå inn og «tvinge» barna til å bli hos meg mot morens vilje, for det er jo kun de som taper over tid. Hva skal jeg gjøre?
Helgepappa

Svar: Det siste du etter min mening skal gjøre er å gi avkall på avtalen dere to har om samvær med barna. Jeg har bare kjennskap til din side av historien, og jeg kan forstå at din kone kan ha grunn til å være rasende på deg. Hvis du etter hennes mening har vært og er en ansvarsløs og dårlig far, er det forståelig at hun holder en viss oppsikt med barna når de er hos deg. Men hvis du er en alminnelig god far, bør din kone respektere avtalen dere har, hvis du respekterer din del av avtalen. Det er etter min mening ingen unnskyldning for å involvere barna i hatet og bitterheten hun måtte føle mot deg. Barna trenger faren sin, de trenger et regelmessig samvær, og de trenger å vite at han ikke svikter dem. Det kan virke som din kone manipulerer barna slik at de kanskje føler dårlig samvittighet ved å la mor i stikken når de er hos deg og til og med koser seg under samværet. Jeg synes du rolig skal si til barna at du skjønner at de lengter etter mamma, men at nå er de hos deg, og de skal være hos deg til den avtalte tiden er ute. Ikke gi etter for deres ønske om å komme hjem til mamma med mindre de blir svært ute av seg hvis du nekter å etterkomme deres ønske. Barna lengter kanskje litt etter henne når de er hos deg, liksom de kanskje savner deg når de er hos moren. Det er prisen noen skilsmissebarn må betale når foreldrene går hver til sitt. Men den prisen blir ikke mindre av at de ikke får det samværet med far som de har krav på. Jeg tror du ikke skal gi opp å få din ekskone i fornuftig tale. Du kan for eksempel si at du skjønner at hun er sint på deg, og du kan si at hun har god grunn til å være det. Men nå gjelder det at dere begge to gjør
det dere kan for at barna skal ha det best mulig. Det betyr at dere må samarbeide og vise respekt for hverandre. Du lover å aldri si noe negativt om henne i barnas nærvær, tvert imot vil du støtte henne så godt du kan i foreldregjerningen. Du venter det samme av henne. Hvis hun ønsker å gi uttrykk for sin misnøye til deg, bør hun gjøre det direkte, uten at barna er vitne. Jeg er enig med deg i at det er altfor vanskelig for barn å skulle velge mellom mor og far. De er glad i begge, og situasjonen deres blir langt lettere hvis de ikke blir utsatt for en lojalitetskonflikt. Den beste måten du viser barna hvor mye de betyr for deg på, er å følge dem opp som avtalt og ikke la deg utmanøvrere av din ekskone. Pass på at du aldri kommer med negative bemerkninger om henne til barna. De må få følelsen av at du er glad for at de har det så fint hos mamma. Så får jeg håpe at din ekskone
med tiden også kan vise barna at hun setter pris på at de har det fint hos deg.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no