Året er 1999, og jeg har bosatt meg for en stund i Carpenterstown, en del av bydel 14 i Dublin, Irland. Jeg venter på bussen til sentrum, og jeg er hva man gjerne kan kalle dritsur. For hvor er egentlig bussen? Og hvorfor er det ingen irer på holdeplassen? Jeg værer en konspirasjon. Noen må være ute etter å lure meg.Før jeg hadde gleden av å bo der, tenkte jeg først og fremst på grønne enger, mørkt øl og koselige, men vagt uforståelige dialekter da jeg tenkte på Irland. Det var ikke før jeg hadde bodd der i et par uker og konsulterte min kompis John om problematikken rundt bussens evige forsentkomming jeg fikk innsikt i at irene er de mer nordlige breddegraders spanjoler. I Irland lar man definitivt humla suse.John lo av meg der jeg sto og rynket på nesen mens jeg forklarte at bussen aldri kom når den skulle, at den alltid var minst 10 minutter for sen, og at jeg hadde hatt et svare strev med å finne ut når bussen egentlig skulle komme i det hele tatt - siden ingen av holdeplassene hadde tidtabeller, måtte jeg reke meg hele veien ned til sentrum (med bussen!) for å få tak i tabellen - på turistkontoret.- Lill, Lill, Lill. Du må forstå det at når du stresser avgårde for å rekke bussen, sitter den jevne ire og drikker te og spiser toast. - Hæ? - Du stresser for ingenting.- Men det står jo i tabellen at...- Lill, bussen kommer når bussen kommer. - Ærlig talt, hvordan skal jeg kunne planlegge...- Slapp av. Bussen kommer når bussen kommer.Og slik var det med den saken. Bussen kom når bussen kom. Omstillingen var mildt sagt vanskelig. Lever i tiden og forventer effektivitet? Det var tydeligvis meg, det. Irritasjonen bølget i meg hver eneste gang klokka tikket 8-10-12 minutter over det oppgitte avgangstidspunktet. Den eneste som aldri slo feil, var at bussen var for sent ute. Men spørsmålet var: kunne jeg klare å komme for sent - med vilje? Jeg innbiller meg at det ikke er tilfeldig at vi nordmenn var raskt ute med å trykke betegnelsen «tidsklemma» til vårt bryst. Det er jo sånn vi føler oss, ikke sant? Dyttet inn mellom avtaler, møter, tidspunkter, deadliner og gjøremål vi både må, kan og bør få unna. Det er ingen koselig klem. Selv føler jeg meg egentlig ikke så tidsklemt (mistenker at dette i stor grad skyldes at jeg ikke har barn - katter er liksom ikke så krevende...), men jeg blir stressa når ting er forsinket, tar for lang tid eller har for lite meningsfylt innhold. Jeg vil ha skikkelige ting, og de skikkelige tingene må skje til avtalt tidspunkt og ikke ta for lang tid. Kvalitet&Effektivitet A/S. Det er bare det at bussen kommer når bussen kommer.I noen strålende måneder under irsk påvirkning klarte jeg å ta det helt med ro. Jeg begynte å drikke te (etter å ha fått en grundig innføring i hvordan det egentlig skal gjøres), og etter en stund ble det faktisk slik at jeg lignet mistenkelig på en ire der jeg satt ved kjøkkenbordet og inntok teen min i det øyeblikk bussen egentlig skulle ha svingt inn på holdeplassen. Og jeg kom alltid tidsnok til bussen likevel, pussig nok. Men så flyttet jeg hjem til Norge...Nå lurer jeg på om jeg kanskje må legge sommerferien til Dublin for et lite oppfriskningskurs. Året er 2006, jeg står på bussholdeplassen på Jernbanetorget og er hva man gjerne kan kalle dritsur. Bussen er forsinket. Lill Kristin Syversenhelse- og livsstilsjournalist, kk.nolks@kk.no