Spørsmål: Jeg er en kvinne på 33 år. I sju år har jeg vært gift med en to år eldre mann. Vi har to barn sammen. Jeg skriver fordi det har bygd seg opp en enorm frustrasjon hos meg, over ekteskapet og livet generelt. Min mann har vokst opp i et ordenshjem, og han krever at jeg holder huset i tipp topp stand til enhver tid. Selv gjør han svært lite hjemme. Jeg ordner med barn, husvask, klesvask, stryking, innkjøp og matlaging. Likevel kan han tillate seg å komme hjem og brøle til meg at jeg er udugelig og at det alltid ser jævlig ut hjemme. Han bryr seg ikke om ungene hører ham, tvert imot sier han at det er bare bra at de finner ut hvordan jeg er. Tidligere jobbet jeg i redusert stilling og hadde bedre tid til alt. Nå holder jeg på med en krevende videreutdanning som tar mye tid. Vi var enige om at jeg skulle begynne med dette etter å ha diskutert nøye gjennom saken. Ellers er det så som så med samtaler om litt dypere ting. Han tåler ikke at jeg er sliten, og hvis jeg gråter, kaller han meg en sippete unge. Han har alltid jobbet jobber overtid nær sagt hver dag. Og gjør han ikke det, deltar han gjerne på møter i lokalpolitikken, der han er meget engasjert, respektert og godt likt. Når han kommer hjem, setter han seg gjerne ned med nyhetene eller ved datamaskinen, det er knapt så han sier hei til meg. Mitt forhold til ham har kjølnet betraktelig, og den lille sexen vi har, er mildt sagt dårlig. Det finnes knapt den ting han ikke har kalt meg eller beskyldt meg for når vi har kranglet. Men å si unnskyld etterpå, det kan jeg ikke huske han har gjort. Jeg savner et normalt familieliv og følelsen av at vi er to om oppgaver og ansvar i hjemmet. Hvis jeg prøver å ta det opp, får jeg bare beskjed om at jeg jo kan gå hvis jeg ikke er fornøyd. Han har også sagt at han ikke respekterer meg fordi jeg ikke fortjener hans respekt. En gang har jeg foreslått familierådgivning, men han ønsker ikke at andre skal blande seg inn i våre saker. Jeg merker at jeg blir mer og mer død innvendig. Det er ingen interesse å spore hos ham for at vi to innimellom kan hygge oss alene og skaffe barnevakt. Politiske møter derimot tar han gjerne på kort varsel. Jeg er fremdeles ung og vil så gjerne føle meg elsket og lykkelig. Er det for mye forlangt? Nå er alt, til og med å være sammen med ungene mine, et stort ork, enda jeg elsker dem over alt i verden. Vi er vel på sett og vis glad i hverandre ennå, men jeg vet ikke riktig hvor sterk kjærligheten er. Jeg lurer på om han er overarbeidet, utbrent eller bare vanskelig å forholde seg til. Han innrømmet for en tid tilbake at han følte seg deprimert og sliten, men hjelp vil han ikke ha. Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre?Sliten og trist hustruSvar: Det er ikke lett å forstå hvordan du kan ha noen gode følelser igjen overfor en mann som behandler deg så dårlig som du beskriver. Utbrente og deprimerte personer oppfører seg ikke som bøller overfor sine nærmeste. Det synes jeg din mann gjør overfor deg. Jeg får mistanke om at han lider av en personlighetsforstyrrelse. Hans atferd bidrar mye til å gjøre deg sliten. Han viser ingen vilje til å se på sin egen atferd, så jeg tror sjansen for at han skal forandre seg, er minimal. Jeg tror du får et trist og strevsomt liv med denne mannen framover. Om du fremdeles har følelser igjen for ham, vil de forsvinne etter hvert som han turer fram som en ukjærlig bølle. Jeg anbefaler deg å overveie skilsmisse. Er det noe hos ham du vil savne hvis du blir alene? Er det noe det kan bli deilig å slippe? Skriv opp en liste med momenter for å fortsette og en med momenter for å bryte. Hvilken liste blir lengst? Jeg kan tenke meg at mannen din fortsetter sin elendige behandling av deg fordi du på en måte finner deg i det. Hvis du fortsatt vil leve med ham, bør du forsøke å få en slutt på hans trakassering av deg. Skal du ha noe håp om å få det til, tror jeg du må være uhyre fast og bestemt i måten du takler hans ubehagelige og ondsinnede bemerkninger på. Du kan for eksempel si at du nå ikke akter å lytte til hans mange negative utsagn om deg lenger. Du vet at han ikke har rett i dem, og du vet at det sier mye mer om ham enn om deg når han kritiserer deg. La deg ikke vikle inn i en krangel med ham. Fortell heller hvordan du reagerer på hans beskyldninger og forlat rommet når du har sagt ditt. Du kommer ingen vei ved å vikle deg inn i en krangel. Kanskje han slutter å kritisere deg hvis du greier å vise ham at ordene hans ikke biter på deg lenger. Du må vise ham at du er en sterk kvinne som ikke lar seg dukke. Selv om jeg nå har sagt noe om hvordan du kan takle beskyldninger, er mitt hovedråd til deg at du bør gjøre deg ferdig med videreutdanningen din og så forlate en mann som ikke gir deg noe annet enn ubehageligheter. Det er ikke slik et ekteskap skal være. Han har ingen innsikt i at han ikke fungerer som ektemann. Dermed er det helt usannsynlig at han kommer til å forandre seg vesentlig.