Hurra for oss som feirer vårt kjønn, ja oss vil vi gratulereee! Plutselig var det 8. mars igjen. Hvert eneste år funderer jeg på kvinnedagen og feiringen av den, og hvert eneste år mener jeg noe litt annet enn i fjor. Jeg er ikke sikker på hva min endelige mening om kvinnedagen kommer til å bli, men det jeg er sikker på, er at jeg er veldig glad for at jeg ikke lever på 1950-tallet (selv om de hadde kule klær). Vi har vunnet ganske mange slag siden dengang, både store og små. Og godt er det.

I anledning kvinnenes dag - her er mine topp 8 grunner for at jeg er glad for at verden har gått framover for vårt kjønn, fra bunn til topp:

8. Jeg slipper å gå med forkle. Jeg er ikke så motebevisst at det gjør noe, men én ting vet jeg: det er bare klassisk stuepikeuniform som gjør seg sammen med forkle. Jeg eier ingen stuepikeuniform, og har ikke planer om å kjøpe noen heller.

7. Jeg slipper å betale samskatt. (Eller; jeg ville sluppet det dersom jeg var gift. Hvilket jeg sikkert ville vært om jeg hadde vært i 30-årene på 1950-tallet.) Samskatt var en (for kvinner) uheldig skatteordning som fungerte slik at kona og ektemannens lønn ble lagt sammen før skatten ble trukket fra, noe som førte til at det ikke lønnet seg økonomisk for kvinner å jobbe utenfor hjemmet. Ordningen ble delvis revidert i 1959, men først i 1969 ble det mulig for ektefeller å bli lignet hver for seg.

6. Jeg slipper å bli kalt frøken bare fordi jeg ikke er gift. I 1954 startet Norsk Kvinnesaksforening kampen om å droppe tittelen «frøken» på ugifte kvinner. Jeg er glad de fikk det til. Det får være grenser. For øvrig er jeg også glad for at ingen sier «fru» lenger. Jeg vil hverken være frøken eller frue, takkskalDeha.

5. Ingen synes det er rart at jeg har utdannelse. Det synes jeg er ganske topp. Jeg kan også bli stort sett hva jeg vil. Hvilket er hendig, siden jeg fortsatt ikke har helt bestemt meg for hva jeg egentlig skal bli når jeg blir stor.

4. Jeg slipper å tenke på mann og barn som den eneste lykken. Mann? Ja takk. Barn? Nei. Og det kan jeg si høyt.

3. Jeg kan snakke åpent om sex. Javisst, noen ganger blir det mye sexmas og sexpreik og sexfokus og sexvås, men jeg er villig til å tåle litt overdreven interesse for emnet så sant det også innebærer at jeg slipper en virkelighet hvor jeg ikke har noe språk for å fortelle en mann hva som funker for meg.

2. Jeg slipper å vaske noens lommetørklær. Konseptet med lommetørkle er ufattelig motbydelig - du snørrer i en fille og stikker det hele i lomma? Ellers takk. Heldigvis er lommetørklær for vår generasjon stort sett en pyntesak. Vaskemaskinen ble introdusert på markedet på 50-tallet, men det gikk en god stund før den hendige dingsen ble allemannseie. Ergo kan jeg se for meg hvilken ufattelig uggen jobb det må ha vært å håndvaske brukte snørrfiller. Urk! Det samme gjelder også neste punkt, nummer 1 på lista over grunner til at jeg synes det er mye finere å leve i 2007 enn i 1957:

1. Jeg slipper å vaske bind. Jeg har bare én ting å si: æsj, æsj og æsj én gang til. Hurra for O.B., Tampax, Libresse og Always, samt bruk & kast-kulturen. Enkelte ting bør virkelig brukes og så kastes.

God 8. mars!

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no