For en stund siden var jeg i et hyggelig selskap på en passe hip kafé på Oslos beste vestkant. De fleste av festdeltakerne var i alderen pluss minus 30 år.
Alle som kjenner mer enn fem personer som er pluss minus 30 år, rimelig høyt utdannet og bor i en større by, spesielt Oslo, kan ganske enkelt lage en treffende karakteristikk over hvordan akkurat denne mennesketypen statistisk sett lever:
Festdeltakerne har altså ganske mye felles, og hygger seg med det. De er da også veldig hyggelige mennesker. Det de i tillegg deler, er en ektefølt og genuin overraskelse over hva jeg har gjort med livet mitt.
Det har seg altså slik at jeg har trosset statistikken. For to år siden fikk jeg nemlig en vakker og på alle måter vellykket liten gutt. Dette fyller selskapet med ektefølt forbløffelse og mange sett med høye og velplukkede øyebryn.
Som eksotisk festinnslag må jegnå beskues. Ikke først og fremst, som man kanskje kunne ønske seg, av menn, nei da, det er jentene som vil måle meg fra øverst til nederst. De vil vite om det synes. Har jeg blitt tykkere? Ser jeg sliten ut? Har jeg gulp på skulderen? Hva har skjedd med puppene mine? Og de sier ting som «du holder deg jo utrolig godt!», som om jeg tilhørte en annen generasjon, noe jeg på sett og vis også gjør.
«Førstegangsfødende kvinner i dag er gjennomsnittlig 30,2 år gamle. Eldst er de i Oslo»
(Statistisk sentralbyrå 2006) En trendy kafévanker fra Oslo vest vet mest sannsynlig veldig lite om barn, og i møte med noe så annerledes som en 29-årig småbarnsmor, er det selvsagt fristende å benytte anledningen til å fylle på med kunnskap. Lite vet jo den smellvakre studinen ved siden av meg at det aller siste jeg vil snakke om når jeg har pyntet meg og skal bruke 500 kroner på drosje hjem om noen timer, er bæsjebleier og barnehagekø.
Ikke en eneste gang gjengjelder jeg interessen med et spørsmål om sidemannen glemte å følge med i biologitimen og tror hun har mensen bare for moro skyld. Jeg spør ikke om hun kan høre eggstokkene hyle eller eggene dø. Jeg forteller ikke om moren til Sindre i barnehagen, som kom i overgangsalderen da hun var 35. Hun har for alt jeg vet like god tid til å planlegge en familie som hun selv tror. Men det er nesten helt sikkert at ikke alle de barnløse skofetisjistene rundt bordet, har det.
«Etter fylte 40 år er ca 1 av 3 kvinner infertile, og etter fylte 44 år er det bare ca 1 av 10 som kan få barn. (...) Jo flere kvinner som venter lenge med å få barn, jo flere vil få problemer med å bli gravide. »
(dinhelse.no) Jeg har ikke noe med, og ikke noe imot, at andre venter med å få barn. Jeg synes bare det utenkelige og overraskende ved å bli mamma i 20-årene, er så besynderlig. Tallene er klare, og tilgjengelige. Etter fylte 30, synker fruktbarheten. Vi er laget for å bli mødre allerede som tenåringer, og likevel synes stadig flere av oss vi at vi bør vente til vi nærmer oss 40. Kroppene våre er riktignok ikke like mottakelige lenger, men det er da vi «føler oss klare».
«Hvert tredje par vil være barnløst om ti år.»
(Aftenposten) Er det bare meg, eller er det en litt underlig trend at det mest naturlige i verden er blitt helt unaturlig?
PS!Jeg vet at dette kommer til å irritere vettet av mange av mine veldig gode venner som av kjempegode grunner ikke har fått barn ennå og ikke har planer om å få det med det første. La oss derfor si at dette ikke gjelder dem.
Mai Eckhoff Morseth
Journalist i KK
mai.eckhoff.morseth@kk.no
