Spørsmål: Jeg er ei jente på 30 år, gift og med to barn. Min far hadde en stor landhandel, som han arvet etter sin far. Mor, far, søsteren min og jeg bodde i etasjen over butikken, besteforeldrene mine i huset rett bak oss. Det hele må ha virket idyllisk, men i ettertid har jeg funnet ut at min bestefar var voldsom både fysisk og psykisk mot min bestemor, og han holdt alt i et jerngrep. Dette gikk ut over pappa. Han er en stille,fåmælt type som ikke hever stemmen eller viser følelser. Da jeg var liten, var pappa alltid fraværende, han var på jobb. Mamma, lillesøsteren min og jeg var mye alene, uten hjelp fra besteforeldrene mine. Dette har nok påvirket meg. Jeg er stille og fåmælt, men veldig sårbar og følsom. Jeg flyttet hjemmefra som 19- åring. 21 år gammel møtte jeg mannen min, som er to år eldre. Han er en ekte storbygutt, vant til å si meningen sin og til å kalle en spade en spade. Helt forskjellig fra meg. To barn har vi også fått, om enn litt tidlig i forholdet. Hele tiden har min mor ivret for at jeg skal flytte hjem-over, men jeg har valgt å bli i byen. Hun er av typen som gjerne vil ha en finger med i det meste, og jeg mistenker henne også for å mislike mannen min. Jeg plages av dårlig samvittighet overfor henne stadig vekk, uvisst av hvilken grunn. Jeg vet at mannen min godt kan tenke seg å jobbe utenlands i en periode, men jeg vegrer meg på grunn av mamma. Hvorfor? Er jeg uselvstendig? Nekter hun å slippe taket i meg? Mannen min spør hvorfor jeg ikke kan slå i bordet og si til henne at vi gjør som vi vil, og ikke som hun vil. Hun kan ringe daglig og spørre hvordan det går og stikker innom når hun er på våre trakter, selv om jeg sier at det ikke passer. Jeg er lei meg, det føles som hun henger over oss. Dette går ut over forholdet til mannen min. I det siste har det vært mye krangling. Mannen min vet ikke om han orker mer av dette, og jeg er fortvilet for jeg ønsker ikke skilsmisse. Vi har nesten aldri sex mer. Han jobber full tid og vel så det. Jeg har halv jobb og hovedansvar for barn, hus og hjem. Innimellom føler jeg at jeg ikke blir verdsatt for jobben jeg gjør hjemme. Jeg vet at mannen min ønsker sex oftere, men jeg orker ikke. Faktisk tror jeg at jeg fint kunne overlevd uten sex. Jeg ser selv hvor håpløst dette brevet virker, skrevet av en 30-åring. Har du noen råd?
Tuppelure

Svar: Du spør om du er uselvstendig, og jeg tror svaret må bli ja. Likeledes tror jeg din mor nekter å slippe taket i deg. Jeg har observert at det er enkelte mødre som greier å holde døtrene sine i et jerngrep. Det greier de blant annet ved å antyde at døtrene er utakknemlige når de ikke danser etter mors pipe. Når mor blir eldre, kanskje enke, kommer jerngrepet rundt deg sannsynligvis til å stramme seg til. Du må kanskje ringe til henne daglig, du blir bebreidet hvis du ikke stadig besøker henne, du får kronisk dårlig samvittighet og du ender med en betydelig grad av aggresjon mot mor. Aggresjonen gir deg enda dårligere samvittighet. Denne utviklingen har jeg sett hos en del
kvinner med mødre som likner din. Det er trist, fordi de stakkars døtrene føler at de aldri
gjør nok for mor, og de blir ofte deprimerte, triste kvinner. Det ser ut for meg som du har
valget mellom din mann og et mer distansert forhold til mor, eller å fortsette i rollen som en
lydig og uselvstendig datter med en ektemann som går trett og sier adjø en vakker dag. Gjør han det, blir din kjærlighet til mor garantert betydelig svekket. Gjør du egentlig mor en tjeneste ved å velge det siste alternativet? Du må på en eller annen måte overbevise deg selv om at du har full rett til å leve ditt eget liv, uten å ha en snev av dårlig samvittighet overfor mor. Hun har sitt liv med din far, og hun har faktisk ingen rett til å misbruke deg slik hun gjør. Jeg mener at du må sette din mor på plass, ikke ved å slå i bordet, men ved rolig å forklare henne at du ikke ønsker at hun skal ringe daglig, og at du ikke vil at hun skal stikke innom uten å være invitert. La henne også forstå at du vil bevare et godt forhold til henne og din far. Forsøk å være saklig og rolig, og ikke svar med beskyldninger mot henne hvis hun begynner å bebreide deg. Jeg er ikke i tvil om at din mor kan tåle denne samtalen. Hun vil kanskje bli meget fornærmet en stund og straffe deg ved å trekke seg unna, men så vil hun forhåpentlig ta til fornuften. Du har egentlig ikke noe valg, du må ta en konfrontasjon med henne hvis du vil bevare ekteskapet ditt.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no