Ingenting slår menneskelig drama når store filmer skapes. De personlige historiene drar oss til skjermen og lerretet.
Fascinerende nok preger kvinneportretter mange av filmene nettopp nå. Vi har sett Marie Antoinette, Piaf og The Queen, alle eksempler på dokumenter over kvinneliv med historisk sus. Flotte skuespillere som Kirsten Dunst (Marie Antoinette), Marion Cotillard (Edith Piaf) og Oscar-vinner Helen Mirren (The Queen) har sørget for at historiene lever i oss.
Men en ny trend er også at slike fortellinger blir en salig blanding av fakta og fiksjon, der regissørene frigjør seg fra sannheten uten særlige hemninger. Hvorfor? Antagelig fordi det er lettere og ofte enda mer «juicy» enn dokumentarformen. Det krever mindre research og er mindre komplisert med tanke på reaksjoner. For stadig flere filmer handler om mennesker som er i live og selv kan si fra.
«Dreamgirls» er et eksempel på en frifilm over bandet The Supremes, der Diana Ross til alt overmål spilles av popdronningen Beyonce. Her framstilles det slik at Diana Ross fikk lederrollen i bandet bare fordi hun var så pen og dessuten var sjefens elskerinne. Diana Ross har valgt å ta avstand fra hele greia ved å si at alt er tull, så slipper hun å forholde seg til hva som er sant.
Men «Dreamgirls» er en effektiv fortelling, et fortettet drama og så nær opp til hva vi husker om det svarte jentebandet som skapte en ny popsjanger. Som publikum klarer vi ikke å skille kortene. Det er sikkert også meningen.
Også på bokfronten kommer det nå mange sterke kvinneberetninger. Begge fenomenene viser i det minste at kvinners historie blir dokumentert og nedfelt, i motsetning til før i tiden. En tung murstein om presidentkandidat Hillary Clinton, «A Woman in Charge», er denne sommeren klar for markedet, skrevet av Carl Bernstein. Timingen er perfekt, midt i det store valgkamp-racet før presidentvalget i november neste år. Og forfatteren er selv berømt, det var nemlig han som bidro til å felle daværende president Richard Nixon etter Watergate-skandalen. Avsløringen ble for øvrig også film («All the President’s Men»).
Boken om Hillary Clinton er et hardtslående portrett som skaper bølger, ikke minst fordi forfatteren mener hun ofte har løyet under press. Boken gir flere pikante detaljer om Hillarys reaksjoner på presidentens forhold til Monica Lewinsky, det er bare å forsyne seg.
Mens bøker skrives, driver altså Hillary Clinton sin kampanje for å bli USAs første kvinnelige president, med et valgmaskineri som vet å slå tilbake. Først og fremst er Bill ved hennes side som aldri før. Dette er et politisk ekteskap, og kandidaten er allerede omdøpt til Billary. Kjøp to, betal for en! Mange lurer på om det ikke egentlig er Bill Clinton folk ønsker å gi en ny stemme. Målt mot hans ekstreme sjarm og evne til å begeistre, kommer hun i skyggen.
Men som Carl Bernstein understreker: «Hillary er verken så demonisk som høyresiden påstår eller en feministisk helgen, hun er kanskje mer gammeldags enn moderne. Men hennes historie er en om styrke og sårbarhet, en kvinnes historie … Hun er intelligent og har enormt med energi og engasjement.»
Skulle senatoren, juristen og eks-first lady Hillary Clinton bli valgt, blir det sikkert mat til en av de store filmregissørene. Men hun vil da også skape virkelig historie. Ingen kvinne har nådd så høyt i USA. Foreløpig har vi bare sett én kvinnelig president på film, nemlig Geena Davis i såpeserien «Commander in Chief».
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
