Spørsmål: Sønnen min på åtte år synes alle typer framføringer er så ubehagelige at det nesten ser ut som om han skal gå i gulvet. Han fungerer bra på alle andre måter.
Læreren og jeg er enig om å gi ham små roller i skuespill og så videre, så kanskje det går bedre etter hvert. Noen ganger må han bare stille i koret og liknende. Når han har det på den måten, synes jeg så synd på ham at det gjør vondt.
Er det noe vi aktivt kan gjøre for å hjelpe ham?
Mamma
Svar: Alle har godt av å få trening med utfordrende situasjoner. For barn med hemmende sjenanse er det vesentlig at de blir oppmuntret til å prøve ut nye situasjoner.
Mindre sjenerte barn prøver seg automatisk ut på egen hånd. Dermed får de mange erfaringer med at verden stort sett ikke er farlig, at andre mennesker er ålreite og at de selv duger som lekekamerater.
Dette vil etter hvert inngå i de automatiske forventningene barna har til seg selv, og de blir robuste i møte med nye utfordringer. Mer sjenerte barn trenger aktiv støtte og oppfølging av voksne for å få til dette.
Mange barn plages av sjenanse når de er små. Noen har en så utpreget sjenanse at det virkelig hemmer dem. Hvis de får velge selv, unngår de nesten alle sosiale sammenhenger, og de trenger lang oppvarming for å slappe av, leke og kose seg hvis de er blant nye mennesker. Mange forandrer seg under oppveksten, mens andre velger aldri å stå på en scene.
Du høres ut til å være inne på et veldig godt spor. I og med at sønnen din fungerer bra på alle måter, kan du trygt gi ham små øvelser i å stå fram. Det er veldig lurt nettopp å gi ham små roller og ikke hovedrollen.
Han må ikke kastes ut på dypt vann. Balansegangen for deg som mor er selvfølgelig å sørge for at sønnen din får akkurat de utfordringene som er gode for ham, uten at det bare oppleves vondt og overveldende. Det er her følsomheten din for ham er en god rettesnor.
Det er bra at du lar deg bevege av hans sjenanse, og at du aksepterer at han trenger oppvarming. Dette oppleves nok godt for ham, og vil gi ham den tryggheten han trenger når han gradvis skal utforske verden. For det er ikke slik at han blir tøffere av tøffe omgivelser.
Altfor mange, kanskje særlig gutter, har vokst opp med omgivelser som har presset på for å herde det de har oppfattet som pysete guttebarn. Innenfor barnepsykologien har man blitt mer og mer opptatt av det vi kan kalle en tilpasset barneoppdragelse.
Dette betyr at oppdragelsen skal være tilpasset barnets naturlige tendenser på en god måte. Er barnet ditt for eksempel utadvendt og fri, er det ikke gunstig å prøve å motarbeide og temme dette.
På samme måte er det lurt ikke å prøve å gjøre forsiktige barn til festens midtpunkt. Dette kan være lett å få til hvis man kjenner seg igjen i barnet sitt, og tilsvarende en utfordring hvis man selv er veldig annerledes.
Det er ikke uvanlig at man som forelder ikke kjenner seg helt igjen i barnets måte å være på. Oppførselen kan virke fremmed. Noen ganger er det slik at den ene forelderen opplever væremåten som mer kjent og forståelig enn den andre gjør.
Da kan man utfylle hverandre. Den som kjenner seg best igjen, kan være det følelsesmessige ekkoloddet, mens den andre kanskje kan oppmuntre til litt utfordring i barneoppdragelsen.
Heldigvis er det ikke slik at barnet likner enten på den ene eller den andre i ett og alt. Er man litt observant, finner man som oftest sider ved barnet sitt som man kan forstå og kjenne seg igjen i.
Dette gjelder uavhengig av om man er biologisk forelder eller ikke. Poenget er at vi som foreldre forsøker å gjøre oss kjent med alle sidene til barna våre, og at vi går langt i å prøve å akseptere også de vanskelige sidene.
På denne måten kan vi bidra som trygge, aksepterende omgivelser som kan oppmuntre barna til å prøve mer enn de selv trodde de torde. Det er dette sporet du høres ut til å være inne på med din sjenerte gutt.
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
