Spørsmål: Jeg er ei jente på 26 år, og har vært samboer i snart 4. Samboeren min er 31. Denne sommeren skal han visstnok på flere musikkfestivaler. En av dem er i nærheten og da pleier jeg å komme lørdag mens han drar dit fredag. Dette er for så vidt greit nok, men jeg har en følelse av at han helst ville vært der alene. Er jo hans «ting» som han sier. Så skal han på den faste gutteturfestivalen sin i Nederland, den varer i 1 uke.
Men i år har han funnet ut at han vil på en ganske rølpete rockefestival i England, noe jeg helt klart ikke vil. For det første liker jeg ikke tanken på at et av ryktene om stedet er nakne damer og masse dop (og nakne damer liker han). Jeg blir utrygg og engstelig for hva som kan skje når han er full nok. Men det jeg syns er det mest sårende er hvor klart han gjør det for meg at jeg ikke er noe ønsket på en sånn tur. Ikke det at jeg nødvendigvis ville, men hvorfor? Han vil heller dra helt alene enn med meg. Han sier at dette er en drøm han har hatt og at det først er nå han har råd til å dra. Han har flere slike drømmer også, som å reise rundt i USA på biltur med en kompis.
Jeg og har drømmereisemål, som Karneval i Rio De Janeiro, Mardi Gras i New Orleans, og å se mange land. De hadde jeg og før vi ble sammen. Og jeg har vært glad for å ha funnet en å kunne dele alt med. Jeg vil ha en mann som vil oppleve verden med meg, og ikke alene. Forrige dagen hadde vi en stor krangel om den nye festivalen hans. Jeg sa at jeg ikke ville han skulle dra og forklarte som skrevet ovenfor. Og sa også at det nok ikke er så mange damer som er i et fast forhold som ville det heller. Da kalte han de damene «ved et navn jeg ikke skal skrive her» som ikke lot kjærestene sine gjøre som de ville. Så da er vel jeg det samme som dem. Han skal dit, og ferdig med det. Ikke noe mer å diskutere. Og sånn syns jeg mange av kranglene våre ender, vi kommer liksom aldri til enighet om noe. Han blir sint og sier masse stygt, jeg blir lei meg, og begynner å gråte og sier stygge ting tilbake for å prøve å såre han, for å få han til å føle seg like dårlig som det han får meg til å føle meg.
Han trasser alt igjennom. Samme hva jeg sier om at det påvirker forholdet vårt veldig negativt kommer jeg ikke frem. Han er gjerne slik hvis han krangler med broren eller moren sin også. Prøver å brøle seg fram til viljen sin. Etter noen krangler har jeg nesten ikke pratet med han på flere dager, ikke for å straffe han, men fordi jeg føler meg helt tom, har ikke mer å komme med. Hjelper jo ikke uansett hva jeg sier. Som regel krangler vi da enda en gang og blir «enige» eller vi har sex og han tror hele greia er glemt. Han er yngst av 3 søsken og er nok den mest bortskjemte av dem. Broren hans har ved flere anledninger prøvd å be ham skjerpe seg når det gjelder meg. Det som regel etter jeg gråtende har fortalt kjæresten hans om fortvilede situasjoner. Og så å si bedt om hjelp.
Det er så trist, for når vi ble sammen følte jeg at vi var så like, at dette var det helt rette. Jeg er dessverre et skikkelig følelsesmenneske, og for meg er kjærlighet det viktigste i livet. I begynnelsen var han så fin, likte å sitte og kose med meg, overraske meg og ga meg masse komplimenter. Han fikk meg til å føle meg som den beste i verden. Men alt dette er gått sakte men sikkert nedover. Han sier nesten aldri til meg at jeg er fin og hvor glad han er i meg utenom når han er full, noen ganger rett før vi sovner. Kosing utenom sex er kun hvis jeg tar kontakt, og overraskelser er det lite av. Jeg har fortalt han hvor viktig slike ting er for meg, hvor viktig det er å holde liv i forholdet, men ting blir ikke bedre av den grunn. Jeg har så lyst å kjenne den deilige forelskede kriblingen igjen, og jeg har så lyst at noen skal føle det sånn ovenfor meg.
At noen skal forgude meg en bitteliten grann og få meg til å føle meg bra. At jeg blir satt pris på. Jeg vil ikke bli tatt som en selvfølge! Men han er jo snill og, hjelper meg med ting og jeg VET jo at han bryr seg om meg selv om han ikke sier det så ofte. Vi har ganske bra sex, det har vi hatt hele tiden. Og vi har hatt flere turer sammen. 2 ganger til Australia for å besøke slekt der og små turer, på konserter, til Oslo og Trondheim, osv ... Men hvis det skal arrangeres en tur for bare meg og han, hvor det ikke skal festes og herjes er det ofte jeg som står for planlegging. Er vel ikke så spennende da ...
Uansett, jeg elsker ham så altfor høyt (og det vet han nok). Jeg klarer ikke tanken på å leve uten han, men kan jeg leve med han? Jeg vil ikke gi opp, kan ikke gi opp, men jeg er så sliten og trøtt. Orker ikke kjempe for forholdet vårt alene. Men han skjønner ikke alvoret. Og han ville ALDRI blitt med til samtaler med noen, han vil nok se meg bare dra min vei før det ... Huff, håper ikke dette ble alt for rotete og at du kan hjelpe meg. Er så utrolig fortvilet og har det faktisk ganske vondt!
Vera
Jeg synes ikke du skal beklage at du er et følelsesmenneske. Selvfølgelig har du behov for å bli satt pris på og tatt hensyn til. Du vil at dere skal oppleve verden sammen, og det er ikke rart at du blir skuffet når han helst vil gjøre ting alene eller sammen med andre.
Slik jeg forstår situasjonen deres har dere svært ulike oppfatninger om hva det vil si å leve sammen. Du vil ha nærhet, kos og fellesskap, mens han vil ha friheten sin mest mulig intakt, uten begrensninger fra din side. Denne forskjellen er et stort problem. Særlig er det vanskelig hvis dere ikke kan diskutere parforholdet deres på en konstruktiv måte. Dere trenger å bli enige om hvor mye livene deres skal overlappe hverandre. Hvor mye synes du det er rimelig at dere skal ha felles, og hvor mye frihet kan han ha?
Hvor går din absolutte grense, og hva vil du gjøre hvis han holder fast på en helt annen grad av frihet enn den du kan godta? Hvis dere ikke kan diskutere disse spørsmålene tror jeg dere kommer til å få det vanskelig sammen. Når han bare står på sitt, kaller deg stygge ting og ikke viser noen vilje til å diskutere, er det antakelig lite du kan gjøre. Du blir nødt til å ta et valg – har du tro på at han etter hvert vil falle til ro i et slikt forpliktende samliv som du vil ha, eller kommer han til å fortsette som før?
Det hender at behovet for å markere uavhengighet henger sammen med en frykt for å binde seg. Noen ganger går dette over av seg selv, etter hvert som den mest frihetshungrige parten finner seg til rette i et forpliktende samliv. Men det er slett ikke alltid det går slik. Har du tid og lyst til å vente og se om han velger å bli en slik mann som du vil ha? Det kan hende at du selv må ta stilling til hvor mye du kan tåle av hans frihetsdemonstrasjoner, og om han er den rette for deg. Det har alltid konsekvenser å ta sine egne behov på alvor. Tør du å holde fast på det som er viktig for deg i et parforhold?
Peder Kjøs
Psykolog og samlivsekspert
peder@kk.no
LES OGSÅ:
