Frisøryrket er ikke basert på logikk. Alle salongene selger for eksempel haugevis av produkter som skal få håret ditt til å se tykt og fyldig ut, men når jeg kommer inn med en hårmanke som har vært til seters og gjort seg fet sånn fra naturens side, hva skal de da? Jo, da skal de tynne det ut. Neineinei. Bestemme seg!
Etter en redselsfull opplevelse for noen år siden med en entusiatisk sakse-fanatiker som insisterte på å tynne ut manken for at det skulle falle penere, satt jeg igjen med en høyst bisarr sveis hvor cirka 40 prosent av hårstråene var 15 cm kortere enn resten, og følgelig sto rett opp og fikk meg til å se ut som om jeg hadde stukket frisørsaksa i stikkontakten. Ikke mer tynning, takk.
I mange år førte frisørangsten til at jeg bokstavelig talt tok saken i egne hender, på enklest mulig måte: med jevne mellomrom raket jeg av alt sammen, også fikk det vokse ut i et par måneder før jeg tok saueklippertrikset igjen. Men akkurat som jeg for 6-7 år siden fant ut at jeg var blitt for gammel til å gå med smykker i den piercede nesevingen min, gikk det også opp for meg en dag at jeg var blitt for gammel til å barbere skolten. Og da var det bare å si ti ave Maria, bestille frisørtime og håpe på det beste.
Frisører multitasker så voldsomt at det skremmer meg. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg klarer ihvertfall ikke å holde igang en samtale om løst og fast samtidig som jeg konsentrerer meg om å skrive en artikkel. Jeg mistenker at frisører egentlig er utenomjordiske vesener som ligner fælt på mennesker, men som er utstyrt med superhjerner som virkelig kan gjøre to ting samtidig. Skummelt.
Sveisen min er virkelig overmoden for en oppfriskning. Men jeg tør ikke. Det er nemlig et kjent faktum at dersom man skulle slumpe til å finne en frisør som ikke er superskummel og i tillegg ikke klipper saks-i-stikkontaktakt-sveis, så får du besøkt denne cirka tre ganger før hun eller han plutselig bestemmer seg for å flytte til Australia for å surfe eller noe sånt. De trygge, gode, saksemenenskene forsvinner alltid. Skal jeg klippe meg nå, må en fremmed få gjøre det. Og det, dét er farlig, det.
Jeg er litt i tvil om jeg egentlig bør vise dette til noen, for ikke å si legge det ut på internett til allmen forlystelse, men bare for å understreke hvor reellt hårproblemet mitt i øyeblikket faktisk er, så presenterer jeg herved frøken Syversens gjennomsnittlige morrasveis den siste tiden (legg også merke til det skrekkslagne uttrykket i øynene, som skyldes at jeg nettopp hadde bivånet mitt eget åsyn i speilet):
Skjønner? Jeg ber derfor om en liten tjeneste: kryss fingrene for meg når jeg snart løfter av røret for å ringe nærmeste frisør.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
