Spørsmål: Jeg er en kvinne på 36 år som giftet meg for andre gang for seks år siden. Har en datter fra forrige ekteskap. Mannen min er 11 år eldre enn jeg. Han er barnløs, har aldri vært gift, men har flere samboerforhold bak seg. Det var alltid kvinnene som forlot ham. Nå begynner jeg å forstå hvorfor. Det første året vi var gift, hadde vi mye tid for hverandre og hadde et godt sexliv. Han var kjærlig og tok initiativ til sex nesten daglig. Men etter hvert mistet han interessen, og i løpet av fire år hadde vi sex sjeldnere enn én gang i måneden. Hver gang tar jeg initiativet, og det krever dagers forberedelse. Når jeg legger meg, lover han å komme straks, men det tar timer før han kommer. Jeg har tatt opp temaet med ham flere ganger, men kommer ingen vei. Han lover å begynne et nytt liv med sex hver uke, men forandringen lar vente på seg. Jeg savner et normalt sexliv, jeg vil ha barn og føler at jeg kaster bort tiden. Men jeg er glad i ham og kan ikke bare gå min vei. Han er snill og sjenerøs, vi har mye til felles, har god økonomi, begge har drømmejobber, vi kan reise og oppleve verden. Men jeg kan ikke si at vi er gode venner, for han er tilbakeholden og snakker aldri om personlige temaer, som hva han liker seksuelt. Forholdet hans til datteren min er ikke bra, han tar henne ikke alvorlig og vise versa. Han og jeg krangler sjelden fordi vi nesten ikke snakker sammen. Han kommer hjem og setter seg foran dataskjermen, og vi veksler knapt noen ord i løpet av ettermiddagen. Jeg føler at vi glir fra hverandre og lever på hver vår planet. Jeg oppdaget for lenge siden at han ser porno på datamaskinen sin, og jeg mistenker at han onanerer. Det kunne jeg ha akseptert, men jeg føler at det går ut over vårt samliv. Jeg tror han ikke trenger meg i det hele tatt, selv om han sier han er glad i meg og stolt av meg. Det siste året har han fått en større jobb og mer ansvar. Jeg føler at han er gift med jobben og ikke med meg. Jeg har mistet håpet om et familieliv med ham, han er alltid avvisende og trøtt og finner ulike grunner til ikke å ha sex. Jeg har foreslått familieterapeut og medisinsk hjelp til å få barn, men han synes verken vi har et problem eller trenger hjelp. Jeg har alltid vært en handlekraftig person og visst hva jeg skal gjøre, men nå trenger jeg hjelp. Kanskje konsentrerer jeg meg for mye om sex? Skal jeg gå fra ham og åpne for nye muligheter til å finne en annen mann? Er det bedre å leve sånn enn å bo alene? Er det noen mulighet for å redde ekteskapet og få et normalt sexliv og familieliv tilbake? Jeg prøvde å snakke med ham nylig, og sa at jeg hadde lyst å flytte fra ham hvis det ikke ble noen endringer. Da fikk jeg høre at jeg bare kunne flytte NÅ, med en gang. Det var hans forsvar. Alle kjenner oss som et respektabelt par, men ingen vet hvordan det er å leve med en person som bare trenger deg som et trofé.Takknemlig for svarSvar: Du konsentrerer deg ikke for mye om sex, og du klarer deg med uhyre lite i ekteskapet ditt. Jeg er enig i at dere lever på hver deres planet og knapt kan sies å ha et parforhold. Når du nå føler at du kaster bort livet, hvordan vil du ikke føle det om 15 år hvis dette er alt du får? Du spør om det er mulig å få et normalt sexliv og familieliv tilbake. Jeg tror ikke det. Han må være motivert og villig til å få til endringer, og det er ikke noe som tyder på at han er det. Når han sier til deg at du kan flytte straks, viser det med all tydelighet at han ikke vil bidra til forandring. Så valget ditt tror jeg er mellom å fortsette livet slik det er nå, eller å gi deg selv sjansen til å starte på ny og håpe på at du kan finne en mann som kan gi deg det du ønsker i livet. Det er ikke umulig å finne en mann som er villig til å etterkomme dine ønsker. I verste fall risikerer du å måtte leve alene. Så du tar en sjanse hvis du går, men jeg tror mulighetene som åpner seg for deg er verd det. Du kommer sannsynligvis til å visne i ekteskapet ditt av mangel på nærhet, oppmerksomhet, kommunikasjon. Jeg tenker meg at de gode følelsene du fremdeles har for mannen din, kommer til å dø av mangel på næring. Et godt forhold er avhengig av at begge ønsker å jobbe med forholdet og ha et fellesskap i hverdagen. For meg virker detsom om forholdet er likegyldig for mannen din. Du er åpenbart i en prosess der tankene om skilsmisse kommer mer og mer i forgrunnen. Forhistorien hans vitner om at han kan ha hatt den samme atferden overfor tidligere samboere. Han har ikke lært noe av det han har opplevd, tror jeg. Og ser heller ikke ut til å være villig til å lære, dessverre.Åsa Rytter Evensensamlivsrådgiverasa@kk.no