år. Han er enebarn, selvstendig og veldig opptatt av at alt til enhver tid skal være riktig. Vi bor i et pent hus og har to flotte barn under ti år.
Vårt ekteskap har endret seg fra å være varmt, sjenerøst, utviklende og kjærlig til å bli kjølig og uten spenning. Sex er bånn, en triviell vane, all lidenskap er borte. Mye av årsaken tror jeg er at hverdagen hans består i å jobbe, jobbe, jobbe. Det går ut over oss alle sammen. Jobben går foran meg og ungene, og det er ikke bare jeg som opplever det. Selv er jeg student i en omskolering, og det krever sitt. Barna er sammen med meg det aller meste av tiden, en kort stund daglig ser de faren. Når den yngste er lagt, kommer han hjem. Da er jeg så trett av unger, hus og skole at jeg ikke orker å være den livlige
og blide jenta jeg stort sett er. Han glefser når jeg ber om hjelp. Har ikke tid, har så mye å gjøre på jobb, sier han surt.
Når vi er bedt til venner, sier han nei fordi vi ikke har barnevakt. Saken er at han nekter å ha fremmede i huset. Jeg er bundet til hus og barn, egne interesser utenom studiene må vike. Sånn har jeg hatt det i mange år av vårt 12 år lange ekteskap. Her hos oss er det ham livet dreier seg om, og hans interesser går foran. Jeg vurderer å skille meg, men vil ha noen kloke råd av deg.
Barna går foran mitt behov for å flytte ut. Jeg tør ikke starte et nytt liv, da vil jeg ødelegge for barna som forguder sin pappa, tross hans fravær. Hjelp meg er du snill!
Hilsen Sofie
Svar: Noen gode sider må mannen din ha siden barna forguder ham. Og en gang, da du var sterkt forelsket i ham, viste han også sine gode sider overfor deg.
Hva har skjedd? Var han egentlig slik da dere ble kjent med hverandre, men forelskelsen hindret deg i å se ham som han virkelig var? Eller har han forandret seg fra å være sjenerøs og kjærlig til å bli en selvopptatt egoist? Jeg spør deg fordi samspillet dere imellom antakelig har hatt en betydning hvis det siste er tilfelle. Og i samspillet har du en rolle. Når jeg sier dette, er hensikten å få deg til å tenke over om det kanskje er andre måter du kan møte mannen din på enn slik du gjør det nå.
Du synes han er sur og tverr, og da er det ikke usannsynlig at du kan virke sur og tverr på ham også. Dermed er dere inne i en ond sirkel, som en av dere må bryte. Du skriver at du foreløpig ikke ønsker å gå fra ham av hensyn til barna. Da bør du vurdere om det er mulig
å hente fram igjen noen av de gode følelsene dere en gang hadde for hverandre. Dere to har gjennom en del år langsomt beveget dere inn i et mønster som sikkert er utilfredsstillende for dere begge. Men kanskje du kan greie det hvis du tenker over om du er villig til å møte mannen din på litt andre måter enn du har
hittil har gjort? Du kan ikke bestemme over ham, men
du kan bestemme over deg selv. Hva kan du gjøre?
Jeg skal peke på noen punkter jeg har festet meg ved i brevet ditt. Det første punktet er det du selv nevner som hovedårsaken til den skjeve utviklingen, at mannen din jobber sent på kveld. Hvorfor gjør han det? Er det en egotripp for å fremme karriere og anseelse? Eller er det nødvendig fordi arbeidsstedet krever det av ham, og han kanskje står i fare for å miste jobben hvis han ikke yter maksimalt. Jobber han mye for å sikre en økonomi som gir deg og barna gode og trygge levekår? Må han jobbe mye fordi du går på skole og ikke kan bidra så mye til felles økonomi? Det er ikke likegyldig hvilket motiv som ligger bak. Hvis han må jobbe så mye, kan det hende han synes at du gir ham liten anerkjennelse for innsatsen han yter.
Jeg forstår godt at det både er utrivelig og urimelig at han glefser til deg når du ber om en håndsrekning. Men kan det være et forsøk verd å gi ham anerkjennelse fordi han jobber for dere (hvis så er tilfelle) samt å møte ham med omsorg når han kommer hjem fra jobb? Kanskje han blir litt mer imøtekommende hvis han merker velvilje fra din side. I beste fall kan din ekstra innsats bli belønnet med ekstra innsats fra hans side, slik at du ikke bruker mer krefter enn før. Velvilje skader i hvert fall aldri.
Det andre punktet jeg vil peke på, er at du er bundet til hus og barn, og at dine interesser må vike, mens hans går foran. Det er uinspirerende aldri å komme seg ut av hjemmet, og du som andre trenger selvsagt rom for deg selv. Kan du si ja takk når venner inviterer og la ham passe barna, siden han i alle tilfelle vil være hjemme, og siden det er han som bestemmer at dere ikke kan ha fremmede i huset? Eller er han så vanskelig at han forlanger at du alltid skal være der sammen med ham? Mange ektepar ordner seg slik at de får hver sin kveld i uka til å dyrke egne interesser.
Når det gjelder sexlivet deres, kan du ikke vente at det skal fungere når hverdagen er blitt så sur og gledesløs. Jeg kan ikke garantere deg at de enkle rådene jeg har kommet med vil gjøre det bedre for dere. Men sikkert er det at alt bare vil bli verre hvis dere fortsetter som nå. Så vurder hva du kan endre på og se om det medfører forandring hos mannen din.
Lykke til!
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
