Nettmøte

Møt psykologene på nettet!

Onsdag 19. januar kl. 19-21 svarer vårt ferske psykolog-team på dine spørsmål direkte på kk.no. Du kan sende inn spørsmål nå!

Publisert
Sist oppdatert




Lurer du på noe rundt mental helse og psykologi? For første gang kan du nå spørre våre psykologer på nettet og få svar direkte! KKs faste psykologteam Jin Marte Øvreeide og Hanne Weie Oddli stiller i KK-redaksjonen og svarer på dine spørsmål direkte på nettet fra kl. 19 til kl. 21 onsdag 19. januar.
Allerede nå kan du sende inn dine spørsmål, og du kan selvfølgelig være anonym.
Så ønsker vi deg velkommen tilbake til kk.no, for å følge nettmøtet direkte 19. januar!

Alle de besvarte spørsmålene vil selvfølgelig også bli tilgjengelig på kk.no etter at nettmøtet er avsluttet.




Nettmøtet er nå avsluttet.

Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!

angst for utstoppede dyr

, innsendt av E.L.
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0013.01.2005 / kThursday. 12:16
Jeg har en voksen datter som jeg så gjerne vil hjelpe med et problem hun har. Hun får hjertebank og blir veldig redd når hun er i samme rom som utstoppede dyr. Merkelignok finnes dette over alt - bl.a. på supermarkede der vi går og handler. Hun har ellers absolutt ingen mulighet å gå inn i et museem av samme grunn. I byen der hvor vi bor har vi bl.a. arkeologisk museum, sjøfartsmuseem, hermetikkfagmuseum, men hun tør rett og slett ikke gå inn selv om vi på forhånd går inn og sjekker at det ikke finnes utstoppede dyr. Hva kan vi som foreldre gjøre for å hjelpe henne ?
Hei E.L.Det høres ut som din datter sliter med en angsttype som kalles fobi. En fobi er en irrasjonell frykt for et konkret objekt eller situasjon som ikke innebærer noen reell fare. Fobier kan oppstå for mange ulike ting, men felles for dem er et sterkt ubehag i kontakt med disse tingene. Typisk er symptomer som du beskriver at din datter har, nemlig hjertebank og en intens redsel, noen blir også kvalme, blir svimmel eller føler at de skal besvime.Hva kan man gjøre med det? Det finnes i dag gode behandlingsmuligheter for angst eller fobier. Og det er flott at dere som foreldre vil hjelpe henne med dette. Det er viktig med mye støtte fra familie og venner for å overkomme angsten.Hvis denne angsten gjør at hhun har vansker med å fungere i dagliglivet, kan det være vitkig å oppsøke profesjonell hjelp. Men man kan også gjøre noen øvelser selv. Èn måte å jobbe med en fobi, kan være å utsette seg for nettopp det man har fobi for, selv om dette innebærer sterkt ubehag. Men det er viktig at det gjøres på en måte som er ivaretakende. En slik behandling kan starte med å se for seg en selv i et stort rom med et lite utstoppet dyr i hjørnet. Hun kan sitte hjemme hos seg selv og lukke øynene og gjøre dette. Dersom hun vil gjøre slike øvelser, er det viktig at hun er sammen med noen hun er trygg på, og at hun er et sted hvor hun føler seg trygg. Gradvis kan hun prøve å forestille seg at hun går nærmere dyret. Etter hvert klarer hun kanskje å forestille seg at hun strekker ut armen for å berøre det. Når hun mestrer dette, kan hun prøve å gå til et sted hvor det finnes et utstoppet dyr. Her blir øvelsen å prøve å gå inn i rommet. Ett skritt nærmere for hver gang. Men det er viktig at hun alltid har en mulighet til å komme ut av situasjonen. Enten ved å åpne øynene eller snu og gå ut igjen.Slike øvelser tar tid og det er viktig at dere har tålmodighet.I forkant av dette, er det også viktig at dere snakker mye om hva som skal skje. Det er flott hvis hun tør å bli med på slike øvelser. Det er ingen lett oppgave å ta fatt på, men det høres heller ikke bra ut slik hun har det nå.Begynn i det små, med små dyr og på god avstand. Bruk god tid på dette før dere går over til de store dyrene. Det kommer også mer om dette i neste nummer av KK.Lykke til!Jin

Å være en du ikke er

, innsendt av Kjersti
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.01.2005 / kFriday. 15:17
Hei!Jeg er litt innadvendt og sjenert. Men disse egenskapene er ikke særlig ettertraktet. Du skal helst være utadvendt, energisk, kontaktskapende, sosial og inkluderende. Jeg forsøker hele tiden å tilpasse meg og forandre adferden min for å tilfredsstille disse kravene, men jeg kjenner at jeg blir sliten av det i lengden; det koster meg mye, og jeg tror folk merker at det ikke alltid er ekte. Kan det utvikle seg til et problem? Kan jeg bli syk eller utslitt av det? Hvis jeg velger å følge min innadvendte natur mer, hvordan kan jeg gjøre det så jeg ikke blir sosialt utstøtt?
Hei KjerstiDessverre er det nok mange som føler det slik som deg. Dette er egenskaper som mange opplever som attraktive. Så hvis man ikke er slik i utgangspunktet, så bør man tilstrebe å bli slik. Men det er ingen lett oppgave å være noe man ikke er. Og ikke minst er det slitsomt å være en du ikke er.Mange gjør som deg, de prøver å være noen de ikke er. De prøver å tilpasse seg og imøtekomme en forventning de tror andre har. Dette kan gjøre det vanskelig å konsentrere deg om jobb og skole, fordi man bruker all energi på å gi inntrykk av å være utadvendt og sosial. Det er nok varierende om omgivelsene merker at det ikke er helt ”ekte”. Hvorvidt dette kan utvikle seg til et problem, avhenger av hvor stor forskjell det er mellom ens ”ekte” selv og det "andre" selv. Jo større forskjellen er, jo mer krevende er rollen.Hvorvidt du kan bli syk av det, er vanskelig å si, men du blir nok utslitt av det og dette kan igjen medføre sykdom ved redusert immunforsvar.Jeg synes det er viktig å tenke på at selv om noen egenskaper kan virke mer attraktive enn andre, er det forskjellene som gjør oss spennende. Og husk at det er mange som deg! Dessuten tror jeg at media i stor grad skaper myten om at det å være utadvendt og sosial er så mye mer attraktivt. Det er også mange som setter mer pris på de litt mer reserverte. Uansett, er det viktig å respektere hverandre med alle våre ulikheter. Hvis du vil følge din mer innadvendte natur, tenker jeg at det kan være lurt å være åpen og ærlig om dette, selv om det kan være vanskelig, så slipper du at andre kan ha urealistiske forventninger til deg.Lykke til!Jin

Temperament

, innsendt av Kjersti
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.01.2005 / kFriday. 15:22
Hei!Jeg har et ganske eksplosivt temperament og kan av og til bli så sint at jeg rett og slett eksploderer. Da banner og skriker jeg og skjeller ut den jeg mener har gått over streken. Er aldri voldelig, men sikkert ganske skremmende for den det går ut over og de som ser på. Helt fra jeg var liten, har jeg fått høre at jeg må kontrollere sinnet mitt, at det ikke er lov å blåse ut på den måten. Men hvorfor ikke? Er ikke sinne en naturlig del av den menneskelige psyken? Hvis jeg alltid må legge bånd på meg, vil jeg føle at jeg nærmest utsletter meg selv og tillater andre å trampe på meg. Hvis jeg ikke får "blåst ut" av og til, er jeg redd det kan utvikle seg et undertrykk som til slutt utløser et vulkanutbrudd. Og det er i hvert fall ikke sunt?
Kjære Kjersti.Du har helt rett i at sinne er en naturlig del av den menneskelige psyken, og hos noen er det mer framtredende enn hos andre. Det er synd hvis du har opplevd å ikke få aksept for hele deg, med sinne og alt. Du har fått høre at du må kontrollere sinnet ditt. Kanskje oppleves det mer ubehagelig for de rundt deg enn du kan tro? Selv om man ikke er voldelig, kan sinneutbrudd med utskjelling og skriking virke veldig skremmende og stressende for omgivelsene, noe du jo selv påpeker. De som ikke kjenner deg veldig godt, vet jo ikke hvor langt du er villig til å gå, selv om du selv føler deg trygg på at grensen går ved vold. Et sinneutbrudd føles som oftest ikke rensende for de står rundt. Du føler behov for å blåse ut av og til, og er redd for undertrykk og vulkanutbrudd hvis ikke. Det er klart du skal si fra hvis du føler deg trampet på. Men kan det være at det er det å få sagt fra som hindrer undertrykk, ikke selve sinnet? Det er ikke noe som tyder på at det er skadelig å undertrykke sinne. Men det kan være en stressfaktor på sikt å stadig føle at man ikke får sagt fra og hevdet sine egne behov. Kunne du finne andre, mindre aggressive måter å si fra på? Dette er en vanskelig treningssak, men jeg vil håpe for din del at du prøver det ut, og ser om du kan få det til uten å føle at du utsletter deg selv.Lykke til, hilsen Hanne

Utbrenthet

, innsendt av Line
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0016.01.2005 / kSunday. 21:02
Hei! Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-årene som høsten 2004 begynte å føle meg tom for krefter, energi og mot i jobbsammenheng. Dette kom etter å ha jobbet med et prosjekt der jeg følte at et opplegg ble "tredd nedover hodet" på meg av en ny leder. Jeg jobber som lærer, er gift og har et lite barn, og opplever meg sjøl som aktiv og oppegående, men har lett for å bli stresset og vil gjerne strekke til over alt. Samtidig opplevde jeg denne høsten flere harde påkjenninger privat, både følelsesmessig og fysisk. Det ble en periode med mindre mat enn vanlig, og lite søvn. Jeg var også veldig stresset og følte ikke at jeg strakk til noen steder. Jeg fikk hjertebank og fikk ikke sove. Rett før jul knakk jeg sammen og orket ikke stå på bena. Pulsen var veldig rask, og kroppen jobbet på høygir, selv om jeg egentlig var fryktelig trøtt og sliten. Jeg hadde gått ned 4-5 kg og ble veldig redd og engstelig. Jeg måtte ligge til sengs noen dager, og ble fullt sykemeldt. Nå har det gått en tid, med noen ok dager og mange dårlige dager og ikke minst netter. Jeg blir fortsatt fort sliten, men har vel kommet meg på bena fysisk sett. Problemet nå er at jeg sliter veldig med angstanfall med høy puls og hjertebank (likner på stress-anfallene jeg opplevde), følelse av håpløshet og er deprimert. Jeg prøvde å være med på et par sosiale sammenkomster i jula, men ble fort urolig og følte meg stresset og at kroppen igjen begynte å gå på høygir. Jeg får ikke roet den igjen og får panikk! Etter hvert har jeg begynt å unngå å dra på besøk til folk, unngå å dra på butikken, unngå å invitere folk hit, gruer meg for å kjøre barnet mitt til barnehagen osv. Dette gjør meg selvsagt veldig deprimert. Heldigvis har jeg gode venner, en mann og familie som støtter meg og jeg prøver virkelig å se framover. Jeg har gått fra å være en yrkesaktiv, sosialt aktiv, humoristisk og trygg kvinne, til nå å slite med sosial angst og depresjon. Jeg har også søvnproblemer og angstanfall om nettene og orker virkelig ikke tanken på å gå tilbake til arbeidssplassen min. Vurderer å ta et års permisjon og gjøre noe helt annet, men så stoler jeg ikke på kroppen min lenger og føler meg ikke trygg på når jeg evt. kan klare å jobbe igjen. Mitt spørsmål til dere er hvordan jeg kan finne tilbake til tryggheten i meg selv og hvordan jeg kan finne veien videre og altså hvordan jeg skal forholde meg til angsstanfall og depresjon framover. Selvfølelsen er på minussida og hver gang jeg opplever å få et anfall med hjertebank og indre uro der jeg føler at all kontroll over meg selv forsvinner, mister jeg mer og mer tro på meg selv og på at jeg noen gang skal bli "normal" igjen. Dette ble litt lengre enn jeg hadde ment, men det hadde vært godt å høre deres tanker om min situasjon. På forhånd takk!
Kjære Line.Denne velger jeg å besvare ekstra utfyllende, fordi det er et tema som angår svært mange.Du beskriver et ikke uvanlig forløp ved utbrenthet. Det er vanlig å få både angst og depresjonssymptomer, slik du beskriver. Noen ganger begynner dette å leve "sitt eget liv". Det kommer ofte uventet og uanmeldt. Selv om man har redusert tempoet og vært sykmeldt en stund, så melder angsten, depresjonen og den dårlige selvtilliten seg. Da er det lett å begynne å tvile på om det noen gang vil gi seg. Det kan ta tid før du kommer deg helt igjen. Dette trenger ikke bety at du aldri vil komme tilbake til ditt gamle jeg igjen. Noe leges rett og slett ved at du sakker tempoet slik du har gjort. Som du beskriver har dette hjulpet på noen av plagene dine, særlig de fysiske. I tillegg kan det være nyttig å bruke den tiden du har nå til å finne ut av hva det var som stresset deg i jobben din. Du sier noe om følelsen av å få et opplegg "tredd ned over hodet". Hva likte du ikke? Hvilket sider av deg ble utfordret? Lærte du noe om hvordan du ikke liker å jobbe? Det kan være nyttig å bruke den erfaringen du har fått til å bli kjent med dine egne sårbarheter, slik at du kan være forberedt i en senere jobbsammenheng. Samtidig er det veldig viktig at du minner deg selv om hva du er god til i jobben din. Når det gjelder angsten din, trenger kanskje denne litt mer spesifikk oppmerksomhet. Det er ikke så rart at du stadig får nye angstanfall. Angsten oppfører seg ofte sånn. Den har en tendens til å bre om seg. Men heldigvis har den også en tendens til å gi seg hvis man utfordrer den. Impulsen er selvfølgelig å unngå de situasjonene som vekker angsten. Dette er forståelig. Dessverre opprettholdes angsten ofte på denne måten. Dette betyr ikke at du skal kaste deg ut i alt det som er vanskelig. God angsttrening er å gå gradvis fram. Det fører for langt å gå mer detaljert inn på dette nå, men vi vil forfølge dette temaet videre i den faste spalten vår. Allerede i neste uke tar vi opp temaet angst. I mars kommer det en spalte om å forebygge og kvitte seg med angst. Hvis du opplever at angsten og depresjonen hemmer deg vesentlig, kan det være lurt å oppsøke profesjonell hjelp, slik at du kan få hjelp til å arbeide med plagene dine på en systematisk måte. Lykke til, hilsen Hanne

Forandring

, innsendt av Maria
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0017.01.2005 / kMonday. 09:59
For et år siden gjorde jeg det slutt med en mann som jeg hadde vært sammen med i 7 år. Årsaken var at han behandlet meg veldig dårlig og hadde psykopatiske trekk. Han vil gjerne ha meg tilbake, og har gjort alt han kan det siste året. Jeg har nå kommet i tvil fordi han er som en ny mann og viser nå en masse flotte egenskaper, og de dårlige er som forduftet. Så spørsmålet mitt er: er det mulig for et menneske å forandre seg så voldsomt og nærmest over natten?
Hei MariaMennesker kan endre seg, om ikke over natten, så i hvert fall med tiden. Kanskje endres ikke de grunnleggende trekkene, men det er mye man kan gjøre noe mer og vi endrer oss alle i større eller mindre grad, i møte med andre mennesker. Vi påvirkes gradvis av dem de menneskene vi møter. Men også spesielle erfaringer eller hendelser kan påvirke oss, slik at vi endrer på måter å se ting på, måter å gjøre ting på eller måter å reagere på.Det er vanskelig å si noe om endringene hos din eks. Kanskje har han endret seg og kanskje prøver han å gi inntrykk av det, nettopp for å vinne deg tilbake? Ettersom du har hatt noen dårlige erfaringer med ham, kan det kanskje være lurt å bruke litt tid sammen med ham før du evt. går inn i et nytt forhold med ham. Da får du en mulighet til å se om de "gamle" egenskapene fortsatt er der.Lykke til!Jin

vil sa gjerne ha kjaereste....

, innsendt av studina
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 14:09
hei, etter mye og men tar jeg mot til meg..er 28 aar gammel studine,snart ferdig m langt studium.burde vaere glad og fornoyd,men iflg venner og familie er for opphengt i at jeg ikke har kjaereste,det har de nok rett i.har blitt 2 one night stands,som jeg merkelig nok trodde skulle bli noe ut av,den siste i forrige uke m klassekamerat,han siste var visst ikke over eksdama.for har ser det ut til a vaere ok,han har jo dama,jeg strever og vet ikke helt hva jeg skal gjore med situasjonen son har oppstatt.det er mye som skal skje dette semesteret,er siste innspurt i studiet sa konsentrasjon trenger jeg,men det alt som jeg tenker paa er hvor godt det hadde vaert a hatt en type,studiene er for meg 2.prioritet.alle andre har jo....
Hei StudinaGratulerer med nesten fullført studium! Selv om det er 2. prioritet nå....Det føles kanskje som at alle andre har en kjæreste, men slik er det ikke. Og det er mange som er i samme situasjon som deg. I dag studerer vi generelt lengre, og dermed venter mange med å etablere seg og få barn.Det kan være vanskelig å være singel hvis alle venninnene dine har kjærester og er mye opptatt med dem. Men det er ikke alltid like lett å finne en kjæreste, noe du har erfart. Iblant tror jeg det kan være vanskeligere hvis man blir altfor fokusert på det. Hvis man går ut for å finne en kjæreste, så kan man glemme å ha det hyggelig med venner og andre. Når man har det hyggelig med venner, kan man også virke mer tiltrekkende for andre. Det er ofte slik at man treffer noen når man minst venter det. Men på den annen side kan man jo være mer aktiv selv, i forhold til det å finne en kjæreste. De siste årene har det blitt mer og mer populært med dating på nettet. Det finnes utallige nettsteder hvor man kan komme i kontakt med andre mennesker, men problemet er at man ikke alltid kan stole på det som blri skrevet. Men stort sett er det vanlige mennesker som søker kontakt med andre. Enten fordi de ikke vil gå ut på byen for å sjekke eller de ønsker bare å treffe nye mennesker og få nye venner og evt. kjæreste. Dette kan være verdt å prøve. Og det gir en mulighet til å bli kjent på en annen måte. Men hvis du dater på nettet, husk å bruke nettvett!Lykke til!Jin

Ventetid hos psykologen

, innsendt av Anonym
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0017.01.2005 / kMonday. 21:02
Hva er gjennomsnittlig ventetid for å få time hos psykolog hvis man går gjennom fastlegen og ikke tar direkte kontakt med en psykolog som ikke er med på trygdesystemets refusjonsordning?
Hei AnonymDet er et godt spørsmål du stiller. Dessverre finnes det ikke noe enkelt svar på det. De fleste privatpraktiserende psykologer med refusjonsavtaler har ventelister, men det varierer veldig. Men man bør nok belage seg på ventetid fra noen måneder til over 1 år.Dersom man ønsker time hos en psykolog med refusjonsordning, vil jeg anbefale at man kontakter flere psykologer og sjekker ventetiden. Det kan også være at fastlegen kan si noe om dette. Han/hun henviser endel pasienter videre og vet kanskje hvem som har kortest ventetid.Jin

vold

, innsendt av mina
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 20:37
samboeren min har slått meg to ganger med 6mnd mellomrom senest ett år siden, er egentlig veldig snill så ble overrasket. sier han har lyst å slå sønnen min når han gjør noe galt. tror du det er fare for at han slår meg igjen eller sønnen, har aldri slått han bare sagt det.
Hei MinaDette er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Det å slå kan for noen være et engangstilfelle, eller det kan være begynnelsen på noe. Du skriver at samboeren din har slått deg to ganger, senest for 1 år siden. Det kan tyde på at han har funnet andre strategier å få ut sinnet sitt på. Samtidig som han gir uttrykk for at han har lyst til å slå sønnen din når han gjør noe galt. Du skriver at han ikke har slått ham, bare sagt det og det er et godt tegn, at han klarer å beherske seg, selv om han har lyst til å slå. Men det kan høres ut som både samboeren din og du kan ha behov for noe mer hjelp i forhold til hva dere kan gjøre i konfliktsituasjoner.Jeg vet ikke hvor i landet dere bor, men dere kan uansett gå inn på www.alternativtilvold.no Her finner du kontaktinformasjon til noen som er veldig flinke med voldsproblematikk. Her kan du ta kontakt og spørre om mer konkrete råd i forhold til din situasjon.Du kan også kontakte fastlegen din eller nærmeste familievernkontor for å høre hvilke tilbud som finnes i nærområdet deres. Det beste er om du og samboeren din kan gå til samtaler sammen, slik at dere kan finne ut hvordan dere kan unngå at det oppstår flere slike situasjoner.Lykke til!Jin

Sambo problem

, innsendt av Nikki
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 19:27
Jeg er en jente 29år, som har en sønn på 9år,han har ikke noe kontakt med sin far. jeg ble samboer med en mann for to år siden, han har tre barn fra før,og vil ikke ha fler,sterilisert.mitt problem er at min samboer og sønn går veldig dårlig overens,og han bryr seg egentlig lite om min sønn. han har en sønn selv som er like gammel, og det er vondt å se hvor mye han duller og intreserer seg for han, når han er så likegyldig til min sønn.spesielt siden sønnen min ikke har kontakt med sin far hadde han trengt en fars figur, og jeg hadde trengt en å dele alt med.Sønnen min ønsker seg veldig søsken og jeg ønsker meg veldig flere barn, dette er helt uaktuelt med min sambo.Jeg blir snart gal, tenker dag og natt på hva jeg skal gjøre, gå fra han eller ikke. Vi har det perfekt når vi er alene, og jeg elsker han så mye.men kan jeg leve med alt det andre. og det viktigste hva gjør dette med sønnen min?
Hei NikkiDette er en vanskelig situasjon for både deg og sønnen din, og sannsynligvis også for samboeren din. Det kan være vanskelig "å få et barn til" og kanskje synes han det er vanskelig å vite hvordan han skal komme i kontakt med ham?Veldig mange familier består av mine og dine barn og den "moderne" familien har endel utfordringer, som kan være krevende for både voksne og barn. Jeg forstår at du opplever det som veldig frustrerende og er bekymret for hva dette kan gjøre med sønnen din. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi noe utfyllende svar her, men jeg tenker at det er viktig at du er åpen overfor samboeren din om hvordan dette oppleves for deg og at dere kan snakke om dette. Man er ikke alltid enig, og det er viktig å respektere hverandres syn. Iblant kan dette være vanskelig. Da kan det være nyttig å få hjelp av noen utenforstående. Dette kan f.eks. være et familievernkontor. Her jobber det folk som har mye erfaring med par og familier med vansker. Du skriver ikke noe om hvordan sønnen din opplever dette, men det kan nok oppleves veldig sårt hvis han føler seg avvist av samboeren din. Kanskje har sønnen din en masse tanker om at han har vært slem og at det er derfor samboeren din ikke liker ham? Da er det viktig at du snakker med ham og prøver å trygge ham på at det ikke er hans skyld.Lykke til!Jin

Eksamensskrekk

, innsendt av Student
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 19:37
Hei. Jeg er en dame på 33 år som lenge har slitt med "eksamensskrekk". Jeg snakker da først og fremst om muntlige eksamener, men delvis også skriftlige. Jeg kan bli helt handlingslammet under en eksamen, ja faktisk så galt at jeg glemmer selvsagte ting. Jeg går nå på lærerskolen og holder på med mitt fjerde år her. I denne tiden har jeg jobbet hardt og lest slik at jeg er godt forberedt til mine eksamener. Jeg får også som regel ganske gode karakterer, men så, når det kommer til muntlig, "friker jeg helt ut". To ganger har min største skrekk gått i oppfyllelse; jeg har strøket. I eksamensperioden i fjord tok jeg av meg 10 kg som følge av påkjenningene jeg følte i før- og etterkant. Jeg har prøvd å jobbe med dette på egenhånd i ganske mange år, ved å prøve positiv tenkning mm, men da jeg strøk til en muntlig i fjord vår mistet nesten alt håp og mot (reagerte med full angst etter stryket). Sliter med lavt selvbilde og selvtillit. Dette går selvfølgelig også utover "fritid" og familie. Har snakket med fastlege, men det hjalp ikke stort. Trenger hjelp og råd til å mestre dette, ønsker også å utdanne meg mer om ikke skrekken "tar" meg. Kan dere gi meg noen gode råd? Finnes det kurs eller andre ting/folk som kan hjelpe? (bor i Nord- Norge).Vennlig hilsenStudent
Hei StudentDet var trist å høre at marerittet ditt gikk i oppfyllelse. Jeg har skrevet noe om dette i et tidligere svar, så du kan se på det også.Det var synd å høre at det ikke var noen hjelp å snakke med fastlegen din. Håper du kan få noen gode tips i det andre svaret jeg har gitt.Lykke til!Jin

Psykisk førstehjelp

, innsendt av Dag
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 19:53
Jeg mener bestemt at det er viktig at vi alle som en har litt kunnskap om psykisk førstehjelp. At vi lærer oss litt om hvordan vi takler å forholde oss til arbeidskollegaer, venner,partner, familemedlemmer o.l., som går igjennom en krise, "møter veggen", blir utsatt for en ulykke, katastrofe osv. Er dere enig med meg med i at alle kan ha stor nytte av å lære seg litt psykisk førstehjelp?
Hei DagJeg er helt enig med deg i at alle kan ha godt av litt mer kunnskap om psykisk førstehjelp. Dette er noe som angår de fleste av oss før eller siden, enten hos oss selv eller hos venner, familie, kollegaer eller andre.Det er ofte de nærmeste som gjør den viktigste jobben når noen har det vanskelig. Kanskje trenger man "førstehjelp" av profesjonelle, men den største jobben kommer ofte etterpå og krever mye støtte, forståelse og tålmodighet fra omgivelsene. Og da er det bedre jo mer kunnskap man har. Men de fleste vet hva det vil si å være medmenneske og det er ofte det man tremger!Jin

Det vanskelige valget

, innsendt av Kristin
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 21:17
Hei!Jeg er en kvinne på 30 år som er i min livs vanskeligste situasjon. Jeg har akkurat oppdaget at jeg er gravid, og burde vært overlykkelig da dette har vært en stor drøm lenge. Jeg og min samboer ( som har tre små barn fra før ) er fryktelig usikker på om vi kommer til å klare å holde sammen, da vi er svært forskjellige og har hatt et turbulent forhold i lengre tid. Fornuften sier at vi bør "fjerne" barnet gjennom abort, mens hjertene våre sier at vi må beholde det. Vi er begge veldig glad i hverandre, men frykter at konsekvensene vil bli store dersom vårt forhold ryker og vi velger å beholde barnet. Min frykt er at barnet skal bli født i svært uharmoniske forhold og en ulykkelig mor. Kan dere gi meg noen råd i en vond og vanskelig situasjon? Setter stor pris på svar!
Kjære Kristin.Jeg forstår at du er i en svært vanskelig valgsituasjon. Jeg kan selvsagt ikke råde deg til noe konkret når det gjelder selve valget. Men jeg kan gi noen råd om hvordan dere kan gå fram når dere skal falle ned på en avgjørelse. Når man er i en slik presset situasjon, der det oppleves vanskelig og smertefullt uansett hva man velger, er det klokt å gå nøye gjennom alle sidene ved situasjonen. Det høres ut til at du allerede har gjort en del av dette. Det er lurt at dere gjør dette sammen som par. Gå gjennom både det som taler for og mot, og hør på hverandre. Dere kan også skrive ned momentene for å sikre at dere har vurdert alle ordentlig. Dette kan være en følelsesmessig påkjenning. Likevel kan det gjøre det lettere å leve med valget i ettertid, uansett hva dere velger, og uansett hvilke problemer dere eventuelt skulle få med valget deres.Lykke til, hilsen Hanne

Rus

, innsendt av Gina
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0018.01.2005 / kTuesday. 23:37
når en har et rusproblem og sliter psykisk med mange traumer fra tidligere,hvorfor mener da psykologen jeg ikke skal snakke om det før jeg er rusfri?????
Kjære Gina.Det er selvfølgelig vanskelig å si akkurat hva din psykolog kan ha ment når jeg ikke kjenner saken din konkret. Jeg kan likevel si noe generelt om slike vurderinger. Når man skal arbeide med tidligere traumer i terapi, er det et godt prinsipp at man har det rimelig stabilt i livet sitt ellers. Dette er fordi det å bearbeide vonde erfaringer krever mye krefter, og man kan bli ekstra sårbar og følsom når man holder på med dette. Jeg vet ikke hvor omfattende ditt rusproblem er, men ofte medfører rusproblemer i seg selv at man har det ustabilt både følelsesmessig og praktisk. Kanskje er psykologen din redd for at du skal få for mye vondt å forholde deg til på én gang, slik at du også lettere ruser deg mer? Jeg synes uansett at du peker på en viktig problemstilling. Det kan virke paradoksalt å ikke skulle snakke om det du kanskje anser som en viktig årsak til rusproblemene dine. Noen ganger velger man å gjøre litt begge deler. Man veksler på å snakke om deler av historien og om rusproblemet, og man ser på hvordan disse to temaene kanskje henger sammen. Du kan være med på å bestemme hva dere skal fokusere på i terapien.Lykke til, hilsen Hanne

Angst!

, innsendt av nordlending
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 09:48
Hei!I de siste par årene har jeg fått angst for alt mulig.Redd for å føde, redd for å få kreft, redd for å bli for fort gammel, redd for å få en annen sykdom, dette går litt utover humøret. jeg vet jeg burde endre tankegang,og tenke på noe annet og tenke på det som er positivt med fremtiden. Jeg prøver, men det snur seg til de negative tankene igjen. HVorfor??? Jeg vil være glad uten bekymringer.
Kjære nordlending.I ditt tilfelle høres det ut til at angsten har form av bekymringstanker knyttet til kropp og sykdom. Det er ikke lett å bare erstatte slike tanker med optimistiske tanker. De negative tankebanene har en lei tendens til å vinne. Et godt råd kan være at du rett og slett tar disse tankene på alvor, og skriver dem ned i sin helhet. Problemet er ofte at man bare tenker bekyrimgstankene halvveis, før man prøver å dytte dem vekk. På denne måten får man ikke sjekket ordentlig ut om tankene faktisk har noe for seg, om man faktisk tror på dem. Ofte kommer de da fort tilbake. Hvis du tenker tankene ordentlig ut, kan det være at det er lettere å legge dem til side. Kanskje mister de noe av kraften sin etterhvert. Å prøve å tenke positive tanker slik du har gjort, er slett ikke dumt. Sørg bare for at du tror på de positive tankene. Noen synes alt dette er lettere å få til hvis de snakker høyt med noen, framfor å bare holde alle tankene inni seg. Hilsen Hanne

Stresset?

, innsendt av Mic
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 12:46
Jeg kvinne (38år) sliter med følelsesløshet i deler av ansiktet når jeg er stresset, rundt nesen er det som om huden ikke er min. Det kan kjennes ut som om jeg har dotter i ørene når dette bygger seg opp og at jeg da samtidig ikke hører eller evner å motta det som sies til meg. Spesielt i telefonsamtaler m kunder kan dette være frustrerende. Er det noe jeg kan gjøre for å fjerne disse symptomene?
Kjære Mic.Noen får slike symptomer ved stress. Du kan oppsøke fastlegen din, slik at du får undersøkt om det er noe fysisk i veien. Eventuelt kan fastlegen henvise deg til en relevant behandling. Hilsen Hanne

Arv

, innsendt av UA
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 14:08
Hei. Kjæresten min har fortalt meg at han er bipolar. Jeg vurderer å bli mamma etterhvert, og lurer på om jeg bør bli det med ham, eller om vi da kommer til å få barn med samme lidelse.
Kjære UA.Bipolar lidelse er en såkalt stemningslidelse, tidligere kalt manisk-depressiv lidelse. Dette innebærer at man periodevis er deprimert, og at man i andre perioder er uvanlig oppstemt.Selv om bipolar lidelse er arvelig, betyr ikke dette at deres barn nødvendigvis må få samme lidelse. Når man snakker om arvelighet i denne sammenheng, betyr det at man gjerne finner flere i samme slekt som lider av det samme. Det er ikke som ved øyenfarge. Man kan arve en sårbarhet. Dette betyr at man kan ha en tendens til å reagere med symptomene for lidelsen hvis man utsettes for stress av ulike slag. Dette betyr også at man kan forebygge symptomene, og redusere omfanget, hvis man er oppmerksom på stressfaktorene.Hilsen Hanne

Etter-reaksjon?

, innsendt av Heidi
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 15:10
Hei!Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men jeg prøver meg likevel. For en tid siden hadde jeg en spontanabort. Jeg har ett barn fra før, som var ønsket og lenge etterlengtet. Barnet som ikke ble noe av var også veldig ønsket. Jeg var selvsagt lei meg da jeg skjønte at jeg kom til å abortere og da jeg fikk beskjeden av legen. Likevel fungerte jeg normalt, og felte ikke så mange tårer. Det har jeg ikke gjort i ettertid heller. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som har et friskt barn, og at jeg sikkert blir gravid på nytt. Spørsmålet mitt er om jeg risikerer å få en eller annen form for reaksjon etter aborten senere, for eksempel en depresjon? Hvor lang tid kan det ta før jeg eventuelt får det? Flere år? Jeg kommer selvsagt til å være ekstra nervøs de første månedene hvis jeg blir gravid på nytt, men det er jeg forberedt på.
Hei HeidiDet var trist å høre at du spontanaborterte. Dette er dessverre noe som endel opplever. Hvordan man reagerer i etterkant varierer veldig. Det er ikke noen reaksjon som er mer riktig enn en annen. Hvordan man bearbeider en slik opplevelse varierer også, noen har behov for å snakke mye om det og "prate" seg ut av det, mens andre føler behov for å komme tilbake til daglige rutiner snarest mulig og føler at dette hjelper dem best.Noen kan oppleve reaksjoner lenge i etterkant, men hvem er umulig å si. Det er også umulig å si hvor lang tid det må gå, før man er "trygg" på at slike etterreaksjoner ikke kommer.Dessverre kan jeg ikke si om du vil oppleve slike etterreaksjoner. Men dersom du blir gravid på nytt, håper jeg at du klarer å glede deg over det og ikke bekymre deg over evt. etterreaksjoner som kanskje ikke kommer. Lykke til!Jin

Utbrent ungdom ?

, innsendt av Chris
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 15:37
15-åringen min har i alle år jobbet intenst med skolearbeid. Det har virket lystbetont, og ingen (hjemme, i allefall) har pushet på. Nå sier hun at all energien er borte, og at skolearbeidet er et ork. Jeg tenker at hun nå har det som vi fleste andre har det... skolearbeid i tenårene er ikke en "hit", men nå har hun altså funnet ut selv at hun er utbrent. 15-åringen nevner symptomer som trøtthet, alt er et ork, ting utsettes. Når det gjelder humøret er det godt,-kanskje litt stille. Matlysten er som vanlig. Jeg har tatt kontakt med klassestyreren om å gi beskjed til de lærerene som jeg vet har forventninger til prestasjonene hennes om å la være å "oppmuntre" henne til å gi mer for å få f.eks en 6´er til. Etter eget ønske har hun begynt å trimme hjemme på div. apparater. Og hun jobber seg ikke akkurat ihjel på husarbeide! ;) Nå er det fremdeles mørketid her i nord, men er det mulig at hun faktisk er utbrent, og hva bør vi i såfall gjøre?
Hei ChrisUtbrenthet hos ungdomm har dessverre blitt mer vanlig den siste tiden og ofte kan det ramme ungdommer som er skoleflinke og pliktoppfyllende. De jobber mye med både skolearbeid og andre aktiviteter, men på et tidspunkt så blir det for mye og de opplever symptomer som din datter. Trøtthet, alt føles som et ork og det som tidligere var lystbetont, er ikke det lenger.Det er flott at du som forelder tar tak i det og prøver å hjelpe datteren din. Ofte kan det være vanskelig for foreldre og andre voksne å vite når og hva man skal gjøre. Men det er viktig at man som voksen tar tak i det når man ser at barn og ungdommer har det vanskelig.Det høres ut som du er på god vei i jobben med å hjelpe henne. Det å ha tett kontakt med lærere og andre voksne som er rundt henne er viktig. Det kan også være nyttig å kontakte fastlegen for å sjekke at det ikke er noe somatisk. Det høres riktig ut å prøve å hjelpe henne til å ta det litt med ro en periode. Både i forhold til skolearbeid og andre aktiviteter, samtidig som det er viktig at hun ikke faller helt ut av skolen. Kanskje kan hun få litt mindre krav på skolen en periode, men møte opp likevel og gjøre det hun orker? Det viktigste er at dere holder en dialog om hvordan hun har det og hva hun føler at hun har behov for nå. Hvis det hjelper henne å ta det litt rolig en periode, så er det greit. Hvis hun isolerer seg og blir mer innesluttet, får søvnvansker og kanskje mister matlysten, så bør dere oppsøke profesjonell hjelp. Men ta kontakt med fastlege for å undersøke om det kan være noe medisinsk først.Lykke til!Jin

Angst - kvalme- graviditet

, innsendt av Tulla
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 15:41
Jeg hadde angst i en periode på noen måneder i -99. Fikk hjelp og er uten angst nå. Det eneste som trigger en viss uro i kroppen er kvalme! Jeg tenker på å bli gravid, men ser på dette med kvalme/uro som et problem. Hva tror dere?
Kjære Tulla.Så fint at du er bevisst på hvilke signaler i kroppen din som trigger angsten. En slik bevissthet kan hjelpe deg til å holde ut og håndtere angtssymptomene dersom du skulle få dem igjen. Selvsagt kan det være at en graviditet med kvalme vil trigge disse symptomene. Kan det likevel være at dette blir til å holde ut når du nettopp er forberedt og kjenner det igjen? Tror du at du kan benytte deg av det du lærte da du ble kvitt angsten i -99? Lykke til, hilsen Hanne

Hjelp han.. hjelp oss!

, innsendt av Fortvilet.
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 17:01
MIN KJÆRESTE:Han våkner om morgenen smiler og sier I dag er jeg Glad!Han våkner om morgenen trekker dyna over hodet og sier I dag er jeg Lei meg.Eller han våkner om morgenen og sier Ingenting.. og jeg kjenner irritasjonen hans vibrerer i luften..og jeg må være forsiktig med hva jeg sier for snart kommer anklagene, kjeften, urimelige, urettferdige og idiotiske beskyldninger mot meg. Udyret har våknet!Han er arbeidsledig, ensom, kommer i stadig konflikt med andre, han kjeder seg, har vondt inni seg, har opplevd mye vont i livet og ser ikke de som faktisk vil han godt og bare er god med han. Han er bitter, skylder alt på alle andre. Han selv har ikke noe særlig feil. Han snakker utrolig stygt når han er sur og sint. Forstår ikke at det stygge han sier til de som faktisk er glad i han, går inn på oss og gjør vondt. Han har vært både fysisk og psykisk stygg med meg.. Men han er god og snill på bunn..ELLER er han bare rett og slett en Drittsekk!? Han har drømmer. Drømmer om hus, arbeid, hjem og familie. Et harmonisk liv. Han er mistenksom. Skal hele tiden vite hvor jeg er, og hva jeg gjør. Han tror ikke på det jeg sier. Hvis han tror noe annet selv. Overhode. Mye vanvittig sykt. Han/vi gjør det slutt hele tiden, men han gjør det godt igjen hver gang, og sier han elsker meg.. Han krangler stadig med familien sin. Særlig mora. hun får skylda for alt. De er fortvila. Han er humørsjuk, blir fort hissig, klarer ikke styre sinne sitt. Han knuser og ødelegger ting. Tar hele tiden tilbake ting han har gitt bort. Han er Høyt oppe..eller Langt nede. Nesten hyper når han er skikkelig glad og engasjert i noe.. Han røyker hasj..sier han blir rolig av det.. Jeg er glad i han, syns synd på han. Jeg er god og snill med han, men sier og i fra når nok er nok.. jeg har ingen å snakke med om dette. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Jeg blir sliten, det går utover min egen helse. Og da kan jeg ikke gjøre noe. Men hvem skal hjelpe han da? I hans øyne er det jo alle andre det er noe galt med. Vi er voksne, over 35 begge to. Hva er egentlig galt med han? Er det håp..?
Hei FortviletDet høres ut som både du og dere er i en vanskelig situasjon. Det er vanskelig å gi deg noen gode råd her og nå. Men jeg forstår det som at dere har hatt det vanskelig en periode, men at det svinger. Noen dager er gode, andre dårlige. Men dette sliter nok veldig på dere begge. Slik jeg oppfatter det, kan det være lurt at dere kontakter et familievernkontor eller fastlege. Der kan dere få hjelp til å se på hva dere kan gjøre for å få det bedre sammen.Det er ingen lett situasjon kjæresten din er i, men dette betyr ikke at han kan behandle deg stygt, verken fysisk eller psykisk likevel. Dersom han ikke vil være med deg til familievernkontor, kan det likevel være lurt at du kontakte fastlegen din. Der kan du få mer hjelp til å finne ut hva som er lurt å gjøre videre, enn det jeg kan gi deg her.Lykke til!Jin

Vonde tanker

, innsendt av Fortvilet jente,22
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 17:41
Av og til, spesielt om kveldene, dukker det opp mange tanker i hodet mitt. Det er bare rot og syke ting, som at folk jeg kjenner dør, og groteske syn. Av og til lurer jeg på om jeg holder på å bli gal. Det er forferdelig vondt. Har en vanskelig periode med personlige ting nå. Kan det være derfor det kommer sånne tanker? Men hvorfor? Og hva kan jeg gjøre for at de skal forsvinne for godt? Håper på svar.
Kjære fortvilet jente, 22.Det er sannsynlig at de groteske kveldstankene henger sammen med at du har en vanskelig periode akkurat nå. Når jeg ikke kjenner situasjonen din konkret, er det vanskelig å si akkurat hvordan disse tankene henger sammen med de vanskene du ellers har. Kanskje du kan utforske dette litt selv? Er det noen forbindelseslinjer mellom temaene i tankene og de problemene du har? Kanskje finner du ikke noen åpenbar sammenheng. Noen ganger er det rett og slett slik at når man har det vondt, får man flere vonde tanker, også om helt andre ting. Man kan si at systemet er litt overfølsomt en periode, og da er man ekstra utsatt for smertefulle, plagsomme tanker. Det er ikke uvanlig at slike tanker komme nettopp om kvelden og natten. Jeg pleier å kalle det natt-tanker, og disse er det som oftest ikke noe godt eller nyttig å gå nærmere inn på akkurat om kvelden og natten. Tankene får helt andre dimensjoner om natten enn om dagen. Hvis du skal utforske tankene, så gjør det i dagslys, i god tid før du skal legge deg. Om natten skal du bare registrere at de er der, og tenke at du kan ta fatt i dem i morgen. Jeg har ellers bevsart et innlegg om bekymringstanker tidligere i nettmøtet.Lykke til, hilsen Hanne

angst

, innsendt av kone
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 18:08
Min mann lider av panikk angst . Hvordan behandles det , og hva kan jeg gjøre som støtte. Det er slitsomt i perioder. ligger som en sort sky over oss. vi har det godt som par og familie.Men vi er begge bekymret for angsten. jeg blir også lei og irritert, da jeg ikke kan forstå hvorfor han får det da alt er "bra"...???
Kjære kone.Panikkangst kan godt forekomme selv om man ellers har det bra. Angst kan ha så mange årsaker, og det kan behandles. Jeg har skrevet mer utfyllende om angst tidligere i nettmøtet, i svaret til Line. Temaet kommer også i den faste spalten vår; allerede neste uke, og i KKs nr 11 i mars.Hilsen Hanne

Sjenert gutt

, innsendt av Petra
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 19:32
Sønnen min på 8 synes alle typer fremføringer er så ubehagelige at det nesten ser ut for at han skal gå i gulvet. Han er ellers adekvat på alle måter. Læreren og jeg er enige om å gi han små roller i skuespill osv, så kanskje det går bedre etterhvert. Men noen ganger må han bare stille i koret osv. Jeg synes så synd på han at det gjør vondt å se han på den måten. Er det noe vi aktivt kan gjøre for å hjelpe han?
Kjære Petra.Jeg synes det høres ut som om du er inne på et veldig godt spor. I og med at sønnen din er adekvat på alle måter, som du sier, kan du nok trygt gi ham små øvelser i å stå fram. Sannsynligvis er dette den beste måten å hjelpe ham på. Det er veldig lurt å nettopp gi ham små roller og ikke hovedrollen. Han må ikke kastes på dypt vann. Det høres ut til at du aksepterer at han trenger oppvarming, og at du har en sterk medfølelse for ham! Det oppleves nok godt for ham, og vil gi ham den tryggheten han trenger når han gradvis skal utforske verden. Mange barn plages av veldig sjenanse når de er små. Noen forandrer seg under oppveksten, mens andre velger å aldri stå på en scene. Alle har uansett godt av å få trening med utfordrende situasjoner. Balansegangen for deg som mor er selvfølgelig å sørge for at sønnen din får akkurat de utfordringene som er gode for ham, uten at det bare oppleves vondt og overveldende.Lykke til, hilsen Hanne

Prestasjonsangst

, innsendt av Tine
Dato: 01.02.2013 / kl.13:0019.01.2005 / kWednesday. 19:54
Hei.Har i mange år slitt med prestasjonsangst. Dette spesielt i forhold til muntlige eksamener, eller hvis jeg blir vurdert, filmet eller lignende. Har prøvet å jobbe med å møte slike situasjoner og prøve ikke å unngå dem som en metode for å mestre angsten, men det blir ikke så mye bedre - vanskelig på egenhånd...Håper på gode råd:)
Hei TineSå flott at du har jobbet med det selv! Du skriver at det ikke har blitt så mye bedre, men har det hjulpet litt? Det kan ta tid å overkomme en sterk prestasjonsangst. Og det faktisk slik at det kan være en fordel å ha litt av det. Man presterer faktisk bedre når man er litt nervøs eller stresst i forkant av en presentasjon e.l. Men det er en balansegang, er man for nervøs, kan det være vanskelig å få prestert noe som helst.Men du gjør det som de fleste anbefaler, nemlig å utsette deg for det som du synes er ubehagelig. Selv om det enkleste ville være å unngå slike situasjoner. Og det er tøft gjort!Dersom du opplever det som veldig ubehagelig å prestere foran andre, og dette hindrer deg i dagliglivet, kan det være lurt å kontakte psykolog. Du kan ta kontakt med fastlegen din og få henvisning til psykolog eller du kan se i avisen eller på nettet (f.eks. www.angstringen.no) for andre tilbud. Lykke til!Jin


Møt psykologene på nettet!
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer