Verden ble aldri helt den samme. Krigen mot terror utløste bare mer terror. Planer om å sprenge nye fly i lufta. Bombeaksjoner i Madrid og London. Irak i flammer. En ny Midtøstenkrig. Ekstrem kontroll og overvåking av sivile.

Etter 11. september har vi alle fått en ny nerve i kroppen, en fryktens nerve, som spennes når vi skal ut og reise. Verden ble ikke et tryggere sted. Fem år senere er spørsmålet: Lærte vi i det hele tatt noe av 11. september? Vel, vestlige regjeringer med USA i spissen mener vi står bedre rustet, det var derfor London-plottet ble avslørt.

Men terroristene har dessverre også lært, om de heter Al Qaida eller oppstår som helt nye nettverk. Terrorister slår til igjen. Det har vi lært. Spørsmålet er bare når og hvordan. Femårsmarkeringen er et analytisk stoppested. Ekspertene går i dybden, og forsøker å gi oss perspektiv. Igjen skal vi se de historiske bildene av World Trade Center i flammer.

Nå kommer også filmene fra Hollywood. Oliver Stones «World Trade Center» har norgespremiere 6. oktober, og er en ekte amerikansk heltehistorie. Her får vi fortellingen i det små, gjennom den heroiske overlevelsen og redningen av to politimenn som ble fanget i ruinene.

Oliver Stones film irriterer selvsagt mange, slik han gjorde med filmer som «Wall Street», «JFK» og «Platoon». Stone, som selv ble såret og tapperhetsdekorer etter Vietnamkrigen, forsvarer sin siste film slik: «Lærepengen fra Vietnam stoppet ikke krigen i Irak … For de av oss som var i Vietnam og så hvor nytteløst denne krigen var, er det hjerteskjærende å ha opplevd de siste årene.»

Den svenske suksessforfatteren Jan Guillou er en annen som velger å lansere roman i disse dager, med den betegnende tittelen «Madame Terror». Den kommer riktignok i svært glanset forpakning, med forfatterens navn i gullskrift. Men «Madame Terror» er en skarp politisk roman, i stil med Guillous sterkt USA- og Israelkritiske posisjon.

I Guillous roman bygger palestinerne en uovervinnelig ubåt med hjelp av russerne. Anført av palestinavennen Carl Hamilton slår de ut den israelske flåten, høster poeng i mediene med sin humanitære behandling av krigsfanger og lurer USA i en spektakulær ubåtjakt.

I den politiske kampen er to enestående kvinner, brigadegeneralen Mouna al Husseini og den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice, som blir venner – og fiender – for livet. Forførende aktuell er boken iallfall. Noen vil si at filmer og romaner som kommer nå, er spekulative.

Men jeg vil påstå at det er bedre med ekstreme påstander vi kan diskutere, enn med likegyldighet og taushet. Vi er vel også kommet til et punkt der krig og konflikt lett kan analyseres i hjel. Vi ser at historien gjentar seg.

Det hviler nå tunge oppdrag på politiske ledere som har en smule demokratisk sinnelag og visjoner om å dempe spenningene mellom vestlige land og den islamske delen av verden. Hva så med oss andre? Hva med mediene?

Som sjefredaktør i KK kjenner jeg et særlig ansvar for å vise de menneskelige konsekvensene av krig og konflikt, uansett hvem som har skylden. Det er ofrenes historie vi forteller i ukens fotodokumentar fra Beirut.

Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no