Spørsmål: Jeg er en kvinne på 32 år som er kommet til et veiskille. Velger jeg å fortsette som før, risikerer jeg å miste kjæresten min. Velger jeg ham, kan jeg komme i alvorlig konflikt med min syke mor. Jeg er enebarn. Far døde da jeg var tre år, og mor satt alene igjen med sorgen, meg og gjeld på huset. Hun måtte selge, og vi flyttet inn i en leilighet, der hun senere har bodd. Far og mor hadde vært enige om at mor skulle være hjemme mens far sørget for inntektene. Nå måtte mor ut i arbeidslivet, samtidig som hun hadde ansvaret for å gi meg en trygg og god oppvekst. Det ansvaret tok hun meget alvorlig. Hun passet på meg i en slik grad at jeg ikke fikk være med på aktiviteter alle andre tok som en selvfølge. Forsøkte jeg å opponere, fikk jeg en lekse om alt hun hadde ofret for min skyld. Jeg var flink på skolen og ville studere. For å slippe studiegjeld bodde jeg hjemme i studietiden. Det var også etter påtrykk fra mor. Hun hadde nemlig fått store helseproblemer, og slet med angst for å være alene. Mor ble uføretrygdet og stadig mer avhengig av meg. Etter endt eksamen fikk jeg jobb i et privat firma. Uten å snakke med mor, kjøpte jeg en leilighet. Løsrivelsen ble en vond kamp. Mors angst forverret seg så kraftig at hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling. Jeg fikk voldsom skyldfølelse, men også hjelp til å stå fast ved beslutningen min. Mor kom seg og flyttet hjem. Hun nektet oppfølging av hjemmetjenesten. Det var kun meg hun ville ha besøk av. Etter dette har jeg vært hos mor annenhver dag. De andre dagene ringer jeg henne. Årene har gått. Jeg har nå en sjefsstilling i firmaet. Jobben og mor har tatt all tid, så romantikk og kjærlighet er det blitt lite av. Inntil i fjor. Da møtte jeg en mann som ikke lot seg skremme av at jeg erklærte at singeltilværelsen passet meg, og at karrieren krevde all min oppmerksomhet. Jeg elsker denne mannen, og han har fridd til meg. Det er bare én hake, han har bundet seg til å jobbe i utlandet i tre år og må snart dra. Han vil ha meg med, og det er ikke noe annet jeg heller vil. Men hva med mor? Hva skjer med henne hvis jeg reiser? Jeg frykter at angsten hennes vil forverre seg, og at hun vil bli forferdelig ensom. Kan jeg gjøre dette mot henne?
Hilsen rådvill

Svar: Har du tenkt over at du kanskje gjør moren din en stor tjeneste ved å løsrive deg fra jerngrepet hun har om deg? Hun får mulighet til å finne et nytt innhold
i livet sitt. Hun har ressurser, det viste hun da faren din døde. Det er faktisk på tide at hun tar ansvaret for seg selv. Du har rett til et selvstendig liv med mannen du elsker. Din mor har ingen rett til å ødelegge dette, hvor mye hun enn mener at du skylder henne. Ta mot til deg, riv deg løs og velg kjærligheten. Du kan da ikke ønske å være mors lydige slave i årevis framover? Det er like godt å sette foten ned med en gang. Jo lengre tid som går på denne måten, jo vanskeligere blir det å få til en forandring. Mor kan få den hjelpen hun trenger fra andre enn deg. Det finnes psykiatritjeneste i bydelen, det finnes eldresenter, det finnes andre tilbud for henne. Ring til bydelen der hun bor og forhør deg. Lag gjerne en
liste med telefonnumre, slik at moren din vet hvor hun skal ringe. La henne vite at du nå har bestemt deg for å gifte deg og flytte, og gjør det på en måte som ikke etterlater tvil om at avgjørelsen er ugjenkallelig. Stålsett deg mot de reaksjonene som kommer. Forhåpentlig får du full støtte fra kjæresten din. Hittil har du latt pliktfølelsen og dårlig samvittighet bestemme over livet ditt. For meg synes det som du til fulle har tilbakebetalt det din mor har gitt deg. «Gjelden» er oppgjort. Du synes kanskje rådet jeg gir deg er tøft. Ja, det er riktig. Jeg håper du er tøff nok til å kunne skape deg det livet du ønsker deg.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no