Det hender svært sjelden at jeg kjeder meg. Det finnes alltid et eller annet å ta seg til, enten det innebærer noe morsomt eller noe arbeidskrevende. Jeg har rett og slett sjelden tid til å kjede meg. Denne påsken, derimot ... kjære vene.
Det er ikke det at jeg ikke har gjort hyggelige ting. Jeg har truffet venner, drukket kaffe på uteservering (mens det fremdeles var sol), raidet naboens vinforsyning (naboen er veldig hyggelig og deler gjerne), spist god mat og sovet (ah, herlige søvn) helt enormt mye. Men innimellom alt dette har jeg altså hatt god tid til å kjede meg. Og jeg hater det.
Det er spesielt slitsomt å kjede seg når kjedsomheten kombineres med en økende følelse av tiltaksløshet, slik jeg opplevde i uka som gikk. Kjedet jeg meg? Ja. Hadde jeg ork til å gjøre noe med det? Nei. Det er ytterst begredelig at dette skal inntreffe akkurat midt under bypåsken, som er den deiligste av alle høytider i min verden.
Det pussige er dog at selv om jeg nå blogger langt utenfor enhver normal arbeidstid og virkelig tygger på min egen kjedsomhet, så kjenner jeg at jeg får stadig mer panikk med tanke på at det snart er på tide å gå på jobb igjen. Forstå det den som kan. Jeg burde jo hilse hverdagen velkommen når fritiden er så begredelig, men sannheten er denne: jeg venter bare på at den deilige følelsen av ro, fri og fryd skal senke seg over meg, slik at jeg virkelig kan nyte det faktum at jeg har tid til å kjede meg. Det er like om hjørnet. Jeg kjenner det på meg.
Jeg trenger med andre ord en påske til. Nå med det samme. Vær så snill?
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
