Vi var to ulike personligheter som forsøkte å passe sammen mot alle odds. Jeg kommer fra et velstående hjem og elsker orden, renslighet og disiplin.
Det har vært et tøft ekteskap, og mye har gått galt. Jeg ble sittende med alt ansvaret, bortsett fra å tjene penger. Det har vært mange krangler, stygge ord er blitt sagt og lite kjærlighet er blitt vist.
Lettere var det jo ikke at vi bodde på en avsides bondegård, og jeg var uten nettverk og uten familie.
Barna våre har heller ikke hatt det lett. Jeg har etter hvert fått meg utdanning og jobb og
er trygg. For halvannet år siden søkte jeg separasjon, fullførte utdannelsen min og kjøpte meg hus i samme kommune.
Og så har jeg truffet den store kjærligheten, en mann jeg har ventet på hele mitt voksne liv. Han er mye eldre enn meg og har barn fra tidligere ekteskap. Mitt store problem er at jeg mistrives så enormt der jeg bor, jeg dør, langsomt, men sikkert og ser ingen vits i å være her.
Nå har jeg bestemt meg for å flytte til en by langt unna, og da synes min eksmann at barna må få bli hos ham. Han blir nødt til å kjøpe seg hjelp for å klare dette. Jeg har tilbudt meg å ta det daglige ansvaret, men det vil han ikke. Jeg har også tilbudt ham samvær hver tredje uke, fra torsdag til søndag.
Da han ikke gikk med på det, så jeg ingen annen utvei enn rettssak. Nå har jeg bestemt meg for å flytte sammen med min nye flamme og starte et nytt liv langt herfra – uten barna. Jeg skal pendle hver tredje uke, og får alle feriene.
Jeg ser mørkt på deres videreutvikling som personer og medmennesker. Den eldste vil helst flytte med meg og irriterer seg over forholdene hos faren. Hun er ryddig og ordentlig, og mistrives i rotet og kaoset. Jeg vil gjerne ta henne med, men da mister jo de to andre hennes gode eksempel.
Min eks har ikke den samme orden som jeg har, og oppdragelsen er det så som så med. Hva anbefaler du meg å gjøre?
Fortvilet mor
Svar: Jeg synes du skal tenke deg om en gang til før du flytter langt vekk og overlater hovedansvaret for oppdragelsen til en mann som ikke har faste grenser og disiplin. For deg blir spørsmålet: Hvem skal du ta mest hensyn til, dine barn eller deg selv?
Jeg forstår godt at det er vanskelig å bo på et sted der du mistrives så intenst. Har du tenkt over om du kan trives med å være sammen med barna dine hver tredje uke og i feriene? Du er bekymret for dem nå, hvordan blir det når det går så lang tid mellom hver gang du ser dem?
Det bør også bekymre deg at dine barn kan komme til å savne deg forferdelig og føle seg forlatt og sviktet. Jeg tror alle barna trenger den konsekvente oppdragelsen du står for, i tillegg til behovet de har for hyppig og jevn kontakt med deg.
Jeg anbefaler deg først og fremst å bli boende, slik at du kan ha det ansvaret for barna som du nå har. Som et alternativ anbefaler jeg deg å flytte til et sted langt nærmere din nåværende bolig, slik at du kan ha mye hyppigere samvær med barna enn det du planlegger.
Dersom det er umulig for deg å gjøre om flytteplanene, bør du ha en samtale med barnas far om din bekymring for den oppdragelsen de får hos ham. Det er skadelig for barn at mor og far har så ulik holdning til viktige spørsmål .
Du må kanskje fire litt på noen av dine prinsipper for å få til en avtale. Hvis du likevel flytter langt av gårde, blir det uhyre viktig at du holder kontakten som planlagt, slik at barna opplever at de fremdeles har den samme plassen i livet ditt.
Og selv om faren ikke greier å etterleve alle dine krav, bør du ikke kritisere ham overfor barna, men heller ta det direkte opp med ham.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
