Den nye krigen i Midtøsten opprører oss langt inn i sjelen. Vi fordømmer Israels aggresjon og bombing av sivile i Libanon. Vi reagerer med avsky over Hizbollahs raketter som rammer uskyldige jøder. Vi er vitner til sivilbefolkningens raseri. Vi spør oss om den skjøre våpenhvilen gir grunn til håp.
Men det er også nødvendig at vi spør oss selv om dette: Hva ville du gjort hvis det var din datter som ble bombet og hentet livløs fram fra ruinene etter massakren, slik som i Qana? Hvordan ville du reagert hvis noen sendte raketter over huset ditt og smadret det, slik som i Haifa? Hvis byen din ble revet i filler over natten? Hvis en selvmordsbomber utførte sin heltedåd på skolebussen til din sønn?
Ville ikke også du mistet forstanden, ville ikke også du reagert med et grenseløst sinne – og hat? Som mor er jeg sikker på at jeg ville bli gal om noen av mine nærmeste skulle bli ofre i krig. Jeg vet at jeg ville ha skreket. Jeg kan ikke utelukke trangen til hevn. Hva sier du?
Den nye krigen har skapt hardere fronter også her hjemme. Selv for oss som er så fjernt fra krigssonen som det er mulig å komme, er debattklimaet usivilisert. Det er lett å la seg rive med. Men jeg tror ikke vi egentlig forstår hva frykt, krig og terror gjør med mennesker.
Det eneste vi vet, er at bomber aldri skaper fred. I løpet av krigens første fire uker var en million mennesker på flukt fra Libanon, og allerede var over 1000 mennesker drept. Før så mye som ett diplomatisk initiativ ble tatt, var vi vitne til en humanitær katastrofe.
KK intervjuet FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland etter massakren i Qana. Han sa det slik: Det er noe fundamentalt galt i en krig der det dør flere barn enn soldater.
Flere hundre barn har mistet livet. Jan Egeland er redd vi bare vil se mer bitterhet og uforsonlighet.
Midtøsten brenner, men flammene er farligere nå fordi konfliktene sprer seg raskere. Striden mellom Israel og Hizbollah kan smitte. Palestinakonflikten er forsterket etter at Hamas kom til makten. I Irak er klimaet blodigere enn på lenge, og det er svært spent i Afghanistan. Hizbollah støttes av Syria.
Og i bakgrunnen er Iran klar til å ruste seg med kjernevåpen. 11. september har satt sine dype spor. Angrepet på World Trade Center sprengte ikke bare to tårn, men forsterket konfliktene mellom den muslimske og den vestlige verden. Økt splittelse mellom Vesten og islam gjør også at krigen i Midtøsten angår europeiske land og USA i enda større grad enn før.
Helt siden 11. september har USA kjørt et kompromissløst løp mot terrorisme. Nå må det være tid for verdens supermakt å tenke nytt om hva som er klokt – og sivilisert. President George W. Bush sitter med en nøkkel til stabilisering i Midtøsten. Nettopp fordi amerikanerne har så sterke bånd til Israel, kan Bush og utenriksminister Condoleezza Rice påvirke partene.
Den andre viktige nøkkelen til fred er igjen å ta tak i striden som rir regionen som en mare: Palestinerne må få sine rettigheter og Israel må få tilbake sin sikkerhet som stat. Våpenhvilen er sårbar, og FNs fredsbevarende styrker går en tøff oppgave i møte. Først når jøder og palestinere tør sove om natten er det håp.
Bente E. Engesland
Sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
