En gang for mange år siden møtte jeg en helt på McDonald's. Det er helt sant. §4 i Lills Lover tilsier at jeg alltid, uansett hvor lur jeg tror jeg er når jeg velger hvor jeg skal stå, havner i den køen som går treigest. Alltid - og det hjelper ikke å bytte kø. Så også denne gangen på «mækker'n». Sammen med en venninne skulle jeg spise en burger før vi skulle på kino, noe som pleier å ta cirka 10 minutter i en normal verden (jeg synes som nevnt ikke at McMat er så veldig godt, så det blir ikke snakk om å sitte lenge og nyte måltidet) - inkludert bestillingen. Bare ikke denne gangen.

Køen var enorm. Den virket veldig beskjeden da jeg stilte meg opp i den, men det vare og det rakk før noe som helst skjedde, og køen antok etterhvert uhyrlige proporsjoner. Da jeg endelig fikk bestilt, var jeg likevel happy camper og tenkte at nå ville det snart bli en ordning på det hele likevel. Hah! Så dum kan man være. Det at man har bestilt, betyr tydeligvis ikke alltid at man kommer til å få maten - noensinne. Jeg småsnakket litt med en søt fyr i nabokøen mens jeg ventet, men siden køen hans åpenbart ble ekspedert langt fortere enn min egen, forsvant han fort. 20 minutter senere sto jeg fremdeles (etter en god del kjefting som ikke avstedkom noe som helst) og ventet på maten. Jeg hadde gitt opp. Jeg gadd ikke mer. Og det var da den søte helten grep inn.

Han hisset seg ordentlig opp på mine vegne. Fikk tak i en skiftleder, kjeftet denne huden full, la ut om servicebegrepet og utbasunerte kraftig hvor hårreisende han mente det hele var. 2 minutter senere var maten tryllet fram, og vi slapp å betale. Men da jeg skulle takke min hurtigmatridder, var han søkk vekk. Han utførte sin heltegjerning og gikk.

Jeg trenger ikke å bli reddet eller tatt vare på. Jeg trenger ikke at noen utkjemper mine slag eller ordner opp i mine saker. Jeg kan gjøre - og gjør som oftest - alt dette selv, og det trives jeg med, for jeg liker å føle at jeg mestrer mitt eget liv. Men jeg innrømmer, uten så mye som en flik av beskjemmelse, at det en sjelden gang er utrolig deilig å bare slippe å fikse alt selv, spesielt når jeg egentlig har gitt opp selv og bare bestemt meg for å avfinne meg med tingenes tilstand. Det er den ypperste luksus, noe jeg bare har lyst til at skal skje en gang hvert skuddår eller så, slik at jeg kan nyte luksusfølelsen og ikke bli bortskjemt. Til hverdags klarer jeg meg selv.

Derfor sender jeg fremdeles med jevne mellomrom en takknemlig tanke til den søte hamburgerhelten som gadd å kjempe litt for meg - selv om resultatet bare var en gratis Quarter Pounder. Det er definitivt ikke størrelsen det kommer an på - i hvert fall ikke hva angår heltegjerninger.


Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no