Fandenivoldske og framtidsrettede Henrik Ibsen. 100 år etter sin død er dikteren og dramatikeren levende som aldri før, i tusenvis av markeringer verden over. Ikke minst i synet på kvinnen var han forut for sin tid.
Tenk bare på Et dukkehjem og sluttscenen der Nora går fra mannen sin. Stykket, som ble uroppført på Det Kongelige Teater i København i 1879, provoserte samtiden så voldsomt at det ble «retusjert» under oppsetningen i Tyskland et år senere. I den tyske versjonen presses Nora til å bli hos Helmer, av hensyn til barna. Ibsen skal ha angret på at han ga etter for presset. For sluttscenen var jo selve begrunnelsen for Et dukkehjem. Nora måtte gå.
Få skikkelser har vært viktigere i symboliseringen av kvinnenes frigjøring enn nettopp Nora. Noras konflikt med mannen, og hennes kompromissløse oppgjør utløste også den store debatten om ekteskapet som institusjon. Det lå et dypt samfunnsopprør i dette, og teatret ble opprørets scene.
I 2006 tåler vi ikke tvangsekteskap. Men vi lever med de moralske dilemmaene når forhold brytes opp, særlig fordi skilsmissene rammer barna våre. Ibsens kvinner er sårbare og sterke. Ibsens kvinner sprenger grenser og søker selvstendighet. Ved siden av Nora er Hedda Gabler en av de mest fascinerende, kanskje fordi hun er så komplisert og ugjennomtrengelig. Hedda lever uten sex, hun klarer ikke å forene kjærlighet og seksualitet. Men hadde hun fått uttrykke følelsene sine, ville hun kanskje klart seg.
Hedda blir ofte sett på som kald og ond. Men var hun ikke også et offer for sin tid, en fange av trange omgivelser? Fransk films førstedame, Isabelle Huppert, mener definitivt dette. «Ja visst er hun manipulerende og hun har en dødslengsel. Men Hedda har også ideer, begjær og drømmer hun ikke vet hvordan hun skal få oppfylt,» sier Huppert.
«Hedda er en kvinne på kanten av stupet, som kjemper med knyttede never mellom fornektelse og prisgivelse, de andre og seg selv. På denne grensen der bare en kule kan ende kampen. En kule i tinningen, ikke i hjertet. Men det er der Hedda plasserer skjønnheten,» skrev Le Monde euforisk etter Paris-oppsetningen med Isabelle Huppert i rollen.
Den franske skuespilleren var en av Ibsenkvinnene som fikk pris for sine tolkninger under festforestillingen i Oslo Rådhus nylig. Prisen fikk hun sammen med sterke kvinner som Liv Ullmann, Glenda Jackson, Ghita Nørby, Bibi Andersson, Lise Fjeldstad, Vanessa Redgrave og Wenche Foss. Ibsen har også gitt mye liv til kunsten, til kvinner som har fått store roller. Hat, lyst, skjønnhet, død – alt vi tiltrekkes av i teateret, byr Ibsen på.
Han sa mye om drifter og jakten på kjærlighet. Men framfor alt insisterte Henrik Ibsen på nødvendigheten av å leve et liv i frihet og sannhet:
«Man må have noget at digte på, et
livsinnhold. Har man ikke det, så dikter
man ikke, man skriver kun bøger...»
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
LES OGSÅ:
