Leder

I minefeltet

«Landminene rammer blindt og lemlester uskyldige for livet.»

Publisert
Sist oppdatert




Bilder sier ofte mer enn ord. Bilder forteller selvstendige historier. Bilder gir dokumentasjon vi ellers ikke ville ta innover oss. Det er denne drivkraften som ligger bak den prisbelønte fotojournalisten Jane Evelyn Atwoods bok om landminenes ofre verden over. Det er et modig dokument, som vi viser deler av i ukens Innblikk.

«I begynnelsen stirret jeg på stumpene, på kroppsdelene som sluttet så brått. Det var avskyelig og skremmende.» Jane Atwood skammet seg ofte over sine egne reaksjoner når hun så amputasjonene på nært hold. Men hun valgte å forfølge sin idé i vissheten om ti tusener hvert år blir kvestet av landminer. I flere år reiste hun i de verst rammede områdene i verden, Angola, Mosambik, Afghanistan, Kambodsja og Kosovo.

Fotodokumentaren er både stygg og vakker.Her konfronteres vi direkte med krigens bestialitet, men bildene viser også menneskenes evne til å tåle sine lidelser. Landminene rammer blindt og lemlester uskyldige for livet. Men ofrene bærer sin kropp med verdighet.

«Reisene tok meg til noen av de fattigste områdene i verden, land som er ødelagt av endeløse kriger, brutale diktatorer og korrupte politikere. Det eneste som nå er igjen er menneskene, helt spesielle mennesker som på et slags vis har klart å overleve,» sier hun.

Landminer er forbudt, nettopp fordi dette våpenet ikke skiller mellom soldater og sivile. Minene rammer ofte kvinner og barn som ikke vet hva som skjuler seg i bakken. Når minene eksploderer utløses helt ufattelige ødeleggelser. Hensikten er nettopp å skade, framfor å drepe ofrene.

Jane Evelyn Atwood er en uredd kvinne, som har trosset sin egen frykt og bekvemmelighet ved å gå i dybden av menneskeskjebner som aldri når overskriftene i fjernsyn eller aviser. En enda modigere innsats gjør de mange mødrene som nå utdanner seg til å bli mineryddere. Det er et møysommelig og vanskelig arbeide å fjerne alle de millioner av miner som er begravet. Men det er det eneste som nytter, hvis ikke også neste generasjon skal bli rammet. Det er dette Rosita Domingas fra Angola vil si oss. Hun er 27 år, har mistet begge beina og en arm. Hun er også mamma. Hun vil si til oss at kampen mot landminene er livsviktig.

Se fotodokumentaren i ukens papirutgave av KK.

Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no


I minefeltet
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer