Nå blir det bråk, varsler Sissel Benneche Osvold og Helle Vaagland i retromøtet om 1968 i KKs papirutgave, som er i salg fra mandag 16. juni. La oss håpe det; det er altfor lite bråk for tiden. Ikke rart at TV-programlederen Helle misunner den tidligere Dagbladet-spaltisten Sissel for at hun fikk være med på 68-opprøret. I dag er kvinneidealet å være supersexy hele tiden, påpeker de. Derfor lanserer de parolen: «Madonna har skylda!» (heia Oprah Winfrey).
Jeg har sans for slagordet. Men jeg liker både Madonna og Oprah Winfrey. På hver sin måte er disse to kvinnene ikoner. Begge har alltid våget å stå for friheten til å ta egne valg.
Madonna. Madonna Louise Veronica Ciccone ble født i Michigan som tredje barn i en søskenflokk på åtte. Mammaen døde av brystkreft da Madonna var bare fem år, og hun vokste opp med en meget streng, katolsk far. Kanhende inspirerte og krydret barndommen den første musikken til Madonna, preget av ugudelig sexfokus og fanteri. Senere ble hun artisten som fornyet seg hele tiden, og som stadig kom med fantastiske hits. Madonna er et stilikon, et sterkt symbol på kvinnefrigjøringen. Snart femti, fantatistisk flott og ikke til å komme forbi.
Oprah. Oprah Winfrey vokste opp på gården hos sin fattige bestemor, og ble senere misbrukt av slektninger før det ble bestemt at hun skulle sendes til et hjem for uskikkelige piker. Men hjemmet hadde ikke plass til henne, så Oprah ble i stedet plassert hos sin strenge, men menneskelige far Vernon og hans kone. Der fikk hun beskjed om å lese bøker og sier selv at det er hun evig takknemlig for.
Gjennom TV-mediets slagkraft skaper Oprah Winfrey en helt unik kontakt med folk. Mens Madonna dyrker sine «Confessions on a Dance Floor», er Oprah-showet også betroelser, intimitet, energi. Hun er venninnen som tørker tårer og ler med sine intervjuobjekter. Oprah Winfrey er den mediekvinnen i verden som har størst makt - over folks følelser - og det var heller ikke uten betydning at hun nylig ga sin støtte til presidentkandidat Barack Obama.
Mens Madonna er smal, muskuløs og topptrent i kroppen, er Oprah en mer lubben og dedikert jojo-slanker. Slik har jo Sissel Benneche Osvold og Helle Vaagland helt rett i at de fremstår som ulike idealer! Og det er ok, synes jeg. Begge er frihetssøkende.
Om vi tenker tilbake på 68-opprøret, var kvinnefrigjøringen helt sentral. Politisk sett handlet det om frihet, rettferdighet og søstersolidaritet. 40 år senere har vi hentet mange seire. Vi trenger ikke gå i 8. mars-tog med kravet «vi vil ligge øverst» eller «ja til selvbestemt abort». Med papparevolusjonen har vi også fått en ny generasjon fedre som er mye mer sammen med barna sine.
Det er tidsriktig i 2008 at feminismen er mykere og mer inkluderende. Men vi trenger fortsatt kvinner som kan, vil og tør. Heia Sissel og heia Helle!
Sterke kvinner går alltid foran.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
LES OGSÅ:
