Da jeg vokste opp, hadde folk en merkelig vane med å bare dukke opp på uanmeldt besøk. Alle syntes dette var topp, inkludert mamma, som alltid så ut til å ha kaker i fryseren og en intens lyst til å invitere folk inn på kaffe. (Først i voksen alder har jeg fått vite at hun hadde et selvpålagt naziregime for husholdningen med husvask hver fredag og produksjon av minst to kaker hver torsdag - sånn i tilfelle besøk.) Jeg er aldeles ubeskrivelig glad for at dette ikke lenger er normen, i alle fall ikke i min nåværende tilværelse. Ingenting er mer uaktuelt enn å få uanmeldt besøk. Det er først og fremst på grunn av joggebuksene mine.

Jeg har muligens verdens styggeste joggebukse. Den er knallrød med et par hårfargeflekker på, har huller langs sømmene og henger som en potetsekk rundt bena mine. Den sleper i golvet og minner til forveksling om en sånn klesfille mamma alltid la i skapet i påvente av at det skulle bli på tide å pusse sølvtøy igjen (nok en regel for mitt voksenliv: jeg skal ikke ha noe som må pusses. Men det er en digresjon.) - og jeg elsker den. Jeg elsker, elsker, elsker den stygge joggebuksa mi, og så sant den er ren, hopper jeg inn i den hver eneste dag når jeg kommer hjem fra jobb.

For å komplettere den helt spesielt uhippe looken, drar jeg på meg en lilla, slaskete natt-t-skjorte som er diger, uformelig og deilig. Jeg røsker av meg bh-en og lever i et puppehoppende univers hvor kleskodeksen utelukkende tillater at jeg kjører solo. Da nytter det ikke å ringe på døra. Jeg åpner ikke.

Det er ikke det at jeg går rundt og ser så voldsomt stram og stilig ut på jobb, men det er en helt egen nytelse forbundet med å ta en lang dusj, skrubbe vekk sminken, la håret tørke i pussig form og slenge på seg de urstygge koseklærne når man kommer hjem. Læpse, som jeg kaller det. Være helt avslappet og fullstendig uobservert. Og derfor svarer jeg ikke hvis det ringer på.

Likevel lurer jeg på: Hvordan ville det sett ut hvis alle plutselig kom på jobb i koseklærne sine? Jeg tror kanskje jeg ville fått en helt ny forståelse for de kollegiale forhold dersom sjefen dukket opp i pysjbukser og t-skjorte med hull. Det ville utvilsomt ført til en langt mer avslappende atmosfære. Derfor: glem det gamle rådet om å se for deg folk nakne i situasjoner hvor du er nervøs. Se heller for deg folk i kosedressen. Ingenting får deg til å slappe av som å tenke på hvordan folk ser ut når de slapper av. Det er ikke noe vakkert syn.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no