Jeg har sjelden sett noe så sølete som TV 2-programmet «Naive Norge», like før jul. Etter denne «dokumentaren» er det lett å forstå hvorfor mange innvandrerkvinner i Norge føler seg fanget av fordommer.
Filmskaperen Christopher Owe kaller seg den lille mann, og jeg skal være enig i at han er ganske liten; smålig og nedlatende. Owe skildrer sin tid – som nordmann – på Holmlia gjennom fotomøter med lokalfolk. Han bygger opp historien med å gnåle om krydder og støy fra sin pakistanske nabofamilie. Beskyldningene hagler mot pakistanere spesielt og innvandrere generelt. Sluttsatsen «Vi får venne oss til at Norge som selvstendig kulturnasjon vil opphøre», sier det meste.
Jeg vet ikke om Christopher Owe tidvis har ment å være selvironisk eller morsom. Vi kunne glemt hele greia hvis det ikke var fordi TV 2 kjørte den i beste sendetid. Og ledelsen har senere forsvart det tendensiøse prosjektet. Det er ekstra skummelt, fordi TV 2 dermed er med på å flytte grensene for hva som er tillatt å si i det offentlige rom. Som om vi altså ikke hadde mer enn nok av fordommer fra før. Filmen burde aldri vært sendt.
Integrering er vanskelig, her i landet som ellers i verden. Når ulike kulturer møtes, utløses det konflikter. Ingen er lenger så naiv at man tror det går smertefritt for seg. Vi vet også at det er forskjell på folk, på den fredfulle mannen i matbutikken og voldelige, kriminelle gjenger som har kommet seg over grensen.
Vi vet også at innvandrere kan være like fordomsfulle som oss. Fordommer er en menneskelig iboende egenskap som vi alle bærer på. Spørsmålet er hva vi gjør for å tøyle negative krefter, irritasjon og intoleranse overfor mennesker vi ikke kjenner eller kulturer vi ikke forstår.
Derfor er også historiene til Linda, Svetlana og Jessica i ukens KK så skuffende. Tre kvinner som blir stemplet som sex-massør, lykkejeger og gateprostituert fordi de har feil hudfarge, bakgrunn eller klær. «Thaidamen» og massøren Linda Aslaksen sier det slik: - Jeg er en gift bestemor. Det er helt absurd at jeg skal bli behandlet som en hore. Jessica Kiil kalles «negerhoren» fra Kongo. Hun våger seg snart ikke ut, for da kommer det straks en mann som vil kjøpe henne…
«Dokumentarer» som «Naive Norge» er et av de siste effektive bidragene til å dyrke fordomsfulle holdninger. Men det er ikke bare etniske nordmenn som harselerer for tiden. En annen sjanger som er blitt veldig in, er minoritetshumoren, mest utpreget i den internasjonale storsuksessen Borat.
Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen herjer med alle: innbyggerne i Kasakhstan, amerikanere, jøder og kvinner. Som de fleste andre hylte også jeg av latter mens jeg så på. Men etterpå ble jeg litt kvalm. Spørsmålet meldte seg: Kan vi egentlig le av alt? Er det morsomt når Borat markedsfører landsbyens fjerde beste voldtektsmann? Ler kvinner som er rammet av voldtekt da?
På sitt beste gir «minoritetshumoren» oss en mulighet til å flire litt av våre fordommer, og kanskje til og med ta et oppgjør med dem. Men god humor kan også være farlig, når den er intelligent og skarp i kanten. Virkningene bestemmer ikke bare filmskaperne, men også vi som ser.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
