Vi er inne i Valla-dramaets tredje akt: kampen om æren og ettermælet. Først ble Gerd-Liv Valla kåret til landets mektigste kvinne – i KK og i andre medier. Så smalt Ingunn Yssen-bomben og det ble utløst et nådeløst oppgjør om lederskap.
Anklagene om mobbing førte den tidligere LO-sjefen rett utfor stupet. Hun ble selv smadret. Nå slår hun tilbake, med forsvarsskriftet av en bok. Ved innledningen til sluttspillet slåss gamle venner som bitre fiender. Men det er ikke lenger noen «catfight», dette er politikk på høyt nivå. Vallahistorien forteller oss heller ikke så mye om kvinnelig lederskap, annet enn at også kvinnelige ledere kan være beintøffe – og sårbare.
Litt pikant er det at Vallas bok kom samtidig som Jens Stoltenberg skiftet ut flere av sine statsråder. Statsministeren trengte å gi regjeringen et løft etter indre slitasje og spenninger. Den tidligere LO-sjefens forsvarsskrift kastet skygger over nyheten om at det nå faktisk er et flertall kvinnelige ministere. Samtidig fikk vi demonstrert at kvinnelige ledere må slåss for sine posisjoner, de også. Karita Bekkemellem ble vraket som likestillingsstatsråd fordi hun var for svak. Hun ble erstattet av en statsråd, som til gjengjeld er både kvinne og svart. Manuela Ramin-Osmundsen utstråler en stor symbolsk
kraft, som den første innvandrerstatsråden.
Her har Norge vært bakpå, mens USA har gått foran. Utenriksminister Condoleezza Rice har lenge vært et viktig forbilde for amerikanske kvinner generelt, og selvsagt enda mer for svarte kvinner. Hun er politisk omstridt, men ingen er i tvil om at Condoleezza Rice har autoritet og er en av verdens mektigste ledere. Når amerikanerne skal gå til valg, er det også store sjanser for at Hillary Clinton blir president. Det ville være en historisk milepæl. Hillary Clinton er verken spesielt radikal, moderne eller noen markant feministisk politiker. Men hun kan bli først. Hun er viktig.
Vi vet at det fortsatt er slik at kvinner må bevise mer enn menn for å nå fram. Men det er nå så mange kvinner i viktige stillinger at vi begynner å vurdere innsatsen mer «normalt». Det er sunt.
Nyhetsmagasinet Newsweek fokuserte nylig på kvinnelig lederskap og makt med spørsmålet: Leder kvinner annerledes enn menn? Bør vi forvente at de leder annerledes? Jeg synes ikke det er opplagt at vi skal svare ja på dette. Kvinner har ikke et eget skjult leder-gen.
Kvinner kan være like forskjellige som menn. Fra historien kjenner vi svært besluttsomme kvinner, fra Kleopatra i Egypt til dronning Elizabeth I og jernkvinnen av vår tid, Margaret Thatcher. Den nye sterke europeiske lederen, Angela Merkel er markant. Gerd-Liv Valla her hjemme var definitivt ingen pusekatt.
Fortsatt er det likevel slik at mange kvinner har trøbbel med å bli knyttet til maktbegrepet. Mange kvinner som søker lederjobber mener det er litt «ekkelt» å si at de ønsker innflytelse. Jeg tror det skyldes en rar frykt for å bli sett på som lite feminin. Men ledelse er jo å gå foran. Ledelse er visjoner, mål og strategier – det er å satse. Derfor må kvinner som tar på seg slike jobber være fokusert, ønske innflytelse og være villig til jobbe hardt for å få resultater.
Min erfaring etter 15 år som leder i store mediebedrifter, er at det går an å være både besluttsom og feminin. Mange kvinnelige ledere er gode til det, de er tydelige på veivalgene, men også flinke til å se folk og spille på lag. Ledere må tåle konflikter og motstand. Men minst like viktig er det å lytte og være genuint interessert i medarbeiderne. Det var her Valla falt for eget grep. Hun var sterk, men ikke så klok.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
