Til tross for at jeg nekter å konsumere ribbe (æsj) og heller går for julemiddag bestående av kalkunbryst, grønnsaker og poteter mens resten av familien bekymrer seg for sprø svor og en tilstrekkelig mengde smeltet fett, ender jeg likevel opp med å bli forspist, kvalm og ute av stand til å røre meg i kjølvannet av julaften. I lang tid kunne jeg ikke fatte hvorfor, men etterhvert har det gått opp for meg at selve julemiddagen er bare en dråpe i havet når det gjelder matinntaket på julaften. Fra jeg står opp til jeg legger meg er det kjeven min som er den mest aktive delen av kroppen. En og annen ganske sunn klementin finner selvsagt også veien ned i magen, men ellers er det kaker, konfekt, brød med julepølse, julebrus, nøtter, marsipan, sjokolade og Gud vet hva annet; en evig strøm av det fete og søte som forsvinner inn i munnen uten at jeg egentlig merker det før det blir kveld og jeg plutselig begynner å føle meg uggen.
Når jeg en sjelden gang drikker meg full, kunne intet virket mer frastøtende enn å reparere dagen etter. Men når jeg er full av mat, er det nettopp dette jeg gjør: jeg våkner, fremdeles i total ubalanse etter gårsdagens fråtseri, og gir meg til å spise mer. Urk. Urk!
Overspisingen gir selvsagt ikke mening; all den tid de aller fleste av oss nå for tiden spiser oss gode og mette hver eneste dag og ikke akkurat driver selvslakt av gris og rasjonering av godene. Men det er tradisjon. Akkurat som nisser og presanger og klementiner og Grevinnen og hovmesteren. Årsaken til at julefreden stort sett hviler over landet på 1. juledag, må muligens være at vi har spist så mye at vi ikke orker å være sosiale.
I all denne tradisjonsrike overdosen av det fete, søte og tunge, omfavner jeg min egen tradisjon: 48-timersregelen. Etter to døgn hos familien må jeg hjem, ellers kommer jeg muligens til å dø. Av overspising. Hjemmet mitt er nemlig julefri sone, ikke så meget som en nisse eller en liten bit juleskinke er å spore. Jul er et annet sted.
Det er med jul som det er med gjester: jeg er glad for at den kommer, og glad for at den forsvinner. Og 48 timer er evig nok - for meg. Jeg synes nemlig det er ganske praktisk å kunne stå oppreist.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist
lks@kk.no
