Spørsmål: Jeg ser meg i speilet, men jeg ser ikke det jeg vil se. Etter at foreldrene mine skilte seg, tap av en bestemor, tap av to bestefedre, fedme og venneløshet, føler jeg det ikke sånn jeg burde føle det i forhold til alderen.
Jeg er jo ikke tenåring lenger, engang. Jeg bor hos moren min, men har nesten alltid en følelse av at hun ikke bryr seg. Faren min bryr seg heller ikke om følelsene mine, men overser meg.
Mange vil sikkert si at dette ikke er så uvanlig, og at skilsmisse er noe som skjer hele tiden, men for meg er det annerledes. Jeg har flere ganger skadet meg selv.
For hver dag føler jeg meg i større grad som noe jeg ikke er. Jeg føler at jeg blir en sjelløs person. Jeg bryr meg mindre og mindre om alt som skjer rundt meg.
Psykisk stress har gjort at jeg har fått epilepsi. Det er jo ikke noe jeg kan dø av, da, men det er liksom ikke særlig kult. Tiden har gjort sitt verk. Jeg er blitt tom. Er det virkelig en blå himmel bak skyene?
Trine
Svar: Mye av det du har behov for å stole på, faller sammen rundt deg nå. Jeg skjønner godt at dette er vondt for deg. Når de ytre, faste rammene går i oppløsning, kan det virke truende.
Vårt grunnleggende behov for trygghet rokkes ved. Du skriver at du ikke er tenåring. Kanskje forventer du av deg selv at du skal føle deg mer stabil og robust mot det som skjer med familien din.
Men det er jo ikke slik at foreldre og besteforeldre blir uvesentlige for oss selv om vi forlater tenårene. Også som voksne har vi behov for et sikkerhetsnett som kan fange oss opp hvis vi trenger det. Særlig som unge voksne har foreldrene våre ofte denne funksjonen for oss.
Ideelt sett er de der i bakgrunnen som en trygg base, selv om vi i praksis kanskje klarer oss greit selv. Det å vite at noen er der for oss, det er vesentlig for at vi skal føle oss trygge og sterke.
Etter hvert som vi blir eldre, blir det gradvis mer naturlig, om enn trist, at generasjonene over oss ikke er der lenger. Du har fått en for tidlig og brå opplevelse av å bli stående alene.
Som du selv skriver, skjer skilsmisser hele tiden. Men det varierer hvor opprivende og oppløsende en skilsmisse virker for resten av familien. Det høres ut som du føler deg veldig ensom og forlatt.
Du opplever at foreldrene dine ikke bryr seg om deg. Du føler deg tom, sjelløs, og har skadet deg selv flere ganger. Det å skade seg selv er et alvorlig tegn på at man ikke har det bra. Når du har det så vondt som nå, vil jeg råde deg til å oppsøke profesjonell hjelp.
Jeg tror det vil være bra å bli nærmere kjent med deg selv og dine egne reaksjoner. Kanskje finnes det noen sammenhenger i livet som du ikke har tenkt på tidligere, og som kan forklare din sårbarhet akkurat nå?
Slike sammenhenger kan noen ganger gi en mer helhetlig forståelse slik at vi ikke føler oss så rotløse og fremmedgjorte. Foreløpig har du nok ikke så mye krefter til å søke venner og aktiviteter som vil være bra for deg.
Men med hjelp og oppfølging får du sannsynligvis mer styrke til å ta fatt på dette. Gjennom kontakt med andre kan du få tilbake gleden og entusiasmein. Sammen med andre som du trives med, vil du også få tilbakemeldinger og bekreftelse som er livgivende for deg.
Da vil dette bli de beina du kan stå på, uavhengig av hvordan kontakten med foreldrene dine blir framover. Det er godt å ha foreldre i bakhånd. Men hvis de ikke er der, er det heldigvis mulig å bygge seg et nettverk av andre voksne mennesker.
Jeg håper ikke skuffelsene har tatt fra deg troen på at det finnes mennesker du kan stole på, og som vil like deg. Vi mennesker trives absolutt best i fellesskap med andre. Jeg tror at også du vil oppleve gleden og styrken i dette hvis du etter hvert orker og våger å ta sjansen.
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
