Spørsmål: Jeg er i et forhold som er ganske ekstremt. Mannen jeg bor sammen med, kan være omsorgsfull og god, men også sår og ydmyk. Vi har vært sammen i to år. Disse årene har vært veldig gode og veldig slitsomme.

Han har vist meg sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde, og han har vært kjærlig og god, men han har også drevet meg til randen av sammenbrudd. Problemet vårt er problemløsning og konflikthåndtering.

Vi ender ofte i voldsomme krangler som kan vare i uker om gangen. Jeg melder meg ut av diskusjonene fordi alt jeg sier, er galt, mens han holder timelange monologer. Det er hender jeg ender i tårer på gulvet fordi jeg ikke tåler mer av ordene hans som slår mot meg som fysiske slag.

Da får jeg beskjed om at jeg må slutte å synes synd på meg selv, og at tårer aldri har hjulpet noen. Når jeg ikke gjør som han vil, har han en rekke måter å straffe meg på. Han stikker ut og blir borte hele natten.

Han tier meg i hjel et helt døgn, han rakker ned på meg eller truer med å gjøre det slutt. Like plutselig som slike perioder kan dukke opp, kan de forsvinne. Som regel har jeg føyd meg slik han vil, og da er han plutselig god og kjær igjen, uten anger for det som har skjedd.

Jeg sitter igjen som en sliten vaskeklut, føler meg tom og svimeslått. Gang på gang står jeg som en trofast og lydig hund og venter på at herren min skal komme i bedre humør, og logrer med halen når jeg endelig får komme inn i varmen igjen. Jeg er ikke lykkelig slik det er nå.

Jeg er sliten. Jeg vil ikke komme sliten på jobb fordi han har holdt meg oppe halve natten med monologene sine. Jeg vil ikke komme på jobb med hovne øyne fordi jeg tilbrakte halve kvelden med å gråte. Jeg vil ikke måtte unnskylde mine behov og mine tanker.

På samme tid er jeg redd for å miste ham, og for å ta et valg jeg vil angre på. Jeg har bedt ham være med til familievernkontoret, men det vil han ikke. De siste to ukene har jeg tenkt mye på å gjøre det slutt med ham. Det føles som om noe har gått i stykker inne i meg.

Men jeg er redd, og jeg har dårlig samvittighet overfor ham. Jeg føler ikke jeg har gode nok argumenter for å gjøre det slutt. Men jeg kan ikke fortsette slik ting er nå, da er jeg sykmeldt om et år eller to.
Forvirret og desperat

Svar: Jeg tror du er i ferd med å finne løsningen selv. For å si det rett ut, en mann som behandler deg slik, er ikke noen blivende samlivspartner. Det har du forstått.

Du sier at du tror ikke du kan leve med denne mannen resten av livet. Du vil ikke tilbringe storparten av tiden din i en konfliktsituasjon der du føler deg psykisk mishandlet. Hold fast på den beslutningen, er mitt råd. Han viser deg ingen respekt.

Han er kun fornøyd når du legger deg flat og føyer deg totalt etter hans vilje. Du må faktisk utslette deg selv for å tekkes ham og få de gode stundene du så inderlig lengter etter.

Tenk over utviklingen forholdet deres har hatt i tiden dere har levd sammen. Jeg kan vanskelig tro at du ville slått deg sammen med ham hvis han hadde vist deg hele registeret i sin personlighet fra starten av.

Jeg tror du øyeblikkelig ville ha forstått at denne mannen ikke egner seg som kjæreste for noen. Du har helt rett, du kommer til å bli syk hvis du skal fortsette slik. Jeg synes du skal unne deg selv en langt bedre framtid. Slik jeg oppfatter ham, trenger han langvarig terapi hvis han skal kunne leve sammen med noen.

Men terapi må man selv ønske, og det gjør ikke han. Jeg får en følelse av at han lider av et alvorlig personlighetsavvik. Mennesker med en slik lidelse ser ikke sine egne feil. De er farlige fordi de til slutt kan få andre til å tro at det er noe galt med dem, ikke med ham.

Hvis du lar kjæresten din få herse med deg framover, kan du selv ende som et psykisk vrak, blottet for all selvfølelse og i den tro at alt det vonde som skjer, er din feil. Heldigvis er du ikke kommet dit.

Det er synd på denne mannen. Men det er ikke din plikt å forsøke å gjøre ham til en mer velegnet samlivspartner. Han bryter deg bare ned. Du skriver at du ikke har noen gode argumenter for å gjøre det slutt med ham.

Jeg synes argumentene springer fram av omtrent alle setningene i brevet ditt. Men du trenger ingen argumenter. Du bestemmer over ditt liv, og du vet selv at du ikke vil leve som du nå gjør i årene framover. At du har dårlig samvittighet overfor ham, er noe jeg har vanskelig for å forstå.

Det er jo ikke du som skader ham. Du gjør bare tapre forsøk på å få til et likeverdig samliv, og det har du all rett til.

Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no