Spørsmål: Jeg flyttet for vel fire måneder siden fra min mann
som har vært mye sint, oppfarende, litt truende, ødelagt ting i sinne, bannet mye og så videre. Dette har gjort meg utrygg, og med et mindreårig barn mye til stede, flyttet jeg ut. De siste månedene har han gått til psykolog og blitt brutt ned og bygd opp. Han følger mange råd psykologen gir, og forsetter i terapi. Han hevder selv å ha forandret seg, og
innser at han har gjort meg mye vondt. Jeg prøver nå å bo sammen med ham igjen, og jeg ser mye forandring til det bedre. Problemet nå er at selv om han er søt og grei, har ikke jeg de store følelsene. Kan de komme tilbake over tid, og bør jeg selv gå til psykolog for å få hjelp til å få dem på plass? Synes dette er vanskelig. Jeg vil jo så gjerne få dette til.
Rådvill

Svar: Sinne, trusler og vold kan ta livet av kjærligheten. Det er ikke et ukjent fenomen, og det har en naturlig forklaring. Redsel gir dårlig grobunn for kjærlighet. Hvis man skal ha et livgivende forhold, må man kunne slappe av og gi seg hen. Når man blir utsatt for aggresjon, får man behov for å beskytte seg. En måte å beskytte seg selv på er å skru av følelser. Dette skjer gjerne automatisk og fører til at man kjenner seg mindre sårbar. Dessverre dør gjerne den gode, varme kjærligheten samtidig. Dette gjelder ikke bare hvis man bli utsatt for direkte fysisk mishandling. Også kjefting, trusler og det å ødelegge ting rundt seg er psykisk belastende for omgivelsene. Særlig barn lider under slike forhold. Vi vet at det å være vitne til vold og annen truende atferd, kan ha de samme
skadelige virkningene på barn som det å bli utsatt for fysisk mishandling. Hvorfor er det ofte fristende å bli i et forhold selv om partneren har vært aggressiv? Og hvorfor havner mange som har vokst opp i et aggressivt hjemmeklima i voldelige relasjoner senere? Ofte
handler ikke dette om styrken i kjærligheten, men den negative, bindende kraften aggresjon og vold har. Det kan være lettere å vende skylden mot seg selv enn mot dem som står en nær. Mange barn som blir utsatt for aggresjon, tar på seg skylden for det som skjer, og slipper dermed å avskrive foreldrene og føle seg alene i verden. En slik selvbebreidelse rammer gjerne selvtilliten. Mange begynner å tro at de selv har en destruktiv virkning på andre. De godtar etter hvert blindt å bli behandlet dårlig. Slik blir de enda mer utsatt for krenkende handlinger fra andre. Det høres ut som om du vet ganske
godt hva du bør godta og ikke av partneren din. Du har ikke tillatt deg selv å være blind for det som har skjedd. Du tok ansvar for barnet ditt og deg selv da du valgte å flytte ut. Du virker våken og oppmerksom både på dine egne følelser og reaksjoner, og på mannen din sin oppførsel. Evnen til å se slike ting kan hindre deg i å bli værende i et destruktivt forhold hvis sinnet, truslene og ødeleggelsene tiltar igjen. Du spør om også du bør gå til psykolog for å få hjelp til å få følelsene på plass igjen. Jeg tror du først og fremst trenger å bli trygg før du kan våge å hente fram de store følelsene som du savner. Du trenger å bli trygg på at oppførselen hans faktisk har forandret seg, og at han vil fortsette i dette
sporet. Fire måneder er litt for kort tid til å kunne være sikker. Aggressiv og voldelig atferd har dessverre en tendens til å gjenta seg, så det er lurt at du tillater deg å bruke tid før du gir deg hen igjen. Sånn sett er det grunn til å se på din egen skepsis som en styrke heller enn et hinder foreløpig. Når det er sagt, er det et godt tegn at han innser at han har
et problem, og at han oppsøker hjelp for dette. Først når han innser at han har påført deg mye vondt, kan han forandre seg. Han må selv ta ansvar for sin egen aggresjon. Hvis du etter hvert blir helt trygg, kan det være at følelsene dine naturlig vekkes til live igjen. Kanskje vil du da huske hva det var du forelsket deg i? Hvis dere fortsatt trenger
hjelp til å finne sammen igjen, kan dere kanskje ha nytte av å gå i terapi sammen.

Hanne Weie Oddli
psykolog
psykologen@kk.no