Spørsmål: Det er med fortvilelse jeg skriver til deg. Jeg er samboende med en mann som har vært student i vel ti år, og ennå er det et stykke igjen til han kan ta avsluttende eksamen. Jeg ser at han ikke konsentrerer seg tilstrekkelig om lesingen, og skulker mange forelesninger. Nå får han ikke studielån lenger. Jeg har forsøkt å få ham til å ta fatt på en mer praktisk rettet yrkesvei med kortere utdanning, men det avslår han. Jeg tror rett og slett han elsker å være evig student. Jeg har mistet troen på at han noensinne gjør seg ferdig. Dette har gått ut over meg, for det er jeg som må kompensere for manglende inntekter. Selv studerer jeg og har jobb, vi har to barn, leilighet og bil. Dette har til nå gått, takket være at han arvet noen penger. Vi er blitt enig om at jeg skal si opp min jobb, for fra høsten blir det hardkjør i mitt siste studieår. Nå er det snart slutt på det lille han har igjen av arven. Jeg er uten jobb og får ikke stipend og lån i sommermånedene. Vi har ikke barnehageplass til minsten foreløpig, så jeg kan ikke ta sommerjobb i år. Vi har nesten ikke noe å leve av. Jeg har spurt ham om å ta en sommerjobb, men det er uaktuelt. Han skal lese og forsøke å bli ferdig til jul, sier han. Dette gjør meg mildest talt forbannet. Nå når det virkelig trengs, klarer han ikke å yte noe tilbake etter alt jeg har gjort for ham. I to år har jeg slitt meg ut og satt til side gode karakterer fordi jeg har måttet jobbe. Konsekvensen blir at vi må gå fra leilighet og bil samt si fra oss barnehageplassene vi er tildelt fra høsten av. Eventuelt må jeg ta permisjon fra studiet for å jobbe. Midlertidig har jeg fire timers jobb om natten i tillegg tilstudier og eksamenslesning. Jeg tror han lever i sin egen verden. Han er et følelsesmenneske og blir fort fornærmet, og ikke minst langsint. Fordi jeg misliker dårligstemning over langt tid, unngår jeg brennbare emner i det lengste. Jeg har forsøkt å ta ting opp på mange myke måter. Når han for eksempel klager over hvor lenge det er siden han har vært ute på byen, så sier jeg at jeg er enig, og at det vil ordne seg så fort inntekten blir bedre. Men intet skjer, bortsett fra at han fortsetter å klage. Så hva gjør jeg nå? Er det på tide å gjøre alvor av ultimatumet, som vil medføre at forholdet tar slutt?Skal jeg finne meg i dette? Han er på mange måter en flott mann, og jeg elsker ham virkelig.Sliten forsørgerSvar: På meg virker det som om du er samboer med et uansvarlig barn, som utnytter deg på det aller groveste. Det er ikke mye som tyder på at det dusier påvirker ham til forandring. Har du tenkt over at ved å være med på å forsørge ham, hjelper du ham faktisk til å fortsette å leve som han gjør? Og vil du fortsette å leve med en evig student som snylter på din kjærlige velvilje, så fortsetter du med å slite deg ut for å kompensere for hans manglende innsats i fellesskapet. Vil du ha forandring, tror jeg det er på tide å bli virkelig tøff. Du sier at et ultimatum fra din side, vil medføre at forholdet tar slutt. Betyr ikke det at du og barna betyr mindre for ham enn friheten til å leve det behagelige livet han har? Vel, det livet må jo ta slutt når arven er borte, med mindre du er villig til å forsørge ham videre. Og det synes jeg ikke du bør gjøre. Hvilken framtid har du med en superegoist av en mann som ikke tar ansvar? Jeg råder deg til å si til ham at du ikke lenger kommer til å bidra med penger til hans underhold. Så enten han vil avslutte forholdet eller fortsatt leve med deg, blir han nødt til å skaffe seg arbeid for å forsørge seg. Skal dere fortsatt være samboere, bør du forlange at han bidrar med sin del av utgiftene. Forstår han ikke alvoret, råder jeg deg til å oppløse samboerforholdet, selge leilighet og bil og flytte for deg selv til en bolig du har råd til. Du vil få det mindre slitsomt som alenemor enn du har det sammen med en mann som virker helt udugelig som partner. Jeg forstår at han har sider du verdsetter høyt siden du sier at du fortsatt elsker ham. Men hvor lenge vil kjærligheten vare når du så å si er eneansvarlig for familiens ve ogvel? Håper han forstår alvoret og tar seg sammen. Du gjør ham en stor tjeneste ved å forlange at han skal vokse opp til et ansvarlig mannfolk.Åsa Rytter Evensensamlivsrådigverasa@kk.no