Jeg elsker å være sammen med venner, bli kjent med nye mennesker, reise, gå på konserter og restaurant. Jeg ønsker også å lære nye ting og planlegger å videreutdanne meg innen yrket mitt. Han er fornøyd med livet og jobben, og er lykkelig så lenge barna er friske og glade og kona er tilfreds og gir ham sex i ny og ne. Jeg er veldig glad i mannen min, men føler meg noen ganger som hans søster. Han blir litt oppgitt over alle mine tanker og ideer, mens jeg ser på det livet han ønsker seg som kjedelig og lite utviklende. Ofte drar jeg ut for meg selv mens han blir hjemme.
For tre år siden traff jeg en mann ute på byen. Vi kom i snakk, og jeg fant fort ut at han hadde mye av det jeg savner hos mannen min. Vi snakker godt samen og har mye å diskutere. Han interesserer seg for meg, og vil gjerne vite hva jeg ønsker meg i livet. Vi har ofte kontakt via sms, og vi treffer hverandre i smug.
Trodde aldri jeg kunne være utro, men det er jeg nå. Jeg er blitt utrolig glad i den andre mannen. Han er singel og meget opptatt av meg. Han er intelligent, kunnskapsrik, har opplevd mye, er trygg på seg selv og spennende å snakke med. Jeg føler at han tar meg på alvor. Poenget er at jeg går rundt med en tom følelse i magen. Jeg føler at mannen min ikke forstår meg.
Jeg ønsker en mann jeg kan diskutere med, en som utfordrer meg intellektuelt. Jeg kjeder meg når samtalene mest dreier seg om det hverdagslige og praktiske. Jeg trenger mer. Jeg vet at det bare er jeg som vet svaret, og bare jeg kan ta valget, men jeg ønsker hjelp til å sortere tankene og få noen råd.
Bør jeg skille meg? Kan jeg leve med en mann som er så forskjellig fra meg når barna en dag flytter ut? Mannen min er trofast, verdens beste far, han stiller opp hjemme og er godt likt av alle. Han er også en god elsker. Jeg skulle ønske jeg kunne slått meg til ro med det livet jeg har, men det funker ikke for meg. Jeg kjeder meg.
Fortvilet og sliten
SVAR: Du har kjent den andre mannen i tre år og møtt ham i smug, men hva vet du egentlig om ham? Det er ikke så vanskelig å ha spennende samtaler når en treffer hverandre i noen små timer og så går hver til sitt.
Men vet du hvordan et hverdagsliv med denne mannen vil bli? Er du villig til å kaste det trygge, og så vidt jeg kan forstå, gode livet du har med en meget bra mann, på båten? Er du villig til å påføre barna dine den store sorgen de utvilsomt vil få hvis mor og far går hver sin vei?
Det er ikke usannsynlig at de kan lage betydelige problemer for deg og den andre mannen hvis de skal bo sammen med en som har tatt fars plass hos mor. De kan lett komme til å ødelegge alt som heter romantikk mellom dere to. Og hvordan kommer den andre mannen til å finne seg til rette sammen med dine barn? Har dere den samme oppfatningen av hvordan barn skal oppdras og hvilke regler som skal gjelde? Til sist, er du villig til å påføre mannen din, som du sier du er svært glad i, den store sorgen det vil bli for ham å miste deg?
Det er mange spørsmål du bør vite svaret på før du eventuelt bestemmer deg for skilsmisse. Noen av dem lar seg ikke besvare på forhånd, men vil først avsløres hvis du går. Hadde du hatt det dårlig med mannen din, ville valget vært lett. Men nettopp det at du har problemer med å vite hva du skal gjøre, tyder på at kjærligheten til den andre kanskje ikke er voldsomt sterk. Han er annerledes, han er spennende, men han er ikke dine barns gode far, og du vet ikke så veldig mye om ham.
Hvorfor forsøker du ikke å få mannen din noe mer interessert i det du er opptatt av, slik at dere to får det spennende sammen? Jeg tror du bør ta en alvorlig samtale med ham og fortelle ham at det bekymrer deg at dere har så ulike interesser og foretar dere så lite sammen. Hvordan skal livet bli når barna har flyttet ut og dere har så lite fellesskap? La ham få vite at det er utrolig viktig for deg å kunne samtale om andre emner enn de rent hverdagslige, og at han er den du helst vil dele opplevelser med. Jeg tror det er viktig at du ikke forlanger for mye.
Jeg synes altså at du skal jobbe mer med ekteskapet ditt før du gir opp og skiller deg. Du kan velge å være takknemlig for at han er en fornøyd person som trives med deg, barna og jobben sin. Jeg kan skjønne at du synes det er kjedelig at han i så liten grad er interessert i nye utfordringer. For deg blir det en utfordring å få ham på andre tanker. Jeg håper du greier det.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
