Nye år får nye navn. 2008 skal hete Mangfoldsåret – uten at vi er helt sikre på hva det er. Vi vet at kulturminister Trond Giske legger stor prestisje i prosjektet. Målet er å synliggjøre det kulturelle mangfoldet i Norge, og å slippe minoritetene til så sterkt at det skaper «varige endringer».
Vi får håpe han får rett, men det er også en risiko for at det hele forsvinner inn i historien som et hvilken som helst karneval, eller feiring, en av mange festivaler. Utfordringen er der allerede i ordet «mangfold ». Eller som sosialantropologen Lorenz Khazaleh sier: Innvandrere er like forskjellige fra hverandre som en gammel fisker i Lofoten er fra en ung aksjemegler på Aker Brygge. Innvandrere kan ikke bare sees på som bærere av en annen fremmed kultur.
Det er ikke så rart at mange i det – flerkulturelle miljøet er skeptiske til hva som kommer ut av satsingen. Mangfoldsåret minner om «det fargerike fellesskapet» fra 1990-tallet – som ble en naiv visjon. Varige endringer i holdninger må komme innenfra og nedenfra.
Begrepet mangfold er også problematisk i forhold til norsk kultur på bygdene. Er folkemusikken og hardingfela en del av mangfoldet – eller er den ikke interessant nok? Vi ser tendenser i det norske samfunnet til at – flere kulturer føler seg satt på siden av det store vi. Dagbladets skribent John Olav Egeland var inne på noe vesentlig i en kommentar nylig, der han påpekte at nye og gamle konflikter er blitt skarpere: «Det norske samfunnet sprekker opp på langs og på tvers. Det er flere grunner til det, men i økende grad ser vi at det handler om dype kulturkonflikter…Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og skaper motstand.»
Alle er nemlig ikke invitert inn i dette fellesskapet, som domineres av de moderne
elitene. Mangfoldsåret har positive mål, men kan fort snuble inn i klisjeenes verden. Fordi det ikke er levert mer presis politikk, er det lett å forstå kulturelt mangfold som etnisitet alene. Spørsmålet er om det ikke forsterker konfliktene. Uten at det er meningen, maler man lett videre på forestillingen om at det finnes to typer mennesker i Norge: «svarte innvandrere» og «ekte nordmenn».
Jeg tror altså på litt sunn skepsis, men vil ikke være negativ. Jeg velger å feste meg ved en kommentar fra statsråd Giske: «Institusjonene blir utfordret på hva de kan gjøre for å bidra til kulturelt mangfold. Hvis de ikke tar ansvaret på alvor, vil det få konsekvenser for framtidige bevilgninger.» Dette er en forpliktende formulering.
Det er grunner til å glede seg til alle begivenhetene også. Kultur bringer folk sammen. Teater, musikk, dans gir oss mening og liv. Flere artister og skuespillere med minoritetsbakgrunn vil bli synlige gjennom Mangfoldsåret, de får en sjanse. Det er flott i seg selv, men vi må ikke tro at kunst og kultur kan løse de vanskelige integreringsspørsmålene.
Vi skal heie på alle gode og kreative tiltak. Men vi skal også minne om at makten er i strukturene.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
