Spørsmål: Jeg skammer meg over meg selv. Jeg vet jeg bør søke psykologhjelp, men er så flau over det jeg har gjort at jeg kvier meg for å fortelle historien min. Derfor skriver jeg til deg og håper på kommentar, eller kanskje helst noen trøstende og oppmuntrende ord! For to år siden var jeg langt nede etter et brutt samboerforhold. Jeg er IT-utdannet, men på den tiden var det ikke mange jobber å få. Jeg måtte jobbe i en kantine hvor jeg mistrivdes. Etter et par tunge måneder hvor jeg sjelden sov mer enn 3–4 timer hver natt, følte jeg meg en anelse bedre. En kveld ble jeg overtalt til å bli med på hagefest. Jeg ble beruset og snublet ned en bratt skråning. Brakk håndleddet og fikk stygge skrubbsår i ansiktet. Måten dette skjedde på, førte til at jeg mistet den lille selvrespekten jeg hadde igjen. Jeg er det eldste barnet i familien, jeg har alltid hatt høy moral og vært den flinke og lydige piken som hørte på mor og far. Mine yngre søsken reagerte med forferdelse da de fikk høre hvorfor jeg hadde falt. Jeg begynte å tro at nå var det ingen som ville ha meg. Jeg festet enda mer og gikk til sengs med en gutt jeg syntes var fæl. Jeg ga blanke i alt! I dette kaoset traff jeg en mann. Han var på besøk i bedriften der jeg arbeidet, og jeg kom til å velte kaffekannen over bordet der han satt. Han sølte til bukse og skjorte og ble litt ut av seg, for han skulle først på et møte og så ut til middag. Han hadde ikke tid til å reise til nabobyen der han bor for å hente rene klær, så jeg fortalte om en butikk i nærheten og bestilte drosje. Dagen etter fikk jeg en bukett røde roser med hyggelig hilsen som takk. Neste gang han var på møte i bedriften, inviterte han meg på middag om kvelden. Det ble svært hyggelig. Han var singel, og da han fant ut at jeg var i samme situasjon, ba han meg sporenstreks ut igjen. Jeg er blitt alvorlig interessert i denne mannen, og det virker som om han er interessert i meg. Han jobber for en frivillig humanitær organisasjon. Det er tydelig at han har strenge krav til seg selv. Heldigvis har han også masse humor. Men er han humoristisk nok til å kunne godta min forhistorie? Når jeg skammer meg så dypt over alle mine feiltrinn i tiden etter bruddet, hva vil han tenke? Jeg er redd for at han vil miste interessen når han får vite sannheten
om meg. Samtidig er jeg redd for hva han eventuelt kan få vite av andre.
Angrende synder

Svar: Min erfaring er at de fleste mennesker dømmer seg selv langt hardere enn de dømmer andre. At du i en ulykkelig periode av livet ditt har oppført
deg mer utagerende enn du selv godtar, synes jeg du skal prøve å tilgi. Hvem av oss har ikke begått dumheter som vi gjerne skulle sett ugjort? Hvis din beste venninne hadde fortalt deg en tilsvarende historie, ville du trøstet henne, og sagt at det viktigste er ikke det gale du har gjort, men at du faktisk har sluttet å gjøre det. Nesten ingen klarer å være
flinke og veloppdragne jenter hundre prosent av tiden. Du har lært en masse av dette, du har ikke skadet noen andre, og du kommer ikke til å gjenta dumhetene. Det er på tide å legge fortiden bak seg, men etter min mening først når du har fortalt alt til din potensielle kjæreste. Hvis han mister interessen på grunnlag av dine «synder», er han ikke virkelig interessert, eller så er han så streng og moralsk at det kan bli vanskelig å leve med ham. Jo lenger du venter med å fortelle sannheten, jo større «verkebyll» vil den bli, og jo større blir din frykt for at han skal få høre den fra andre. La ikke denne muligheten til å
finne mannen i ditt liv gå fra deg. Skal det bli noe verdifullt ut av bekjentskapet, må dere bli
ordentlig kjent med hverandre. Da hører også de mindre heldige sidene med. Kanskje det også er enkelte ting i hans liv som han gjerne vil fortelle deg?

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no