Jeg har vært fan så lenge jeg kan huske. Jeg danset koreografert Madonna-dans til Lucky Star og Holiday i '83 og nådde et foreløpig koordinasjonsmessig høydepunkt med Vogue i 1990. Jeg har holdt lange foredrag om Madonnas enorme betydning for unge jenters selvtillit og seksualitet, og snakket overbevisende om hvorfor hun er vår tids fremste feministiske ikon. I tillegg til at hun lager verdens beste popmusikk og har en helt unik evne til alltid å ligge foran.
Så vi tar bølgen, igjen og igjen, tar bølgen rundt stadion, runde på runde, mens vi tramper i tribunene og klapper og synger og det er fortsatt to timer til Madonna kommer på scenen og vi har allerede gåsehud over hele kroppen, inkludert i ansiktet og knehasene. Jeg visste ikke at det gikk an, men det gjør det.
Vi står i ølkø, dokø og t-skjortekø, matkø, kikkertkø og sikkerhetssjekk-kø. Mye kø. Det gjør overhodet ingenting. Vi skal se Madonna.
Etter mange runder med bølgen, synging av White Stripes og så mye klapping at jeg har fått en liten hevelse i den ene håndflaten, slås lysene av. Vi går bananas, sammen med de 82.000 nye vennene våre. Det kommer sekunder jeg ikke kan gjøre rede for, alt er en eneste stor lykkeboble.
Der er hun! Der er Madonna!
Hun spiller alle låtene jeg håpet hun skulle spille. Gamle hits, nye hits. Danserne hennes er så gode at vi nesten går i bakken, det er jubling, dansing, gråting, klapping, enormt mye klapping, vi ler i ren eufori, jeg sverger opptil flere ganger på at jeg skal forandre livet mitt, jeg skal bli et bedre menneske, jeg skal gjøre verden til et bedre sted, for dette er effekten Madonna har - hun griper tak i deg og rister deg og får deg til å tenke at du kan bedre enn dette, du har potensial til å gjøre en forskjell.
Hun har også den effekten at hun får deg til å tro at du kan danse, selv om all empiri tilsier at det kan du slett ikke. Derfor danser jeg og gåsehuden min i to timer i strekk.
Brått er det slutt, lysene slås på, folk strømmer avgårde, men magien henger i. Venninnene mine og jeg klemmer hverandre og gråter litt og gleder oss allerede til å mimre om dette når vi har portvinskveld om en 60 års tid. Jeg sender tekstmeldinger til venner: «Madonna er Gud, og jeg er frelst!»
Vi må gå to og en halv time for å komme tilbake til hotellet, drosje kan vi bare glemme, og busser er fraværende. Natten i Roma er varm og lys. Natten i Roma tilhører Madonna. I ørene henger minnet om 82.000 mennesker som synger «Time goes by, so slowly».
I kveld spiller Madonna for danskene. De kan glede seg.
Lillian Vatnøy
kulturjournalist, kk.no
lv@kk.no
