Spørsmål: Jeg har vært gift i 25 år, og har et barn på 16 år som ble unnfanget ved prøverørsmetoden. Tidligere i år var min manns oppførsel så merkelig at jeg måtte snakke med ham. Han fortalte da at han ønsket mer frihet. Han har etter min mening alltid hatt frihet til å gjøre en masse, og jeg har vansker med å gi mer frihet til ham. Han sa også i den lille samtalen vi hadde at ekteskapet ikke betydde noe.
Han reiste mye i den tiden. Vi hadde snakket om at vi kunne flytte fra hverandre for en periode, så da han var borte, kjøpte jeg meg en leilighet og ordnet med møbler. Han ble sjokkert, men hjalp meg med finansieringen. Leiligheten var et oppussingsobjekt. Jeg fikk tak i håndverkere, og det ble naturligvis langt dyrere enn beregnet. Mens dette pågikk, var ikke friheten han hadde ønsket seg så viktig lenger. Nå ønsket han seg derimot et barn til!
Jeg er over 40 år, han er over 50. Da vi fikk vårt første barn, hadde vi over ti prøverørsforsøk før jeg ble gravid, så jeg vet hvordan det er. Han har taket på meg på grunn av økonomiske forhold. Det gjør at jeg kjenner meg i en klemme. Det er jo fint å tenke på at han ønsker seg et barn til med meg. Men samtidig føler jeg meg presset, og magefølelsen min sier meg at dette ikke er riktig. Vi bor ikke sammen nå, men holder kontakten, og vi opprettholder det seksuelle samlivet.
Jeg ønsker nå ro og fred rundt meg, og ikke minst tryggheten ved å vite at jeg har noe som er mitt, og som jeg kan klare meg med om jeg blir alene. Jeg kunne ha skrevet en bok om det som har skjedd i livet mitt i år. Håper du kan gi meg noen ord som gir meg styrke til å fortsette.
Hilsen Kari
Svar: Jeg synes magefølelsen din er helt riktig, nemlig at dette er helt galt. Jeg kan trøste deg med at ønsket hans nærmest blir umulig å oppfylle, hvis du ikke mot alle odds skulle bli gravid på den vanlige måten. Det blir ikke gitt tilbud om prøverørsmetoden til kvinner godt over 40 år her i landet.
Han ønsket seg mer frihet, samtidig som et nytt barn nødvendigvis måtte innskrenke din frihet i meget betydelig grad. Vil han ha deg trygt plassert i heimen for flere år framover, mon tro? Hva vil han egentlig med forholdet deres, spør jeg meg. Og hva ville han med mer frihet? Selv om dere hadde vært atskillig yngre, ville det vært svært ufornuftig å planlegge et nytt barn akkurat nå. Et barn krever enighet, samarbeid og god kommunikasjon mellom foreldrene. Det virker ikke som dere har det for tiden.
Man kan nesten få mistanke om at mannen din befinner seg i en såkalt midtlivskrise, hvor han trenger å reflektere over hva han skal bruke resten av livet sitt til. Det er du som har flyttet fra ham, og det er trolig flere årsaker til at du foretar deg noe så dramatisk. En ting er at du helt sikkert ble såret og lei deg over at han ønsket seg enda mer frihet enn han allerede hadde. En annen antar jeg er at du har opplevd en del negative ting med ham i årene forut. Du flyttet vel ikke fra ham på grunn av hans frihetstrang, men fordi dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Du viste at du er en selvstendig kvinne som klarer å gjennomføre drastiske beslutninger.
Kanskje dette førte til at friheten ikke var så viktig for ham lenger. Kanskje han forsto at det er viktigere å holde på deg. Du ber om noen ord som kan gi deg styrke til å fortsette. Jeg går ut fra at det er ekteskapet ditt du mener. Du røper ikke om du fremdeles er glad i mannen din, og om du tror han er glad i deg. Hvis dere fremdeles har varme følelser for hverandre, tror jeg dere vil ha utbytte av noen samtaler ved et familievernkontor for å stake ut en vei framover. Det er ikke enkelt å fortsette som før.
Dersom du tviler på hva slags følelser du nå har for mannen din, kan samtaler med en samlivsterapeut hjelpe deg til å komme til klarhet. Det virker som det er klokt å bo for deg selv til du er sikker på hva du vil. Du bør også tenke over hva du kan gjøre for at mannen din ikke skal ha et økonomisk tak på deg.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
