Jeg hadde egentlig ikke tenkt på at det var noe galt med den gamle mobiltelefonen min, før Nytt & Nyttig-katalogen dumpet ned i postkassen. Hvis du er ukjent med denne katalogen, kan jeg gi deg ny kunnskap: Nytt & Nyttig er en katalog full av ting som er hverken nye eller nyttige, nært beslektet med den berømte Select-katalogen. Her finner du alt fra tisseflasken Amadeus via delfinformede telysestaker med glitter til supre hagegnomer med lyd som også kan holde ølboksen din. Og, skulle det vise seg sist gang postmannen brakte denne vidunderlige blekka hjem til meg, mobiltelefonholdere til stuebordet, formet som en hånd, som lyser når mobilen din ringer. Den fantastiske innretningen var selvsagt, i likhet med alle de andre jubelvarene, avbildet. Og for illustrasjonens skyld hadde de satt en mobiltelefon på plass i holderen for å illustrere funksjonen. En mobiltelefon? Nei, ikke en hvilken som helst telefon - min telefon. Og det var da jeg forsto at det var på tide å oppgradere.

Jeg nekter å bli stemplet som teknologivegrer. Jeg har hatt pc siden 1989, elsker duppeditter i alle former og synes det er stas å mestre de mest ubrukelige funksjoner som husets tv, dvd-spiller, musikkanlegg, pc-er og annet teknisk dilldall kan varte opp med. Jeg tør faktisk nesten påstå at jeg elsker teknologi. Men jeg hater den nye mobiltelefonen min.

I bunn og grunn var det intet galt med den gamle. Den var tre år gammel og kunne fortsatt leve i seks-sju døgn på én lading. Den mottok og sendte sms-er, og jeg kunne ringe ut og bli ringt til. Men der stoppet det. Den hadde ikke fargeskjerm, kamera, mms, mp3-spiller, e-postmuligheter, browser, vekkerklokke, kulehode eller rettetast. Men den virket. Alltid.

Mitt nye lommedyr virker av og til. Innimellom vil den sende sms, men ikke alltid. Det hender snooze-funksjonen på vekkerklokken virker, men bare cirka hver femte morgen (i den forbindelse retter jeg en beklagelse til Høieste Hold i bedriften hva angår mine noe forsinkede jobb-ankomster den siste tiden). Når den nye mobilen finner det for godt å motta en sms, durer den avgårde som for å varsle krig, og det er umulig å skru av uten å fjerne all form for varsling om at noe er på gang. Jeg kan forsøke meg på å skrive en sms, men sannsynligheten for at jeg i løpet av tastingen kommer borti minst én mikroskopisk og overfølsom tast som starter browseren eller kameraet eller noe annet unødvendig, er på cirka 99,99 prosent. Og det er da det begynner å klikke for meg.

Beskjemmet må jeg innrømme at jeg har gitt etter for presset om å være oppdatert og leve i tiden, uten særlig annet resultat enn at jeg nå er sikker på at biler med menn i hvite frakker vil komme for å hente meg 15 ganger om dagen. Selv den enkleste form for kommunikasjon er blitt til en nærmest uoverkommelig oppgave som driver med til vanvidd. Og hva har jeg fått igjen for strevet? Muligheten til å motta en mengde mms-er sendt på de mest ukristelige tidspunkter, med kornete bilder av folk som skåler. Hurra.

Jeg er nå godt på vei til å bli konspirasjonsteoretiker. Jeg er nesten helt overbevist om at mobilens uutholdelige frekkhet er et bevisst trekk fra produsentenes side, for å få meg til å skifte telefon oftere. Noen er ute etter meg, og de er ute etter deg også. Mistanken forsterkes ytterligere når jeg leser om at Nokia nekter å gi mobilkjøperne en reklamasjonsfrist på fem år for mobiltelefoner, fordi de mener at lommedyrene ikke er ment å vare i særlig mer enn to år. Helt klart en konspirasjon.

Nå har jeg lagt inn en ny beskjed på mobilsvareren min (noe som kun med nød og neppe lot seg gjøre): «Hei, du har kommet til Lill. Det er fysisk umulig å besvare anrop med den nye mobilen min, så vennligst send meg en mail.»

Og jeg lover på ære og samvittighet at jeg aldri skal forsøke å følge med i tiden igjen. Det blir jeg bare gal av.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no