Jeg har en voksen datter som jeg så gjerne vil hjelpe med et problem hun har. Hun får hjertebank og blir veldig redd når hun er i samme rom som utstoppede dyr. Merkelignok finnes dette over alt - bl.a. på supermarkede der vi går og handler. Hun har ellers absolutt ingen mulighet å gå inn i et museem av samme grunn. I byen der hvor vi bor har vi bl.a. arkeologisk museum, sjøfartsmuseem, hermetikkfagmuseum, men hun tør rett og slett ikke gå inn selv om vi på forhånd går inn og sjekker at det ikke finnes utstoppede dyr. Hva kan vi som foreldre gjøre for å hjelpe henne ?

Hei!Jeg er litt innadvendt og sjenert. Men disse egenskapene er ikke særlig ettertraktet. Du skal helst være utadvendt, energisk, kontaktskapende, sosial og inkluderende. Jeg forsøker hele tiden å tilpasse meg og forandre adferden min for å tilfredsstille disse kravene, men jeg kjenner at jeg blir sliten av det i lengden; det koster meg mye, og jeg tror folk merker at det ikke alltid er ekte. Kan det utvikle seg til et problem? Kan jeg bli syk eller utslitt av det? Hvis jeg velger å følge min innadvendte natur mer, hvordan kan jeg gjøre det så jeg ikke blir sosialt utstøtt?

Hei!Jeg har et ganske eksplosivt temperament og kan av og til bli så sint at jeg rett og slett eksploderer. Da banner og skriker jeg og skjeller ut den jeg mener har gått over streken. Er aldri voldelig, men sikkert ganske skremmende for den det går ut over og de som ser på. Helt fra jeg var liten, har jeg fått høre at jeg må kontrollere sinnet mitt, at det ikke er lov å blåse ut på den måten. Men hvorfor ikke? Er ikke sinne en naturlig del av den menneskelige psyken? Hvis jeg alltid må legge bånd på meg, vil jeg føle at jeg nærmest utsletter meg selv og tillater andre å trampe på meg. Hvis jeg ikke får "blåst ut" av og til, er jeg redd det kan utvikle seg et undertrykk som til slutt utløser et vulkanutbrudd. Og det er i hvert fall ikke sunt?

Hei! Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-årene som høsten 2004 begynte å føle meg tom for krefter, energi og mot i jobbsammenheng. Dette kom etter å ha jobbet med et prosjekt der jeg følte at et opplegg ble "tredd nedover hodet" på meg av en ny leder. Jeg jobber som lærer, er gift og har et lite barn, og opplever meg sjøl som aktiv og oppegående, men har lett for å bli stresset og vil gjerne strekke til over alt. Samtidig opplevde jeg denne høsten flere harde påkjenninger privat, både følelsesmessig og fysisk. Det ble en periode med mindre mat enn vanlig, og lite søvn. Jeg var også veldig stresset og følte ikke at jeg strakk til noen steder. Jeg fikk hjertebank og fikk ikke sove. Rett før jul knakk jeg sammen og orket ikke stå på bena. Pulsen var veldig rask, og kroppen jobbet på høygir, selv om jeg egentlig var fryktelig trøtt og sliten. Jeg hadde gått ned 4-5 kg og ble veldig redd og engstelig. Jeg måtte ligge til sengs noen dager, og ble fullt sykemeldt. Nå har det gått en tid, med noen ok dager og mange dårlige dager og ikke minst netter. Jeg blir fortsatt fort sliten, men har vel kommet meg på bena fysisk sett. Problemet nå er at jeg sliter veldig med angstanfall med høy puls og hjertebank (likner på stress-anfallene jeg opplevde), følelse av håpløshet og er deprimert. Jeg prøvde å være med på et par sosiale sammenkomster i jula, men ble fort urolig og følte meg stresset og at kroppen igjen begynte å gå på høygir. Jeg får ikke roet den igjen og får panikk! Etter hvert har jeg begynt å unngå å dra på besøk til folk, unngå å dra på butikken, unngå å invitere folk hit, gruer meg for å kjøre barnet mitt til barnehagen osv. Dette gjør meg selvsagt veldig deprimert. Heldigvis har jeg gode venner, en mann og familie som støtter meg og jeg prøver virkelig å se framover. Jeg har gått fra å være en yrkesaktiv, sosialt aktiv, humoristisk og trygg kvinne, til nå å slite med sosial angst og depresjon. Jeg har også søvnproblemer og angstanfall om nettene og orker virkelig ikke tanken på å gå tilbake til arbeidssplassen min. Vurderer å ta et års permisjon og gjøre noe helt annet, men så stoler jeg ikke på kroppen min lenger og føler meg ikke trygg på når jeg evt. kan klare å jobbe igjen. Mitt spørsmål til dere er hvordan jeg kan finne tilbake til tryggheten i meg selv og hvordan jeg kan finne veien videre og altså hvordan jeg skal forholde meg til angsstanfall og depresjon framover. Selvfølelsen er på minussida og hver gang jeg opplever å få et anfall med hjertebank og indre uro der jeg føler at all kontroll over meg selv forsvinner, mister jeg mer og mer tro på meg selv og på at jeg noen gang skal bli "normal" igjen. Dette ble litt lengre enn jeg hadde ment, men det hadde vært godt å høre deres tanker om min situasjon. På forhånd takk!

For et år siden gjorde jeg det slutt med en mann som jeg hadde vært sammen med i 7 år. Årsaken var at han behandlet meg veldig dårlig og hadde psykopatiske trekk. Han vil gjerne ha meg tilbake, og har gjort alt han kan det siste året. Jeg har nå kommet i tvil fordi han er som en ny mann og viser nå en masse flotte egenskaper, og de dårlige er som forduftet. Så spørsmålet mitt er: er det mulig for et menneske å forandre seg så voldsomt og nærmest over natten?

hei, etter mye og men tar jeg mot til meg..er 28 aar gammel studine,snart ferdig m langt studium.burde vaere glad og fornoyd,men iflg venner og familie er for opphengt i at jeg ikke har kjaereste,det har de nok rett i.har blitt 2 one night stands,som jeg merkelig nok trodde skulle bli noe ut av,den siste i forrige uke m klassekamerat,han siste var visst ikke over eksdama.for har ser det ut til a vaere ok,han har jo dama,jeg strever og vet ikke helt hva jeg skal gjore med situasjonen son har oppstatt.det er mye som skal skje dette semesteret,er siste innspurt i studiet sa konsentrasjon trenger jeg,men det alt som jeg tenker paa er hvor godt det hadde vaert a hatt en type,studiene er for meg 2.prioritet.alle andre har jo....

Hva er gjennomsnittlig ventetid for å få time hos psykolog hvis man går gjennom fastlegen og ikke tar direkte kontakt med en psykolog som ikke er med på trygdesystemets refusjonsordning?

samboeren min har slått meg to ganger med 6mnd mellomrom senest ett år siden, er egentlig veldig snill så ble overrasket. sier han har lyst å slå sønnen min når han gjør noe galt. tror du det er fare for at han slår meg igjen eller sønnen, har aldri slått han bare sagt det.

Jeg er en jente 29år, som har en sønn på 9år,han har ikke noe kontakt med sin far. jeg ble samboer med en mann for to år siden, han har tre barn fra før,og vil ikke ha fler,sterilisert.mitt problem er at min samboer og sønn går veldig dårlig overens,og han bryr seg egentlig lite om min sønn. han har en sønn selv som er like gammel, og det er vondt å se hvor mye han duller og intreserer seg for han, når han er så likegyldig til min sønn.spesielt siden sønnen min ikke har kontakt med sin far hadde han trengt en fars figur, og jeg hadde trengt en å dele alt med.Sønnen min ønsker seg veldig søsken og jeg ønsker meg veldig flere barn, dette er helt uaktuelt med min sambo.Jeg blir snart gal, tenker dag og natt på hva jeg skal gjøre, gå fra han eller ikke. Vi har det perfekt når vi er alene, og jeg elsker han så mye.men kan jeg leve med alt det andre. og det viktigste hva gjør dette med sønnen min?

Hei. Jeg er en dame på 33 år som lenge har slitt med "eksamensskrekk". Jeg snakker da først og fremst om muntlige eksamener, men delvis også skriftlige. Jeg kan bli helt handlingslammet under en eksamen, ja faktisk så galt at jeg glemmer selvsagte ting. Jeg går nå på lærerskolen og holder på med mitt fjerde år her. I denne tiden har jeg jobbet hardt og lest slik at jeg er godt forberedt til mine eksamener. Jeg får også som regel ganske gode karakterer, men så, når det kommer til muntlig, "friker jeg helt ut". To ganger har min største skrekk gått i oppfyllelse; jeg har strøket. I eksamensperioden i fjord tok jeg av meg 10 kg som følge av påkjenningene jeg følte i før- og etterkant. Jeg har prøvd å jobbe med dette på egenhånd i ganske mange år, ved å prøve positiv tenkning mm, men da jeg strøk til en muntlig i fjord vår mistet nesten alt håp og mot (reagerte med full angst etter stryket). Sliter med lavt selvbilde og selvtillit. Dette går selvfølgelig også utover "fritid" og familie. Har snakket med fastlege, men det hjalp ikke stort. Trenger hjelp og råd til å mestre dette, ønsker også å utdanne meg mer om ikke skrekken "tar" meg. Kan dere gi meg noen gode råd? Finnes det kurs eller andre ting/folk som kan hjelpe? (bor i Nord- Norge).Vennlig hilsenStudent

Jeg mener bestemt at det er viktig at vi alle som en har litt kunnskap om psykisk førstehjelp. At vi lærer oss litt om hvordan vi takler å forholde oss til arbeidskollegaer, venner,partner, familemedlemmer o.l., som går igjennom en krise, "møter veggen", blir utsatt for en ulykke, katastrofe osv. Er dere enig med meg med i at alle kan ha stor nytte av å lære seg litt psykisk førstehjelp?

Hei!Jeg er en kvinne på 30 år som er i min livs vanskeligste situasjon. Jeg har akkurat oppdaget at jeg er gravid, og burde vært overlykkelig da dette har vært en stor drøm lenge. Jeg og min samboer ( som har tre små barn fra før ) er fryktelig usikker på om vi kommer til å klare å holde sammen, da vi er svært forskjellige og har hatt et turbulent forhold i lengre tid. Fornuften sier at vi bør "fjerne" barnet gjennom abort, mens hjertene våre sier at vi må beholde det. Vi er begge veldig glad i hverandre, men frykter at konsekvensene vil bli store dersom vårt forhold ryker og vi velger å beholde barnet. Min frykt er at barnet skal bli født i svært uharmoniske forhold og en ulykkelig mor. Kan dere gi meg noen råd i en vond og vanskelig situasjon? Setter stor pris på svar!

når en har et rusproblem og sliter psykisk med mange traumer fra tidligere,hvorfor mener da psykologen jeg ikke skal snakke om det før jeg er rusfri?????

Hei!I de siste par årene har jeg fått angst for alt mulig.Redd for å føde, redd for å få kreft, redd for å bli for fort gammel, redd for å få en annen sykdom, dette går litt utover humøret. jeg vet jeg burde endre tankegang,og tenke på noe annet og tenke på det som er positivt med fremtiden. Jeg prøver, men det snur seg til de negative tankene igjen. HVorfor??? Jeg vil være glad uten bekymringer.

Jeg kvinne (38år) sliter med følelsesløshet i deler av ansiktet når jeg er stresset, rundt nesen er det som om huden ikke er min. Det kan kjennes ut som om jeg har dotter i ørene når dette bygger seg opp og at jeg da samtidig ikke hører eller evner å motta det som sies til meg. Spesielt i telefonsamtaler m kunder kan dette være frustrerende. Er det noe jeg kan gjøre for å fjerne disse symptomene?

Hei. Kjæresten min har fortalt meg at han er bipolar. Jeg vurderer å bli mamma etterhvert, og lurer på om jeg bør bli det med ham, eller om vi da kommer til å få barn med samme lidelse.

Hei!Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men jeg prøver meg likevel. For en tid siden hadde jeg en spontanabort. Jeg har ett barn fra før, som var ønsket og lenge etterlengtet. Barnet som ikke ble noe av var også veldig ønsket. Jeg var selvsagt lei meg da jeg skjønte at jeg kom til å abortere og da jeg fikk beskjeden av legen. Likevel fungerte jeg normalt, og felte ikke så mange tårer. Det har jeg ikke gjort i ettertid heller. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som har et friskt barn, og at jeg sikkert blir gravid på nytt. Spørsmålet mitt er om jeg risikerer å få en eller annen form for reaksjon etter aborten senere, for eksempel en depresjon? Hvor lang tid kan det ta før jeg eventuelt får det? Flere år? Jeg kommer selvsagt til å være ekstra nervøs de første månedene hvis jeg blir gravid på nytt, men det er jeg forberedt på.

15-åringen min har i alle år jobbet intenst med skolearbeid. Det har virket lystbetont, og ingen (hjemme, i allefall) har pushet på. Nå sier hun at all energien er borte, og at skolearbeidet er et ork. Jeg tenker at hun nå har det som vi fleste andre har det... skolearbeid i tenårene er ikke en "hit", men nå har hun altså funnet ut selv at hun er utbrent. 15-åringen nevner symptomer som trøtthet, alt er et ork, ting utsettes. Når det gjelder humøret er det godt,-kanskje litt stille. Matlysten er som vanlig. Jeg har tatt kontakt med klassestyreren om å gi beskjed til de lærerene som jeg vet har forventninger til prestasjonene hennes om å la være å "oppmuntre" henne til å gi mer for å få f.eks en 6´er til. Etter eget ønske har hun begynt å trimme hjemme på div. apparater. Og hun jobber seg ikke akkurat ihjel på husarbeide! ;) Nå er det fremdeles mørketid her i nord, men er det mulig at hun faktisk er utbrent, og hva bør vi i såfall gjøre?

Jeg hadde angst i en periode på noen måneder i -99. Fikk hjelp og er uten angst nå. Det eneste som trigger en viss uro i kroppen er kvalme! Jeg tenker på å bli gravid, men ser på dette med kvalme/uro som et problem. Hva tror dere?

MIN KJÆRESTE:Han våkner om morgenen smiler og sier I dag er jeg Glad!Han våkner om morgenen trekker dyna over hodet og sier I dag er jeg Lei meg.Eller han våkner om morgenen og sier Ingenting.. og jeg kjenner irritasjonen hans vibrerer i luften..og jeg må være forsiktig med hva jeg sier for snart kommer anklagene, kjeften, urimelige, urettferdige og idiotiske beskyldninger mot meg. Udyret har våknet!Han er arbeidsledig, ensom, kommer i stadig konflikt med andre, han kjeder seg, har vondt inni seg, har opplevd mye vont i livet og ser ikke de som faktisk vil han godt og bare er god med han. Han er bitter, skylder alt på alle andre. Han selv har ikke noe særlig feil. Han snakker utrolig stygt når han er sur og sint. Forstår ikke at det stygge han sier til de som faktisk er glad i han, går inn på oss og gjør vondt. Han har vært både fysisk og psykisk stygg med meg.. Men han er god og snill på bunn..ELLER er han bare rett og slett en Drittsekk!? Han har drømmer. Drømmer om hus, arbeid, hjem og familie. Et harmonisk liv. Han er mistenksom. Skal hele tiden vite hvor jeg er, og hva jeg gjør. Han tror ikke på det jeg sier. Hvis han tror noe annet selv. Overhode. Mye vanvittig sykt. Han/vi gjør det slutt hele tiden, men han gjør det godt igjen hver gang, og sier han elsker meg.. Han krangler stadig med familien sin. Særlig mora. hun får skylda for alt. De er fortvila. Han er humørsjuk, blir fort hissig, klarer ikke styre sinne sitt. Han knuser og ødelegger ting. Tar hele tiden tilbake ting han har gitt bort. Han er Høyt oppe..eller Langt nede. Nesten hyper når han er skikkelig glad og engasjert i noe.. Han røyker hasj..sier han blir rolig av det.. Jeg er glad i han, syns synd på han. Jeg er god og snill med han, men sier og i fra når nok er nok.. jeg har ingen å snakke med om dette. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Jeg blir sliten, det går utover min egen helse. Og da kan jeg ikke gjøre noe. Men hvem skal hjelpe han da? I hans øyne er det jo alle andre det er noe galt med. Vi er voksne, over 35 begge to. Hva er egentlig galt med han? Er det håp..?

Av og til, spesielt om kveldene, dukker det opp mange tanker i hodet mitt. Det er bare rot og syke ting, som at folk jeg kjenner dør, og groteske syn. Av og til lurer jeg på om jeg holder på å bli gal. Det er forferdelig vondt. Har en vanskelig periode med personlige ting nå. Kan det være derfor det kommer sånne tanker? Men hvorfor? Og hva kan jeg gjøre for at de skal forsvinne for godt? Håper på svar.

Min mann lider av panikk angst . Hvordan behandles det , og hva kan jeg gjøre som støtte. Det er slitsomt i perioder. ligger som en sort sky over oss. vi har det godt som par og familie.Men vi er begge bekymret for angsten. jeg blir også lei og irritert, da jeg ikke kan forstå hvorfor han får det da alt er "bra"...???

Sønnen min på 8 synes alle typer fremføringer er så ubehagelige at det nesten ser ut for at han skal gå i gulvet. Han er ellers adekvat på alle måter. Læreren og jeg er enige om å gi han små roller i skuespill osv, så kanskje det går bedre etterhvert. Men noen ganger må han bare stille i koret osv. Jeg synes så synd på han at det gjør vondt å se han på den måten. Er det noe vi aktivt kan gjøre for å hjelpe han?

Hei.Har i mange år slitt med prestasjonsangst. Dette spesielt i forhold til muntlige eksamener, eller hvis jeg blir vurdert, filmet eller lignende. Har prøvet å jobbe med å møte slike situasjoner og prøve ikke å unngå dem som en metode for å mestre angsten, men det blir ikke så mye bedre - vanskelig på egenhånd...Håper på gode råd:)