Jeg bryter sammen og tilstår allerede i første setning: privatøkonomi er ikke mitt sterkeste kort. Jeg finner det rett og slett en smule vanskelig å leve flere måneder inn i fremtiden, ta høyde for hypotetiske tilfeller av typen «hva hvis vaskemaskinen går åt skogen?» eller bare rett og slett spare sånn i tilfelle jeg skulle få lite i pensjon om en 40 års tid. Jeg er ikke så flink til det. Jeg er faktisk ikke flink til det i det hele tatt. Men én gang i året, vanligvis i den siste uken i juni, føler jeg at jeg har vært en luring likevel. Det er da skattefuten åpner lommeboka og betaler tilbake.

Én ting har jeg nemlig lært: det er utrolig dumt å betale for lite i skatt. En høst for mange år siden dukket et direkte ondt brev opp i postkassa mi. Det var fra futen, og det var ikke hyggelig. Det kostet meg dyrt, og jeg lærte leksa.

Jeg visste at jeg betalte for lite skatt året før. Jeg visste det inderlig godt, og jeg gjorde ingenting med det. Jeg tjente ikke all verden, og det føltes så blodig urettferdig å skulle lange over større deler av mine surt opptjente kroner til en eller annen ansiktsløs etat. Dermed gjorde jeg som dumme mennesker som meg selv ofte gjør: utsatte problemet og håpet på det beste. Det var vel hva man kunne kalle en generaltabbe.

Da tiden for sjølmeldinga opprant, bodde jeg i Dublin, og alt som hadde med Norge å gjøre virket fjernt og uviktig. Det irske postvesenet var ikke altfor pålitelig, men like fullt var jeg sløv nok til å sende selvangivelsen tilbake til moderlandet som vanlig brev, ikke som rekommandert post. Og siden tenkte jeg ikke mer på det, før brevet fra futen kom utpå høstparten.

Jeg blir litt kvalm fremdeles når jeg tenker på det. Selvangivelsen min hadde aldri kommet frem. Purrebrevene fra futen kom aldri frem til meg heller. Hvis du noensinne har lurt på hva som skjer hvis du ikke leverer selvangivelsen, kan jeg gi deg svaret: beistets navn er skjønnsligning. Og det koster flesk. Min kostet 15 000 kroner, og det kom på toppen av den uhyrlige restskatten. Jo, fremdeles kvalm når jeg tenker på det.

På et eller annet finurlig vis fikk jeg betalt futen det han ville ha (det tok noen måneder, for å si det slik). Etterpå sverget jeg: aldri mer restskatt! Siden har jeg bevisst betalt mer enn jeg må, for å kjenne på den deilige følelsen av å kunne puste lettet ut når selvangivelsen kommer, og ikke minst juble av fryd når skattepengene dukket opp. Fredag 23. juni var mine på plass på konto. Et vakkert, femsifret beløp som går direkte til ... jeg burde skrevet noe fornuftig her nå, ikke sant? Beklageligvis kan jeg ikke det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at størsteparten av disse pengene blir kastet bort på lettkjøpt fryd, og jeg kommer til å elske det. For ærlig talt: man må da nyte fruktene av den lille fliken av økonomisk kompetanse man har?

Kjære futen - du er en tøff oppdrager som krever disiplin, men jeg elsker deg likevel. I hvert fall i juni.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no