Som tidligere nevnt, er jeg ikke altfor flink til dette med penger. Jeg er heller ikke så flink til dette med å kaste ting, viser det seg.Dette konseptet med å ha bodplass ser ikke ut til å være noen lur idé. Regnestykket er enkelt: desto mer plass du har, desto mer meningsløst vås tar du vare på. I øyeblikket har jeg ikke vågemot nok til å titte inn i boden min, men jeg mener å minnes at den for eksempel inneholder en dress fra 1997, som jeg ikke har brukt siden 1998. På kontoen for verneverdige minner skriver jeg russedressen min. Den har ikke blitt vasket siden de såkalt glade maidager i 1994, og når jeg i tillegg er innbitt motstander av alt som har med jubileumsfeiringer å gjøre, er det særdeles sikkert at jeg aldri noensinne kommer til å iføre meg den igjen. Men et eller annet sted i skitten fra 1994 har gutten jeg likte så godt dengang skrevet «Hei Lill, du er så søt» - og da kommer det ikke på tale å kaste den. Men russedressen er unntaket.Boden inneholder også et par gamle New Rock-boots med stålhæl og hele pakka (kjøpt i et anfall av alternativ stil på et tidspunkt da jeg ikke skjønte at det eneste alternative ved New Rock er at de er et dårlig alternativ til lettere fotbekledning), et forferdelig skinnskjørt jeg aldri har brukt, minst 20 par gamle sko, et par pc-er og skjermer som var greie nok for cirka seks år siden, gensere fra 1995 eller deromkring, gamle julepresanger fra fjerne slektninger med tvilsom smak og minst to esker fulle av ... bilderammer. Jeg har liten peiling på hvorfor jeg ervervet dette i utgangspunktet, og jeg vet i hvert fall ikke hvorfor jeg aldri har kastet det, særlig tatt i betraktning at jeg har flyttet i snitt 1,5 ganger i året siden jeg var 19. Jeg har fremdeles serviset jeg kjøpte da jeg flyttet hjemmefra for første gang, og etter et utall år i damebladbransjen har jeg sikkert 100 øyenskygger og 80 leppestifter - hvilket sikkert ville vært fint dersom jeg brukte øyenskygge og leppestift, men det gjør jeg ikke. Jeg lurer på om vi kanskje er født med et slags hamstrinsgen. Om det ligger i blodet vårt å raske til oss så mye som mulig og aldri, aldri kaste det. Selv ikke når det er ødelagt (pc-ene), håpløst umoderne (alle klærne) eller totalt ubrukelig (bilderammene). Det får jeg neppe svar på med det første, men jeg vet i alle fall dette: han fyren oppe i Kirkeveien som reklamerer med at han kjøper «småtterier» og gjerne tar vasken etterpå, skal få ta seg en tur hjem til meg neste gang jeg er i ferd med å flytte ut. Lill Kristin Syversenhelse- og livsstilsjournalist, kk.nolks@kk.no