Spørsmål: Jeg leser stadig om fortvilte kvinner som ikke får de barna de ønsker, sist under tittelen «Barnløs og bitter» i denne spalten i KK nummer 9. Ordtaket «kvinne er kvinne verst» er særlig aktuelt når det gjelder kvinners forhold til sine medsøstre som ikke kan få, eller ikke ønsker å få barn. Disse blir møtt med en form for overbærenhet, manglende respekt, total kunnskapsløshet, eller med en rungende taushet som samlet formidler alle mishagsytringer med full kraft. Det verste er at denne underkjennelsen av barnløshet også skinner igjennom i ditt svar til «ulykkelig barnløs». Ved å bruke ord som «heldige å få ønsket oppfylt», «deler din skjebne», «forsone seg med» osv, har du også det utgangspunktet at det må være fælt og stakkarslig ikke å få barn. Jeg mener at noen etter hvert må heve statusen for kvinner som ikke får barn. Kvinner kan for første gang i historien velge ikke å få barn, og da er det meningsløst å fortsette å argumentere som om det å føde barn er noe som alle bør oppleve. Det er på tide å fokusere på at barnløse kan være lykkeligere enn dem uten barn. Dette viser en nederlandsk studie av lykke i hele verden. Selvsagt er det et savn når man ikke får det man ønsker, men så lenge man ikke lar dette overstyre livet sitt, vil savnet mer enn oppveies av alle fordelene ved ikke å ha barn. Velger et par barn, øker også terskelen for å bryte forholdet når det ikke fungerer. Paret holder sammen på grunn av barna. Vi vet at ingenting er så traumatisk for barn som når foreldrene ikke har det godt med hverandre, og da heller ikke er i stand til å gi barna den beste omsorgen. Her er vi inne på selve hovedtemaet for enhver samtale i terapirommet, nemlig vonde barndomsopplevelser i forhold til foreldrene. Som foreldre har man all forpliktelse overfor de barna man setter til verden. Man kan aldri bli flink nok til å ta seg av barn. Har man en normal grad av sosial samvittighet, vil man alltid være i en underskuddssituasjon med hensyn til hva som kunne vært gjort bedre. Jeg håper at kunnskap, utdannelse og ikke minst respekten for andres valg vil utvikle seg dit hen at også kvinner kan klare å velge barnløshet. Og ikke minst at en kvinne kan holde ut å se andre ta dette valget uten at ens egen livmor overstyrer en respektfull respons. Noen må endre perspektivet.
Mann
Svar: Jeg håper at du får respekt for sorgen til dem som inderlig ønsker seg barn, og som ikke kan få det. Dette er en sorg som faktisk kan vare i mange år, og som kan bli reaktivert når venner begynner å få barnebarn. Jeg har aldri ment at det er fælt og stakkarslig ikke å få barn, men jeg forstår sorgen til dem som ikke får oppfylt
et inderlig barneønske. De er faktisk ikke lykkeligere enn andre par. Du har noen poenger som det er verdt å merke seg. Jeg har også lest en undersøkelse som viste at noen barnløse var lykkeligere enn par med barn. De var lykkeligere fordi de kunne vie seg helt til hverandre uten forstyrrelser fra de små som krevde sitt. De kunne gjøre hva de
ville og ha en frihet som personer med barn ikke kunne ha. Men de parene som intenst ønsket seg barn uten å få ønsket oppfylt, var ulykkeligere enn dem med barn. De som velger barnløsheten eller forsoner seg med den og går inn for å få et rikt og hyggelig liv sammen, kan være meget lykkelige. De tar seg godt av hverandre og står hverandre meget nær. Barn kan føre til mange konflikter mellom foreldrene, om oppdragelse, grensesetting, ansvarsfordeling og lignende. Man bør være gode venner og vite at man kan løse uenigheter på en anstendig måte før man velger å få barn. Jeg er helt enig i at barnløse par ofte blir møtt med taktløshet og uforstand. Det er ikke måte på hva de kan bli
utsatt for av utspørring. Muligens er håpefulle foreldre, som inderlig ønsker å bli besteforeldre, noen av de mest taktløse. Årsaken til at et par ikke har barn, er deres privatsak, som ingen andre mennesker, heller ikke deres foreldre, har noe med. Det er paret som må avgjøre om de ønsker å snakke om sin barnløshet. Tar de selv aldri opp emnet, bør ingen andre ta det opp med dem. I dag er det mange par som velger barnløsheten fordi de prioriterer andre ting i livet. Det er et valg som mange respekterer, og som jeg kan tenke meg vil bli vanligere. Ikke alle foreldre er i en underskuddssituasjon
med hensyn til hva som kunne vært gjort bedre. Ingen er perfekte, og så lenge vi har gjort så godt vi kunne, er det tilstrekkelig. De fleste barn blir fornøyde voksne, gode samfunnsborgere attpåtil. Da har foreldrene gjort en god nok jobb.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
