Peder Kjøs (39) er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på kk.no sammen med Hanne Weie Oddli, som han er gift med. De har et barn sammen, og han har et barn fra tidligere. Peder driver egen psykologpraksis i Asker.
I nettmøtet på onsdag kan du stille spørsmål om alt du måtte lure på knyttet til sex, samliv og kjærlighet. Mange problemer i forhold til seksualitet og samliv virker mer kompliserte enn de egentlig er - det er ikke flaut å spørre!
Peder og/eller Hanne stiller til nettmøte på kk.no en gang i måneden framover. De vil også svare mer utfyllende på leserspørsmål, som kan sendes til peder@kk.no.
Andre artikler med Peder på kk.no:
Les alle spørsmålene og svarene her
Nettmøtet er nå avsluttet.
Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!
Hvordan ta kontakt?
, innsendt av Mira
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0013.05.2007 / kSunday. 13:37
Hei!Jeg er en kvinne på 32 som har blitt veldig interessert i en mann på samme alder. Problemet er at vi ser hverandre svært sjelden. Vi jobber på samme sykehus, men på ulike avdelinger. Når vi tilfeldig møtes i en korridor eller trapp, veksler vi blikk og smil før vi begge haster videre. Jeg brøt ut av et 13 år langt samboerforhold for en stund siden. Synes i utgangspunktet jeg har det fint som singel, og er ikke på jakt etter en ny mann med det første. Så treffer jeg altså denne mannen, og kvinnen i meg våkner igjen. Hva gjør jeg, nå? Hvordan bli bedre kjent med vedkommende? Jeg er mildt sagt rusten på sjekkefronten etter mange år som samboer og trenger råd om hvordan jeg kan gå frem. Tenkte først å vente på at han skulle ta kontakt med meg, men det ser ut til at vi er like tilbakeholdne begge to. Vi treffes jo dessuten så og si aldri. Snart er mitt vikariat ved sykehuset over, så det begynner å haste litt å ta første skritt. Jeg har aldri vært av den selvsikre typen når det gjelder å menn, selv om jeg har et ok. utseende. Gikk sjelden på fest da jeg var ung, selv om jeg er sosialt anlagt. Var og er mer interessert i andre sider ved livet. Har vel alltid vært mer av den seriøs typen som finner glede i musikk, litteratur, rolig samvær, samtaler osv. Det skorter dermed litt på erfaringen med flørting/sjekking. Ville bli svært takknemlig for råd om hvordan jeg kan gå frem.
Noen ganger tenker jeg at det er lett å være kvinne, for det er jo mannens jobb å ta initiativ - alt kvinnen trenger å gjøre er å vise, gjerne på en indirekte måte, at hun er åpen for hans initiativ... Jeg har vel skjønt at denne "blomst på engen"-modellen er overforenklet, men jeg tror likevel litt på den. Det er ingen god strategi å bare vente (jamfør Ingrid Sletten-diktet av Bjørnstjerne Bjørnson), men det er ikke sikkert at du egentlig trenger å gjøre så mye. Hvordan kan du på en enkel måte vise ham at du er klar for et initiativ fra hans side? Blikk og smil i trappen er fint, men hva med noe som er lettere for ham å handle i forhold til? Har dere en felles interesse du kan snakke med ham om på en slik måte at han inviterer deg med på noe? Eller vil du være mer direkte, og invitere selv? Går det an å "tilfeldigvis" havne på samme bord som ham i lunsjen noen dager på rad? Kan du snakke med ham om en bok eller høre med ham om han skal på en eller annen konsert der dere eventuelt kan møtes "tilfeldig"? Det er ikke sikkert du trenger så avanserte sjekkestrategier. Å vise seg åpen og vennlig innstilt fungerer overfor 9 av 10 menn!Peder
, innsendt av m
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0012.05.2007 / kSaturday. 23:11
Innen profesjonelle "kretser", defineres BDSM som en legning, livstil eller en tillært preferanse?
Mener du Bondage Discipline Sadism Masochism? Den offisielle diagnosemanualen ICD-10 opererer med noen kategorier for "forstyrret objektvalg" og sære seksuelle preferanser, men det er viktig å huske at slike aktiviteter bare skal diagnostiseres hvis de faktisk er et problem for personen.De fleste fagfolk er vel ikke så opptatt av om folks seksuelle aktiviteter eller tilbøyeligheter er legning, livsstil eller preferanse. Det viktigste er om personen selv synes det er greit, og selvfølgelig at han eller hun ikke skader andre. I mine møter med klienter er jeg mer opptatt av hvordan folk hanskes med preferansene sine, enn akkurat hva de foretrekker. Jeg tror jeg har denne holdningen felles med de fleste psykologer.
baby på vei...
, innsendt av filippa
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0013.05.2007 / kSunday. 22:20
Hei! Jeg og samboen min venter baby om 4 måneder og har et utmerket samliv sammen:) Både sosialt og seksuelt. . . Vi lurer jo veldig på hvordan det blir med en liten krabat i familien:) Vi gleder oss masse, men er veldig opptatt av å gjøre litt ekstra for oss som kjærste par:) Har du noen tips til oss slik at vi kan fortsette å ha et godt samliv?=)Jeg tror han er veldig redd for at jeg skal bli helt oppslukt i babyen og ikke bry meg om han lenger. (så dette er noe jeg har i bakhode)Og alle snakker om at vi burde ha mange kvelder i måneden med barnevakt osv slik at man får kommet seg ut, stemmer dett at dt er veldig lurt? Vi tenker slik at vi koser oss masse vi to med god mat hjemme til oss selv. Blir vel kanskje lettere når babyen får litt fast soverytme:)Og min ærlige mening er at den første spedbarnstiden får man ikke tilbake,den tror jeg både han og jeg vil nyte:)Alt kommer til å bli nytt for oss, så vi trenger de tipsene vi kan få:=)
Det er fantastisk å ha småbarn! Og så er det slitsomt, også. De har sine behov akkurat her og nå, og kan ikke vente eller ta hensyn. Jeg tror jeg kan garantere deg at du blir oppslukt av babyen din! Det beste er hvis også mannen din blir oppslukt. Det er fint å ha felles fokus, være sammen om det som skjer, og ikke minst avlaste hverandre. Hvis dere er vant til og liker å kose dere hjemme og være mye sammen, har dere et godt utgangspunkt, for da slipper dere å forandre vanene deres så radikalt. Mange tenker at de skal fortsette å være mye ute, reise, gå på kino, etc., og får et litt sjokkartet møte med babyens her-og-nå-verden. Det kan være deilig å ha avlastning og komme seg ut, men jeg vil råde dere til å ikke legge alt for mye vekt på dette. Ikke ha som fokus å komme bort fra babyen! Fokuser heller på å ha en så fin spedbarnstid som mulig, for når den er over, vil dere synes den var (alt for) kort, selv om den er aldri så slitsom. (Stol på meg, jeg har selv hatt tre barn med kolikk...)Alt blir nytt for dere, men heldigvis har mange hatt barn før dere. Øs av andres erfaringer, snakk om bleieskift og amming med alle som vil høre, bruk barselgruppen og internett, ikke bry dere om de som sier at dere bare snakker om bleieskift og amming. Fordyp dere i den fantastiske opplevelsen det er å ha en baby, og så vender det andre livet deres tilbake bit for bit seinere.Peder
Kjærester av og til?
, innsendt av Gyda
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.05.2007 / kMonday. 18:51
Hei Peder. Jeg har vært sammen med typen min i snart 4 år. Vi har det kjempe bra sammen, men likevel føler jeg at ikke alt er helt slik som det burde være. Typen min er alltid ute i helgene og vil aldri ha meg med. Han sier at han synes det er kjipt å feste med dama og at han alltid har vært sånn. Jeg synes dette er ganske frustrerende. Vi har trossalt vært sammen i fire år og jeg kjenner nesten ingen av vennene hans. Mange av vennene hans vet ikke engang at han har dame. På mange måter synes jeg dette er ganske sårende, det er som om han er flau over meg og ikke vil at noen skal vite at han har dame. I begynnelsen ville han alltid ha meg med, men de siste 3 årene har det vært helt uaktuelt å ha meg med. Ellers har vi det kjempebra sammen, men det virker som om forholdet vårt kun fungerer innenfor husets fire vegger- hvor ingen kan se at han har dame. Hele denne situasjonen gjør meg utrolig usikker. Jeg merker at jeg er ganske mistenksom og sjalu for alt og ingenting- og søker hele tiden etter bekreftelser på at han virkelig elsker meg. Hva burde jeg gjøre? Er det mulig å omvende ham? Jeg kan jo ikke bare falle til ro med at "han har alltid vært sånn".
"Kjipt å feste med dama" - den er drøy, synes jeg. Det skulle ikke forundre meg om kjæresten din sliter med å føle seg "fanget" og ikke klarer den overgangen det er å gå inn i et forpliktende, eksklusivt forhold. Det er ikke så rart at du blir utrygg og sjalu.Det er ikke din jobb å omvende ham. Du kan heller ikke falle til ro med at "det er slik det er" mellom dere. Dere har også vært sammen såpass lenge at du bør kunne forvente at han forholder seg til at det nå er dere to som gjelder, og at ungkarstiden er over. Antakelig er det ingen vei utenom å stille krav om at han respekterer deg og viser i praksis at han er kjæresten din på heltid. Hvis du ikke stiller et slikt krav nå, tror jeg du må forvente at han fortsetter som før. Hvis han ikke er villig til å følge deg over i neste livsfase, er han kanskje ikke mannen for deg, uansett om han elsker deg eller ikke.Peder
Oralsex
, innsendt av missy
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.05.2007 / kMonday. 21:30
Jeg syntes ikke kjæresten min er god til oralsex. Noen ganger går han ned på meg, og jeg drar han opp og sier noe som "legg deg du, så kan du få" ... Jeg vil jo ikke si til han at han ikke er flink, ikke sant. Det er ikke det at han ikke ...treffer riktig, det er bare det at jeg kjeder meg ganske ofte når han gjør det :S Jeg blir våt av det, men inni hodet mitt så er jeg ikke kåt. Skjønner? :S Hva skal jeg gjøre? :S
Hmmm, dette er følsomt. Jeg skjønner godt at du vil være forsiktig med å si at dette ikke er noe særlig for deg, for han mener nok det aller beste. Finnes det en skånsom måte å si det på? Du kan kanskje si noe om at det området er for følsomt for slik behandling eller noe slikt. Hvite løgner er ofte en måte å unngå å såre andre på, og dette er en situasjon som åpner for en slik løsning - synes i alle fall jeg.Har andre lesere erfaringer med gode måter å si kompliserte ting på? Del dem gjerne.Peder
selvskading, sorg over x
, innsendt av forvirret og sliten
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0015.05.2007 / kTuesday. 00:56
Hvordan vet jeg om eg virkelig bør gå til en psykolog? det er gått en mnd siden jeg flyttet hjem og ut fra kjæresten min sin leilighet, vi flyttet vel sammen etter bare en mnd sammen og var ilag 5 mnd. akkurat nå føler eg meg helt fortapt, men eg har dager der eg "bare er så over han" men så kan det gå 10 min etter at eg "innså" at eg var over han, at det knekker helt sammen igjen, med tanke på om han møter noen, hva gjør han på, hva skal eg gjøre for å få han tilbake. og på disse nedturene når eg forstår at eg virkelig ikke er over han og alt føles helt feil for meg, så har eg kommet til det stadiet at eg faktisk slår meg selv i hodet av og til for å få følelsen over til noe annet ( dette med selv skading har eg lest veldig mye om på internett, men det er jo bare om de som har kommet seg over det og som kutter seg selv). eg har også dager der eg forstår eg burde ha gått til en psykolog men noen dager etter tenker eg bare " herregud, der var eg langt nede, eg har jo det utrolig bra"hvordan skal eg da ta evt kontakt med en psykolog, eg føler at dette er ikke noe eg kan snakke med fast legen min om, men økonomien står det ikke så bra til med heller, så eg trenger en henvisning.men hvordan forstår eg at eg trenger en psykolog? og hvordan klarer eg ta mot til meg å gjøre noe med det?eg vet ikke hvordan eg skal snakke med en psykolog hellerHåper virkelg på et svar her, eg trenger den hjelpen eg kan få nå virkelig!
Du har det ikke bra, og reaksjonen din virker mye sterkere enn det man forventer ut fra det som har skjedd. Det er smertefullt å miste noen, men det virker som om dette tapet har truffet en nerve hos deg. De følelsesmessige svingningene dine, og din vonde måte å takle følelsene på, er signaler du bør ta på alvor. Jeg synes du skal ringe din lokale DPS (Distriktspsykiatrisk senter - sjekk på gule sider) eller en privatpraktiserende psykolog. Prøv først de psykologene som har driftstilskudd, så slipper du å betale alt selv. Du kan også få støtte gjennom NAV . Deres nettside viser hvilke psykologer som har driftstilskudd.Det trenger ikke være vanskelig å snakke med en psykolog. Det er hennes eller hans ansvar å høre på deg. Hvis du er redd for ikke å klare å si noe, kan du ta med en utskrift av spørsmålet ditt (eller noe annet som viser hva du sliter med). Du kan også ringe rådet for psykisk helse (www.psykiskhelse.no) og få råd.Peder
bilde av mannen..
, innsendt av egentlig optimist
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0015.05.2007 / kTuesday. 11:16
Hei, flott at vi har en mann til å besvare samlivsspørsmål, for oss kvinner som lever i heterofile forhold er jo den mannlige partens perspektiv og behov viktig!Jeg har lest mye om samliv, fordi det er viktig for meg og for å forstå prosessene i eget forhold bedre. Jeg kan bli litt motløs av alle beskrivelsene av mannen, og lurer på om det er så vanskelig å leve sammen i et monogamt forhold. Jeg og samboeren min har det veldig bra både følelsesmessig og seksuelt, men når jeg leser spalter så lurer jeg på om det likevel er nok for en mann med en kvinne? Jeg er 27 år og blir jo ikke yngre - men ønsker å tro at jeg og samboeren får til et spennende liv sammen. Hva kan vi gjøre for å bevare dette gjennom livets rundkast? Jeg syns også at det kan bli gitt et litt skjevt bilde av mannen som jeger og kvinnen som redebygger. Det er litt irriterende, for vi kvinner kan også ønske oss spenningen i et nytt seksuelt møte! det er ikke bare mannen som må velge å ikke forfølge alle følelser i møtet med andre menn/kvinner..Jeg har funnet en metode for å forstå menn litt mer, og for å rette balansen; det er å se på andre menn (og vakre kvinner!) litt mer slik menn ser på damer! Det er en fin måte å glede seg over livet og våren på, samtidig som det ufarliggjør guttas kommentarer over de fine damene som går forbi;) Et annet mer alvorlig tema; jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn,men har bearbeidet dette gjennom mange år i terapi. Jeg har en utrolig fin samboer, og vi har det veldig bra seksuelt. det har tatt tid, og jeg lurer på hvordan jeg kan bli enda mer trygg og frigjort? Hvordan kan man jobbe mot å bli helt helt glad i kroppen, selv om den forandrer seg og mannen sikkert ser andre veier, og nyte det livet vi tross alt har idag?dette ble et langt og sikkert litt uvanlig innlegg. jeg håper du kan svare likevel:)vennlig hilsen lille store My
Takk for tilliten - jeg håper jeg kan formidle at klisjeene om jegere og redebyggere bare er en nokså grov forenkling av virkeligheten. Selvfølgelig finnes mange kvinnelige jegere, og mannlige redebyggere. Vi skal heller ikke glemme at omtrent halvparten av ekteskapene faktisk ikke ender i skilsmisse. Mange trives godt med den samme partneren et helt liv. Det kan være like spennende å leve intensivt som ekspansivt, som den danske forfatteren og filosofen Søren Kierkegaard sa... Fint at du har funnet deg en morsom og harmløs måte å glede deg over våren på!Det å føle seg frigjort og trygg når man har opplevd et overgrep kan være en lang prosess. Følelsen av å ikke eie sin egen kropp, og ikke kunne være trygg og fri sammen med andre, er blant de verste følgene av overgrep. Jeg synes det er fint å lese at du har det fint med samboeren din. Nettopp det å erfare at kroppen er din og en kilde til glede sammen med en du er trygg på, er antakelig den beste veien ut av fortidens skygger. Hver gang du har det fint og føler deg fri tar du tilbake litt av eierskapet til din egen kropp og din egen seksualitet. Kroppen din får gode erfaringer som motvekt til de dårlige.Peder
Nevrotisk ubalanse
, innsendt av Marie
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0015.05.2007 / kTuesday. 15:17
Hei Peder.I nesten et år har jeg vært sammen med en kjekk, hyggelig mann på 50 år. Men i den senere tid har han vært veldig psykisk ustabil, prøvd på selvmord et par ganger og veldig deperimert. Han er i den senere tid plaget av for mye tungsinn, synes jeg. Så nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre, egentlig er jeg veldig glad i han, men alle hans plager er et problem. Jeg har nå sagt i fra at jeg ønsker et begrenset samvær med han, 2 dager i uken, dvs. helgene (vi bor 12 mil fra hverandre). Må innrømme at jeg ikke har lyst til å være alene, vet veldig godt hvor komplisert det er å finne en mann jeg kan like og føle noe for. Hva råder du meg til? Spent på svar.
Hei, MarieDa jeg leste brevet ditt lurte jeg først på om du ønsket råd for å hjelpe ham. Jeg ble lettet over at det ikke er slik du tenker! Dype depresjoner og varig "tungsinn" går gjerne ikke over uten at personen selv gjør en betydelig innsats. Gjør han ikke det, må du velge om du orker problemene hans, eller om det er tid for å gå videre. Det er et stort valg å ta, for du blir kanskje stående alene en stund - men det er også et stort valg å bli værende i et forhold med en som har store vansker. Når man begynner å holde avstand og begrense hvor mye man er sammen, er dette ofte et signal om at forholdet går mot slutten. Det beste rådet jeg kan gi deg er å kjenne ordentlig etter hva du vil. Det virker som om du i praksis har tatt ditt valg allerede, men trenger å overbevise deg selv.Peder
Lurer på...
, innsendt av Meg
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0015.05.2007 / kTuesday. 23:29
Jeg har vært singel i lange perioder av mitt liv, men har også hatt langvarige forhold, og jeg ser og hører stadig at folk synes det er noe trist eller ufullendt ved å være alene. Selv synes jeg begge deler kan være like fint - og like ille. Min teori er at man alltid vil ha et visst savn etter noe annet, uansett, og at det viktigste er å prøve å gjøre tilværelsen god, uansett sivilstand. Dette får jeg dog ikke gehør for hos mine venner. De mener jeg "undertrykker" ønsket om en mann. Mitt spørsmål er kanskje mer av filosofisk art; hvorfor tror vi at lykken ligger i partnerskap av den kjærlighetsbaserte typen? Er ikke dette egentlig bare en kulturelt betinget oppfatning? Det finnes jo mange samlivsformer, mange familietyper, mange ekteskaps- og kjærlighetsidealer i verden, mener jeg. Det ene kan da umulig være mer riktig enn det andre.
Tja - ligger lykken i parforholdet? I et filosofisk perspektiv mener jeg nok ganske kategorisk at mennesket er primært sosialt og prososialt innstilt, og at de vesentligste behovene våre er sosiale. Dehovet for å elske, bli elsket, ta vare på, bli tatt vare på, dele opplevelser, lytte, fortelle - disse står i en særstilling, uavhengig av kultur og andre forhold. Men mye av dette kan man selvfølgelig få andre steder enn i et parforhold. Familie og gode venner er mer enn nok for mange. Jeg er nok enig med deg i at "det ene umulig kan være mer riktig enn det andre". Statistisk sett er det vel klart at mange opplever at en dyp, eksklusiv, varig relasjon til en annen (som man også har sex med) er en rik kilde til det vi trenger aller mest som mennesker. Men statistikk er selvfølgelig bare en faktaopplysning, og ikke en regel eller en rettesnor for hva akkurat du bør gjøre. Det er nesten litt uhøflig av andre å "fortolke" din opplevelse etter sin egen norm.Peder
, innsendt av anonym
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 08:32
Jeg er gift med en flott mann og lever i et godt og harmonisk ekteskap. Vi har barn sammen. Likvel fikk jeg for en tid siden sterke følelser for en kollega og venn - også en flott person. Vi var begge enige om at vi ikke skulle innlede noe forhold. Det har vi klart og de verste følelsene har lagt seg. Likevel synes jeg det er slitsomt å omgås i det daglige. Det snakkes mye om hvordan man skal håndtere slike ting i forhold til partneren, men hvordan skal man håndtere relasjonen til "den andre"?
Dessverre er rådet mitt ganske kjedelig - du blir nødt til å prøve så godt du kan å ikke dyrke følelsene for den andre, og heller fokusere på mannen din. Men det vet du vel allerede. Spørsmålet er hvorfor dette er så vanskelig.Vi står alle overfor valget mellom det vi har valgt og andre alternativer. S
Han er mye eldre
, innsendt av Maria
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 09:23
Jeg er 23 og ble for et halvt år siden kjæreste med en fantastisk fyr på 44. Jeg vet at jeg elsker ham og har mye mer tilfelles enn med noen annen jeg har kjent, men det sliter at alle må kommentere det og sier at jeg kan være datteren hans og at det umulig kan være seriøst. Hvordan skal jeg forholde meg til alle masekråkene som förer meg med at dette aldri kommer til å holde, at aldersforskjelklen er for stor og at det ikke er mulig å ha noe til felles med en som er nesten dobbelt så gammel?
Går det an for deg å rett og slett bry deg mindre om hva andre mener? Det er naturlig at du ønsker at andre skal forstå, anerkjenne og på en måte godkjenne forholdet ditt. Det er alltid en belastning å gå mot strømmen og måtte stole på sitt eget valg uten andres støtte og godkjenning. Men hvis andre ikke vil gi deg støtte, kan du da klare deg uten? Kanskje du til og med blir nødt til å be masekråkene om å holde sine meninger for seg selv, og stole på at du vet ditt eget beste.(Og forresten: Er forskjellen mellom dere egentlig så innmari stor, da??)
Fæl svigermor
, innsendt av Nygift
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 09:27
Jeg er lykkelig nygift og har havnet i den klassiske knipa med en svigermor som blandet seg oppi livet vårt på alle vis. Hun gjør det i beste mening, men når jeg kommer hjem fra jobb vet jeg aldri om vi er alene eller hun sitter og syr noen stygge gardiner hun mener vi trenger eller har handlet inn maten hun mener sønnen hennes bør spise i stedet for det jeg lager. Nå gruer jeg meg bare til ferien. Mannen min og jeg og hans datter på 12 skal til Syden sammen og moren hans har ymtet frempå til 12-åringen om det ikke vil være hyggelig om farmor blir med. Hun mener det vil være fint for oss at hun blir med som barnevakt, men jeg blir helt kvalm bare av tanken på at vi ikke får fri fra henne da heller. Har et godt forhold til datteren hans, som bor hos oss annenhver uke, men mannen min er enebarn og moren hans fyller hele livet sitt med å stelle og pludre for oss. Det er så utrolig vanskelig å snakke med ham om dette, for han mener han har verdens beste mor som alltid stiller opp.
Auda. Så ille at hun ikke forstår at hun ikke lenger er sin sønns nærmeste pårørende, og at dette nå faktisk er din rolle. Hun slipper deg ikke til, men prøver i stedet å utkonkurrere deg. Du antyder at din mann fyller hele livet hennes, og det tror jeg du har rett i. Hun er sikkert livredd for å bli overflødig og ensom. Og det er det jo ikke så vanskelig å forstå!Hvis du skal komme noen vei her, trenger du at mannen din forstår at forholdet mellom ham og moren må endres. De setter tydeligvis stor pris på hverandre. Et brudd mellom dem vil være trist og unødvendig - her er det mer tale om å tilpasse relasjonen til en ny virkelighet. Du må kreve av ham at han tenker på sin nye kjernefamilie som sentrum i livet, og moren som en bestemor, utenfor kjernefamilien, men tilknyttet den med sterke bånd.Det virker som om du allerede har latt deg utfordre og til og med utmanøvrere når det gjelder gardiner og mat. Det blir ikke lett for deg, men jeg synes du skal bruke ferien som en sterk markering av hvor grensen går mellom kjernefamilien og bestemor. Du kan bli nødt til å forklare mannen din (og kanskje også svigermor) at du setter pris på henne (for det håper jeg du gjør!), men at dere trenger tid alene som kjernefamilie. Hvis du lar denne anledningen gå, har du sluppet henne så langt inn at det blir enda tyngre å ta oppgjøret senere.P.
Ingen sexlyst
, innsendt av Stina
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 09:30
har vært sammen med kjæresten min i fire år. i begynnelsen hadde vi sex hele tiden, men nå har vi knapt hatt sex siden jul og hver gang er detjeg som tar initiativet. alle snakker om umettelige gutter og at det er vi jenter som mister sexlysten, men hos oss er det omvendt og jeg føler at noe mer må være galt når han ikke lenger har lyst på meg. han jobber mye, men det har han gjort siden vi ble kjent og selv i helger hvoer vi ikke har noen planer skjer det ingenting på sexfronten. jeg tror ikke han er utro, for han er nesten aldri ute på noe alene, men jeg føler meg stygg og dumnår jeg må trygle om å ha et sexliv og når det først skjer er det helt flatt og kjedelig og over like fort som det begynte omtrent.
Det er ikke så uvanlig at hyppighet og intensitet forandrer seg over tid, og at det er mest aktivitet i begynnelsen - men ofte er det en eller annen grunn til forandringen. Sexlivet endrer seg når man får barn, hvis en blir syk, når arbeidslivet endrer seg, etc. Men hos dere ser det ut til at det bare har blitt sånn. Merkelig!Snakker dere om dette problemet? Har du sagt noe om at du har merket forandringen, og at du ikke er fornøyd? Det kan hende at han er mindre fokusert på forholdet uten at det er noen spesiell grunn til dette. Kanskje har det blitt litt mye hverdag? I så fall kan det hjelpe å rette fokus mer mot forholdet (og sex) igjen. Det første skrittet er at han må få vite at det ikke fungerer for deg slik det er nå. Det blir i alle fall galt at du skal føle deg stygg og dum!
Alltid utstlitt
, innsendt av Firebarnsmor
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 09:51
Jeg er i en klassisk samlebåndsfamilie. Vi har to barn sammen og et hver fra før av. Nå føler jeg at jeg har tatt meg vann over hodet og aldri har overskudd til noe, i tillegg er det vanskelig å få koordinert med barna fra våre tidligere forhold og de andre foreldrene. Føler meg som en kontordame som bruker all energi på åkoordinere hvem som skal være hvor til enhver tid og har ikke overskudd til noe annet utenom jobb og familie. Kan ikke huske sist han og jeg gjorde noe sammen bare vi to eller når vi hadde middagsgjester utenom oss og barna. Er redd jeg kommer til å klikke hvis jeg aldri får tankene på noe annet enn bleieskift og kjøring av barn i alle retninger. Er klar over at jeg virker sutrete, men jeg føler at jeg har møtt veggen.
Dette høres slitsomt ut! Mange vil kjenne seg igjen i beskrivelsen din. Trøsten er at dette som regel er en forbigående fase i livet, men det hjelper vel ikke så mye akkurat her og nå.Hvilke muligheter har dere til å få litt avlastning? Hvis dere har noen besteforeldre eller andre som kan stille opp, synes jeg dere skal prioritere høyt å få litt eksklusiv "voksentid". Ikke tenk at det må være så spektakulært - en tur på restaurant eller bare å gå en tur, eller kanskje til og med være hjemme mens barna overnatter et annet sted, kan være betydningsfullt nok. Det er en utfordring å holde fast på voksenrelasjonene når det blir mye logistikk, men det har store omkostninger å bare være kontorpersonale.En annen viktig kur mot utbrenthet er å finne mening i selve det du gjør - å se det verdifulle i å gjøre foreldrejobben, å se på dette som en del av livet, ikke bare som noe som hindrer deg i å gjøre andre ting. Dette er en vanskelig mental snuoperasjon, særlig når du føler at du ikke har hodet over vannet, og jobben kanskje heller ikke alltid er så lystbetont.Peder
Han kommer ikke
, innsendt av Frustrert frøken
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 10:16
Hei!Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over fire år. Vi bor sammen og har det bra på mange måter. For et år siden ble han rammet av depresjon. Ved hjelp av en hyggelig fastlege, hjelp fra psykolog og "lykkepiller", kom vi oss over kneika. Nå er han ferdig i terapi, men går fortsatt på tabletter. Jeg vil selvsagt at han skal vente med å trappe ned til han føler seg trygg på sin egen psyke, MEN: nesten med én gang han begynte på pillene, fikk vi problemer seksuelt. Det vil si - han må jobbe fryktelig hardt for å komme. Vi har fortsatt et ok sexliv, men spontaniteten forsvant så snart han fikk dette problemet. Nå må jeg liksom "lade opp" så jeg har energi til å holde på lenge nok - han er en veldig god elsker, og jeg får alltid orgasme sammen med ham. Jeg vil ikke være ufølsom, men jeg må innrømme at jeg synes dette er slitsomt, spesielt når jeg blir slapp og salig etter orgasmen og heller vil kose enn å ha mer sex (vi har alltid hatt veldig god seksuell rytme, og får kom vi alltid nesten samtidig, eller maks med et par minutters mellomrom). Kan vi håpe på at det vil gå over når han slutter med medisiner?
Dere kan absolutt håpe at dette går over hvis han slutter på medisiner (forutsatt at det fungerte greit før). Problemer med lyst, ereksjon og ejakulasjon er en svært vanlig bivirkning ved antidepressiva.Hvis han trenger å fortsette på medisinene kan det kanskje gå an å fokusere mindre på selve orgasmen? Kanskje ikke et fullgodt alternativ, men det kan hende det er bedre enn at dere sliter dere ut?Det kan ellers være godt å vite at forskningen viser at fysisk trening og terapi viser seg å være like effektivt som medisiner ved depresjon.Peder
Usikker
, innsendt av Mann37
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 10:45
Jeg er en mann i midten av 30-åra på vei inn i et nytt forhold. Jeg har hatt langt flere partnere enn kvinnen jeg er blitt sammen med, men opplever likevel henne som langt tryggere enn meg i senga. Tror den sexen hun tidligere har hatt har vært av høyere kvalitet enn den jeg har bedrevet. Hun er raus og tålmodig, men jeg frykter jeg ikke kan måle meg med hennes tidligere elskere, noe som gjør at jeg blir redd for å være seksuelt kreativ. Er redd for å dumme meg ut. Tror kanskje min usikkerhet også hemmer henne noe. Hvordan løser jeg dette? Har liten lyst til å prate med henne om saken, fordi det vil få meg til å framstå som enda mer usikker.
Dette er ikke så greit! Hvis sex blir et område hvor du skal prestere, og til og med i konkurranse med andre, er det vanskelig å få det til å bli bra. Men er det så sikkert at det virkelig er en konkurranse? Er det sikkert at hun sammenligner deg med andre? Ideelt sett er jo sex en del av det dere har sammen som par, og da er det relasjonen og det det betyr for dere som teller, ikke sammenligninger med tidligere partnere. Kan det fungere for deg å legge tanken på å skulle være kreativ til side, og heller fokusere på "elske"-siden av sexen? Min gjetning er at du faktisk også blir en bedre elsker hvis du er mer opptatt av henne, følelsene og kjærligheten enn av det mer gymnastiske. Det er ikke sikkert det er nødvendig at dere prater så mye om det, heller, hvis du synes det er vanskelig. En ekte, følsom berøring kan si mer enn tusen ord.Peder
gravid??
, innsendt av Thea
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 11:40
Jeg har hatt ubeskyttet sex med min kjæreste, og jeg er nå redd for å være gravid -er på ubestemt tid i utlandet og atm befinner vi oss i et land hvor det ikke er angrepiller å få tak i. er det noe man kan gjøre for å hindre graviditet??? mvh Thea
Jeg har ikke noe bedre råd til deg enn å oppsøke lege!P.
Aldri sammen
, innsendt av
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.05.2007 / kWednesday. 13:13
Jeg har et temmelig ferskt forhold og allerede nå nedprioritererer han meg hele tiden til fordel for gutta. Han er fullstendig fotballidiot, og i tillegg går han ofte på byen uten meg fordi han sier han trenger frihet. Hva med meg da? Han sier at jeg bare maser om jeg ber om at vi kan ta en skikkelig samtale om dette.
Du skriver ikke hvor gamle dere er, men dette høres jo i utgangspunktet ikke så "modent" ut. Er du sikker på at han virkelig er klar for et ordentlig forhold? Hvis han "trenger litt frihet" blir du nødt til å ta stilling til hvor mye frihet du er villig til å gi, og hva du krever av engasjement. Hvis du ikke tar denne diskusjonen (eller ikke tar konsekvensen av hva han i praksis velger) kommer forholdet deres til å "bare bli sånn", uten at du har valgt det aktivt. Kjenn godt etter hvordan du vil ha det, hva som er viktig for deg, og ta stilling til om du tror han passer for deg. Dette er nok et tøft råd, men etter å ha møtt mange par har jeg lært å være ganske realistisk i forhold til hvor mye folk er villige til å endre seg, særlig hvis de ikke en gang blir bedt om det, men får holde på som de selv vil...Peder
