Når han tar seg en fest klarer han ikke å styre seg, men det har forbedret seg det siste året. For seks år siden hadde han et sidesprang som han benektet inntil jeg for to år siden gjorde det slutt. Da kom sannheten fram. Jeg tok ham tilbake etter en måneds tid, men han ba aldri om unnskyldning for dette eller andre ting som har såret meg. Han har også løyet om pengebruk og andre ting.
Et annet forhold som gjør meg skeptisk er at han ser ut til å mangle respekt for meg. Han blir ofte sint for småting, sier jeg er dum og ikke skjønner noe. Han skal bestemme hvor mye jeg skal trene og hvor mye jeg skal slanke meg. Han kritiserer kroppen min, og det virker som han aldri blir fornøyd. I det siste har jeg slanket meg, nå synes han jeg er passe. Jeg har aldri vært overvektig. Han skal bestemme hva jeg skal ha på meg, spesielt ved festlige anledninger. Han sier også at jeg ikke er flink til å kle meg.
I det siste har forholdet vårt skrantet ekstra. Jeg har jobbet veldig mye, og jeg trives faktisk bedre på jobben enn hjemme. Jeg gjør det bra på jobben, og selvtilliten vokser når jeg er der. I begynnelsen av forholdet hadde vi det veldig fint, og jeg var glad og forelsket. Det er vel dette jeg har håpet skulle komme tilbake en dag. Det siste året har han mast om at vi bør få barn, men dette har jeg hele tiden hatt en unnskyldning for å utsette.
Jeg eier leiligheten vi bor i, og jeg har også funnet unnskyldninger når han har foreslått at vi skal kjøpe noe sammen. Jeg synes også det er på tide med barn, men jeg har innerst inne ikke så lyst på det, føler det mer som et press. Sexlivet har også dabbet av i det siste, jeg har rett og slett ikke lyst på ham lenger. Når det gjelder husarbeidet kan han i perioder stille litt opp, men gjennom alle disse årene er det stort sett jeg som har tatt meg av alt.
Jeg har fortalt ham at jeg ikke vet om jeg ønsker å få barn med ham. Etter dette har han oppført seg litt bedre og tatt mer av husarbeidet, men det er vel ikke noe som varer tror jeg. Hva råder du meg til å gjøre? Jeg er redd for å bli alene dersom jeg velger å bryte, og at jeg vil innse at det tross alt var bedre å ha en samboer.
Fortvilet 32-åring
Svar: Forholdet du beskriver virker helt dødt fra din side. Du har ikke et eneste godt ord å si om samboeren din, og ikke fortjener han det heller hvis han er så kritisk og lite støttende. Å kalle kjæresten sin dum og kritisere henne for manglende smak og upassende figur vitner ikke om annet enn selvgod egoisme. Det at du har mistet lysten på ham og ikke har lyst til at han skal bli far til ditt barn forteller alt om hva du bør gjøre.
Hvis han ikke forandrer seg radikalt, og hvis din lyst på ham er permanent borte, får du en vanskelig, trist og kjedelig framtid med ham. Jeg spår at du ender opp som et usikkert og lydig vesen som lar ham få bukta og begge endene. At du ikke har satt ham på plass for lenge siden, skyldes vel at du ikke har noen anelse om hvordan en snill og kjærlig samboer oppfører seg. Du er redd for alenetilværelsen og har derfor funnet deg i helt uakseptabel oppførsel.
Du har jobb og leilighet, og kan be ham ryke og reise i morgen den dag. Jo lenger du venter med å avslutte forholdet, jo kortere tid får du til å finne en passende far til det barnet du kanskje ønsker deg. Jeg lurer jo litt på hva slags far samboeren din vil bli når han er så snar til å kritisere deg. Et barn tar skade av stadig kritikk for småting, og du tar også skade av det.
Hvis du velger å bryte med ham, tror jeg det er bra for deg å leve alene en stund, slik at du venner deg til og trives i eget selskap. Kanskje det tar tid før du finner drømmeprinsen som du ønsker skal bli far til barnet ditt. Erfaringen du har med samboeren vil ha lært deg mye om hva slags mann du ikke skal velge neste gang. Muligens trenger du å kjenne en del flere menn før du kan bestemme deg for hva slags egenskaper du ønsker hos din neste samboer.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
