Hei!Jeg er en kvinne på 32 som har blitt veldig interessert i en mann på samme alder. Problemet er at vi ser hverandre svært sjelden. Vi jobber på samme sykehus, men på ulike avdelinger. Når vi tilfeldig møtes i en korridor eller trapp, veksler vi blikk og smil før vi begge haster videre. Jeg brøt ut av et 13 år langt samboerforhold for en stund siden. Synes i utgangspunktet jeg har det fint som singel, og er ikke på jakt etter en ny mann med det første. Så treffer jeg altså denne mannen, og kvinnen i meg våkner igjen. Hva gjør jeg, nå? Hvordan bli bedre kjent med vedkommende? Jeg er mildt sagt rusten på sjekkefronten etter mange år som samboer og trenger råd om hvordan jeg kan gå frem. Tenkte først å vente på at han skulle ta kontakt med meg, men det ser ut til at vi er like tilbakeholdne begge to. Vi treffes jo dessuten så og si aldri. Snart er mitt vikariat ved sykehuset over, så det begynner å haste litt å ta første skritt. Jeg har aldri vært av den selvsikre typen når det gjelder å menn, selv om jeg har et ok. utseende. Gikk sjelden på fest da jeg var ung, selv om jeg er sosialt anlagt. Var og er mer interessert i andre sider ved livet. Har vel alltid vært mer av den seriøs typen som finner glede i musikk, litteratur, rolig samvær, samtaler osv. Det skorter dermed litt på erfaringen med flørting/sjekking. Ville bli svært takknemlig for råd om hvordan jeg kan gå frem.

Innen profesjonelle "kretser", defineres BDSM som en legning, livstil eller en tillært preferanse?

Hei! Jeg og samboen min venter baby om 4 måneder og har et utmerket samliv sammen:) Både sosialt og seksuelt. . . Vi lurer jo veldig på hvordan det blir med en liten krabat i familien:) Vi gleder oss masse, men er veldig opptatt av å gjøre litt ekstra for oss som kjærste par:) Har du noen tips til oss slik at vi kan fortsette å ha et godt samliv?=)Jeg tror han er veldig redd for at jeg skal bli helt oppslukt i babyen og ikke bry meg om han lenger. (så dette er noe jeg har i bakhode)Og alle snakker om at vi burde ha mange kvelder i måneden med barnevakt osv slik at man får kommet seg ut, stemmer dett at dt er veldig lurt? Vi tenker slik at vi koser oss masse vi to med god mat hjemme til oss selv. Blir vel kanskje lettere når babyen får litt fast soverytme:)Og min ærlige mening er at den første spedbarnstiden får man ikke tilbake,den tror jeg både han og jeg vil nyte:)Alt kommer til å bli nytt for oss, så vi trenger de tipsene vi kan få:=)

Hei Peder. Jeg har vært sammen med typen min i snart 4 år. Vi har det kjempe bra sammen, men likevel føler jeg at ikke alt er helt slik som det burde være. Typen min er alltid ute i helgene og vil aldri ha meg med. Han sier at han synes det er kjipt å feste med dama og at han alltid har vært sånn. Jeg synes dette er ganske frustrerende. Vi har trossalt vært sammen i fire år og jeg kjenner nesten ingen av vennene hans. Mange av vennene hans vet ikke engang at han har dame. På mange måter synes jeg dette er ganske sårende, det er som om han er flau over meg og ikke vil at noen skal vite at han har dame. I begynnelsen ville han alltid ha meg med, men de siste 3 årene har det vært helt uaktuelt å ha meg med. Ellers har vi det kjempebra sammen, men det virker som om forholdet vårt kun fungerer innenfor husets fire vegger- hvor ingen kan se at han har dame. Hele denne situasjonen gjør meg utrolig usikker. Jeg merker at jeg er ganske mistenksom og sjalu for alt og ingenting- og søker hele tiden etter bekreftelser på at han virkelig elsker meg. Hva burde jeg gjøre? Er det mulig å omvende ham? Jeg kan jo ikke bare falle til ro med at "han har alltid vært sånn".

Jeg syntes ikke kjæresten min er god til oralsex. Noen ganger går han ned på meg, og jeg drar han opp og sier noe som "legg deg du, så kan du få" ... Jeg vil jo ikke si til han at han ikke er flink, ikke sant. Det er ikke det at han ikke ...treffer riktig, det er bare det at jeg kjeder meg ganske ofte når han gjør det :S Jeg blir våt av det, men inni hodet mitt så er jeg ikke kåt. Skjønner? :S Hva skal jeg gjøre? :S

Hvordan vet jeg om eg virkelig bør gå til en psykolog? det er gått en mnd siden jeg flyttet hjem og ut fra kjæresten min sin leilighet, vi flyttet vel sammen etter bare en mnd sammen og var ilag 5 mnd. akkurat nå føler eg meg helt fortapt, men eg har dager der eg "bare er så over han" men så kan det gå 10 min etter at eg "innså" at eg var over han, at det knekker helt sammen igjen, med tanke på om han møter noen, hva gjør han på, hva skal eg gjøre for å få han tilbake. og på disse nedturene når eg forstår at eg virkelig ikke er over han og alt føles helt feil for meg, så har eg kommet til det stadiet at eg faktisk slår meg selv i hodet av og til for å få følelsen over til noe annet ( dette med selv skading har eg lest veldig mye om på internett, men det er jo bare om de som har kommet seg over det og som kutter seg selv). eg har også dager der eg forstår eg burde ha gått til en psykolog men noen dager etter tenker eg bare " herregud, der var eg langt nede, eg har jo det utrolig bra"hvordan skal eg da ta evt kontakt med en psykolog, eg føler at dette er ikke noe eg kan snakke med fast legen min om, men økonomien står det ikke så bra til med heller, så eg trenger en henvisning.men hvordan forstår eg at eg trenger en psykolog? og hvordan klarer eg ta mot til meg å gjøre noe med det?eg vet ikke hvordan eg skal snakke med en psykolog hellerHåper virkelg på et svar her, eg trenger den hjelpen eg kan få nå virkelig!

Hei, flott at vi har en mann til å besvare samlivsspørsmål, for oss kvinner som lever i heterofile forhold er jo den mannlige partens perspektiv og behov viktig!Jeg har lest mye om samliv, fordi det er viktig for meg og for å forstå prosessene i eget forhold bedre. Jeg kan bli litt motløs av alle beskrivelsene av mannen, og lurer på om det er så vanskelig å leve sammen i et monogamt forhold. Jeg og samboeren min har det veldig bra både følelsesmessig og seksuelt, men når jeg leser spalter så lurer jeg på om det likevel er nok for en mann med en kvinne? Jeg er 27 år og blir jo ikke yngre - men ønsker å tro at jeg og samboeren får til et spennende liv sammen. Hva kan vi gjøre for å bevare dette gjennom livets rundkast? Jeg syns også at det kan bli gitt et litt skjevt bilde av mannen som jeger og kvinnen som redebygger. Det er litt irriterende, for vi kvinner kan også ønske oss spenningen i et nytt seksuelt møte! det er ikke bare mannen som må velge å ikke forfølge alle følelser i møtet med andre menn/kvinner..Jeg har funnet en metode for å forstå menn litt mer, og for å rette balansen; det er å se på andre menn (og vakre kvinner!) litt mer slik menn ser på damer! Det er en fin måte å glede seg over livet og våren på, samtidig som det ufarliggjør guttas kommentarer over de fine damene som går forbi;) Et annet mer alvorlig tema; jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn,men har bearbeidet dette gjennom mange år i terapi. Jeg har en utrolig fin samboer, og vi har det veldig bra seksuelt. det har tatt tid, og jeg lurer på hvordan jeg kan bli enda mer trygg og frigjort? Hvordan kan man jobbe mot å bli helt helt glad i kroppen, selv om den forandrer seg og mannen sikkert ser andre veier, og nyte det livet vi tross alt har idag?dette ble et langt og sikkert litt uvanlig innlegg. jeg håper du kan svare likevel:)vennlig hilsen lille store My

Hei Peder.I nesten et år har jeg vært sammen med en kjekk, hyggelig mann på 50 år. Men i den senere tid har han vært veldig psykisk ustabil, prøvd på selvmord et par ganger og veldig deperimert. Han er i den senere tid plaget av for mye tungsinn, synes jeg. Så nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre, egentlig er jeg veldig glad i han, men alle hans plager er et problem. Jeg har nå sagt i fra at jeg ønsker et begrenset samvær med han, 2 dager i uken, dvs. helgene (vi bor 12 mil fra hverandre). Må innrømme at jeg ikke har lyst til å være alene, vet veldig godt hvor komplisert det er å finne en mann jeg kan like og føle noe for. Hva råder du meg til? Spent på svar.

Jeg har vært singel i lange perioder av mitt liv, men har også hatt langvarige forhold, og jeg ser og hører stadig at folk synes det er noe trist eller ufullendt ved å være alene. Selv synes jeg begge deler kan være like fint - og like ille. Min teori er at man alltid vil ha et visst savn etter noe annet, uansett, og at det viktigste er å prøve å gjøre tilværelsen god, uansett sivilstand. Dette får jeg dog ikke gehør for hos mine venner. De mener jeg "undertrykker" ønsket om en mann. Mitt spørsmål er kanskje mer av filosofisk art; hvorfor tror vi at lykken ligger i partnerskap av den kjærlighetsbaserte typen? Er ikke dette egentlig bare en kulturelt betinget oppfatning? Det finnes jo mange samlivsformer, mange familietyper, mange ekteskaps- og kjærlighetsidealer i verden, mener jeg. Det ene kan da umulig være mer riktig enn det andre.

Jeg er gift med en flott mann og lever i et godt og harmonisk ekteskap. Vi har barn sammen. Likvel fikk jeg for en tid siden sterke følelser for en kollega og venn - også en flott person. Vi var begge enige om at vi ikke skulle innlede noe forhold. Det har vi klart og de verste følelsene har lagt seg. Likevel synes jeg det er slitsomt å omgås i det daglige. Det snakkes mye om hvordan man skal håndtere slike ting i forhold til partneren, men hvordan skal man håndtere relasjonen til "den andre"?

Jeg er 23 og ble for et halvt år siden kjæreste med en fantastisk fyr på 44. Jeg vet at jeg elsker ham og har mye mer tilfelles enn med noen annen jeg har kjent, men det sliter at alle må kommentere det og sier at jeg kan være datteren hans og at det umulig kan være seriøst. Hvordan skal jeg forholde meg til alle masekråkene som förer meg med at dette aldri kommer til å holde, at aldersforskjelklen er for stor og at det ikke er mulig å ha noe til felles med en som er nesten dobbelt så gammel?

Jeg er lykkelig nygift og har havnet i den klassiske knipa med en svigermor som blandet seg oppi livet vårt på alle vis. Hun gjør det i beste mening, men når jeg kommer hjem fra jobb vet jeg aldri om vi er alene eller hun sitter og syr noen stygge gardiner hun mener vi trenger eller har handlet inn maten hun mener sønnen hennes bør spise i stedet for det jeg lager. Nå gruer jeg meg bare til ferien. Mannen min og jeg og hans datter på 12 skal til Syden sammen og moren hans har ymtet frempå til 12-åringen om det ikke vil være hyggelig om farmor blir med. Hun mener det vil være fint for oss at hun blir med som barnevakt, men jeg blir helt kvalm bare av tanken på at vi ikke får fri fra henne da heller. Har et godt forhold til datteren hans, som bor hos oss annenhver uke, men mannen min er enebarn og moren hans fyller hele livet sitt med å stelle og pludre for oss. Det er så utrolig vanskelig å snakke med ham om dette, for han mener han har verdens beste mor som alltid stiller opp.

har vært sammen med kjæresten min i fire år. i begynnelsen hadde vi sex hele tiden, men nå har vi knapt hatt sex siden jul og hver gang er detjeg som tar initiativet. alle snakker om umettelige gutter og at det er vi jenter som mister sexlysten, men hos oss er det omvendt og jeg føler at noe mer må være galt når han ikke lenger har lyst på meg. han jobber mye, men det har han gjort siden vi ble kjent og selv i helger hvoer vi ikke har noen planer skjer det ingenting på sexfronten. jeg tror ikke han er utro, for han er nesten aldri ute på noe alene, men jeg føler meg stygg og dumnår jeg må trygle om å ha et sexliv og når det først skjer er det helt flatt og kjedelig og over like fort som det begynte omtrent.

Jeg er i en klassisk samlebåndsfamilie. Vi har to barn sammen og et hver fra før av. Nå føler jeg at jeg har tatt meg vann over hodet og aldri har overskudd til noe, i tillegg er det vanskelig å få koordinert med barna fra våre tidligere forhold og de andre foreldrene. Føler meg som en kontordame som bruker all energi på åkoordinere hvem som skal være hvor til enhver tid og har ikke overskudd til noe annet utenom jobb og familie. Kan ikke huske sist han og jeg gjorde noe sammen bare vi to eller når vi hadde middagsgjester utenom oss og barna. Er redd jeg kommer til å klikke hvis jeg aldri får tankene på noe annet enn bleieskift og kjøring av barn i alle retninger. Er klar over at jeg virker sutrete, men jeg føler at jeg har møtt veggen.

Hei!Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over fire år. Vi bor sammen og har det bra på mange måter. For et år siden ble han rammet av depresjon. Ved hjelp av en hyggelig fastlege, hjelp fra psykolog og "lykkepiller", kom vi oss over kneika. Nå er han ferdig i terapi, men går fortsatt på tabletter. Jeg vil selvsagt at han skal vente med å trappe ned til han føler seg trygg på sin egen psyke, MEN: nesten med én gang han begynte på pillene, fikk vi problemer seksuelt. Det vil si - han må jobbe fryktelig hardt for å komme. Vi har fortsatt et ok sexliv, men spontaniteten forsvant så snart han fikk dette problemet. Nå må jeg liksom "lade opp" så jeg har energi til å holde på lenge nok - han er en veldig god elsker, og jeg får alltid orgasme sammen med ham. Jeg vil ikke være ufølsom, men jeg må innrømme at jeg synes dette er slitsomt, spesielt når jeg blir slapp og salig etter orgasmen og heller vil kose enn å ha mer sex (vi har alltid hatt veldig god seksuell rytme, og får kom vi alltid nesten samtidig, eller maks med et par minutters mellomrom). Kan vi håpe på at det vil gå over når han slutter med medisiner?

Jeg er en mann i midten av 30-åra på vei inn i et nytt forhold. Jeg har hatt langt flere partnere enn kvinnen jeg er blitt sammen med, men opplever likevel henne som langt tryggere enn meg i senga. Tror den sexen hun tidligere har hatt har vært av høyere kvalitet enn den jeg har bedrevet. Hun er raus og tålmodig, men jeg frykter jeg ikke kan måle meg med hennes tidligere elskere, noe som gjør at jeg blir redd for å være seksuelt kreativ. Er redd for å dumme meg ut. Tror kanskje min usikkerhet også hemmer henne noe. Hvordan løser jeg dette? Har liten lyst til å prate med henne om saken, fordi det vil få meg til å framstå som enda mer usikker.

Jeg har hatt ubeskyttet sex med min kjæreste, og jeg er nå redd for å være gravid -er på ubestemt tid i utlandet og atm befinner vi oss i et land hvor det ikke er angrepiller å få tak i. er det noe man kan gjøre for å hindre graviditet??? mvh Thea

Jeg har et temmelig ferskt forhold og allerede nå nedprioritererer han meg hele tiden til fordel for gutta. Han er fullstendig fotballidiot, og i tillegg går han ofte på byen uten meg fordi han sier han trenger frihet. Hva med meg da? Han sier at jeg bare maser om jeg ber om at vi kan ta en skikkelig samtale om dette.