Spørsmål: Jeg skrev til deg for nesten ett år siden og fikk et meget flott og fornuftig svar som jeg prøvde å leve etter. Av svaret ditt tror jeg virkelig jeg forsto hvor alvorlig det ville være å starte et forhold på si med en gift mann, så jeg bestemte meg for å la det være. Men nå er det gått to år siden jeg først la merke til min tidligere kollega, og ett år siden vi første gang snakket lenge og seriøst om hva slags følelser vi hadde for hverandre. Vi snakket og snakket, kysset hverandre og holdt om hverandre, men stoppet der. Helt til nå. Vi har innledet et seksuelt forhold. Jeg vil bare si deg hvordan jeg føler meg i denne situasjonen. Jeg skulle ønske du kunne reflektere over dette og skrive om utenomekteskapelige forhold. Jeg synes selv det er forferdelig vanskelig å ha falt så totalt for et annet menneske. Jeg elsker ham virkelig. Vi har sex som gjør oss overrasket over at det kan være så fantastisk som det er. Jeg har så mye kjærlighet å gi ham. Han gir meg så mye igjen, i måten han behandler meg på, i det han sier til meg og i måten han ser på meg
med begjær i blikket. Kunne vi, ville vi begge ha flyttet sammen på dagen. Men fordi vi begge har små barn, er ikke tiden moden for noen av oss til å bryte ut av det vi har. Jeg vil gjerne si deg at vi begge har partnere med null interesse for sex. Heller ikke har de interesse for oss som kjærester, venner og fortrolige, så vi er på en måte i samme bås. Vi føler et veldig sterkt fellesskap. Jeg er selvfølgelig klar over at vårt begjær vil gå over, at hverdagene kommer, at vi kanskje aldri får hverandre, og at det heller ikke bør bli oss.
Det skrives opp og ned om one night stands og utroskap, elskerinner og den forsmådde
hustru. Men det skrives lite om oss som er i forhold som kanskje vil vare i lang tid, over mange år, og hvor det virkelig er kjærlighet mellom partene. Kan du si meg hvordan andre oppegående mennesker takler affærer som varer lenge med løgner, ferier, en time her, telefoner, meldinger og hemmelige møter? Vi snakker på telefonen i flere timer hver dag, vi
vet til enhver tid hvor den andre er fordi vi sender meldinger til hverandre. Vi er hverandres
aller beste venn og fortrolige, vi prater om alt, ler og tøyser og er for hverandre alt det våre ektefeller ikke er. Jeg holder på å bli gal av alt hemmelighetskremmeriet, men vi kan ikke bryte med hverandre. Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for at jeg har innledet et forhold til denne mannen. Hvor lenge tror du et slikt forhold kan vare? Hvordan skal jeg bryte med ham? Og hvorfor? Hvordan kan jeg holde ut i årevis med en mann jeg ikke elsker når jeg har truffet ham jeg tror er den store kjærligheten?
Vesla
Svar: Når sidesprang varer i årevis, må det også være sterke bånd til den offisielle partneren. Jeg ser ikke bort fra at en utro ektefelle kan ha sterke og varme følelser både for partneren sin og elskeren/elskerinnen. Kanskje forutsetningen for at
et forhold på si kan vare i mange år, er at de to elskende har det samme målet med forholdet, nemlig at det skal forbli som det er, en hemmelighet som bare de to deler og verner om. De må ikke være sjalu på hverandres faste partnere, og de må respektere at de har begrensede muligheter til å være sammen. Jeg tror også at man bare kan takle et sidesprang som varer lenge ved ikke å vekke mistanke hos partneren. Man må ikke endre
atferd på hjemmebane. Det vil si at man må være like kjærlig og imøtekommende overfor partneren som man alltid har vært, man må ikke miste interessen for sex med partneren,
og man må ikke virke fraværende. Man må heller ikke bli grepet i løgn eller bli observert av kjente. Og man må begrave den dårlige samvittigheten. De færreste klarer å innfri alle disse kravene. Du er ikke plaget av dårlig samvittighet. Det henger vel sammen med at du føler deg oversett av mannen din og får lite av ham. Elskeren din gir deg det du savner.
Jeg tror forholdet til elskeren din har større mulighet til å vare enn forholdet til mannen din. Hvis du ikke elsker ham og han ikke viser interesse for deg, tror jeg det er små sjanser for at deres ekteskap vil vare særlig lenge. Men du bør tenke over om du er klar til å takle konfliktene som oppstår hvis dere blir oppdaget. Er elskeren din klar til å takle et samliv med deg og en annen manns barn, mens han sannsynligvis bare blir deltidspappa
for sine egne? Og er du klar til å ta deg av hans barn på deltid? Kan du greie deg som alenemor med barna dine? Det er vanskelig å bruke hodet når man er så forelsket som du er nå. Fornuften tilsier at du bør bryte med din elskede så snart som mulig hvis du vet at du ikke vil mestre konsekvensene av en avsløring, som med stor sannsynlighet vil komme. Men hvis kjærligheten fortsetter å vokse mellom dere, og hvis dere ikke blir avslørt, men selv kan komme fram til en anstendig måte å avslutte deres ekteskap på, blir det kanskje
dere to en dag.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
