Natascha blinker nervøst med øynene. Lukker øynene lenge, samler seg, før hun fortsetter å snakke.
De sier Østerrike sto stille da det første tv-intervjuet etter at hun rømte fra fangenskap ble sendt. Også her i Norge gikk folk mann av huse. 880 000 satt klistret foran skjermen. Det er mer enn dobbelt så mange som så spenningsserien 24 samme uke.
For en overgang. For en vanvittig omveltning. Så merkelig det må være å komme ut i en verden som er ny og uopplevd. Nesten, i alle fall.
For den verden Natascha kjenner er verden slik den ser ut på tv. Da hun levde på et rom på seks kvadratmeter, var tv hennes eneste kanal ut av fangenskapet med Herr Priklopil.
Det er nødt til å bli en skikkelig nedtur. Tenk så kjipt å endelig slippe ut, bare for å finne ut at menn som regel er mye kjekkere på tv. At solen skinner sterkere, livet leves hardere. At ting swinger litt mer når det pakkes inn i sendeformat på 25 minutter og pakkes inn mellom glansete reklamer.
Hva gjør Natascha når lyskasterne slås av og tv-kameraene slukkes? Når storyen er fortalt og det er nye navn som krever oppmerksomheten?
Det er da man oppdager at a-ha hadde rett når de sang: the sun always shines on tv. Det er nesten så man kan ønske seg tilbake til en glanset virkelighet som får plass på 14 tommer.
Ingvild Wedaa Tennfjord
journalist, KK
ingvild.tennfjord@kk.no
LES OGSÅ:
