Märtha Louises problem er ikke det de fleste prinsesser sliter med; at kjendispressen jakter på henne. Det er prinsessen selv som skaper konfliktene.
Før var den kommersielle virksomheten til prinsessen bare eventyr. Prinsessens fortellinger har riktignok en egen kraft. Alle vet hvorfor barna lytter til nettopp henne, prinsessen som forteller prinsesse-eventyr. Men ingen har funnet grunn til å kritisere dette. Som eventyrforteller er hun innenfor det folk flest aksepterer og verdsetter. Eventyrene er kulturformidling, om enn med kommersielt snitt.
Mer komplisert ble det da Märtha Louise bekjente sin kontakt med englene. Etter det berømte engleintervjuet i NRK, oppsto både en debatt om hun nå tilhører en nyreligiøs retning – og om selve monarkiet. Prinsessen ba tv-reporteren lukke øynene og forestille seg slott og riddere på hvite hester.
For noen av oss ble dette et luftslott vi lo av, mange ble provosert, mens andre forsvarte prinsessens rett til å tro hva hun vil. Men sakens kjerne er at hun med dette intervjuet plasserte seg selv helt på siden av kongehusets verdisyn og tradisjoner.
Senere er englefilosofien blitt til en skole folk betaler for å gå på, men vi vet ikke helt om hun driver den som næringslivsaktør eller privatpraktiserende prinsesse. Det samme må vi kunne si om oppgjøret etter boken «Märthas engler», der vi for første gang i historien ble vitne til at en norsk prinsesse møtte i rettssalen for å forsvare sine interesser.
Slik holder Märtha Louise en så høy offentlig profil at hun må regne med medienes kritiske søkelys. Hoffreporternes tid bør være forbi. Det denne høsten framfor alt viser, er at prinsessen ikke lenger er beskyttet. Hun kan ikke gjemme seg bak kongehuset når hun velger å mene så mye. Derfor kom det sterke politiske reaksjoner da hun i den svenske avisen Aftonbladet hevdet at det er likelønn i Norge.
Statsminister Jens Stoltenberg slo tilbake, og minnet om at vi har en likelønnskommisjon i Norge nettopp for å sikre at kvinner skal få samme lønn som menn. Vi kan spørre oss om hvorfor statsministeren tok dette så seriøst, men dermed gikk det også politikk i saken.
Prinsessen – og systemet rundt henne – gjør klokt i å ta noen valg nå. Jeg ser tre muligheter: En mulighet er at Märtha Louise sier fra seg prinsessetittelen og plassen i kongefamiliens arverekkefølge, slik at hun står helt fritt til å drive sin forretningsmessige virksomhet.
Den andre muligheten er å gi henne tilbake retten til apanasje. Kongeparet får 8,3 millioner kroner over statsbudsjettet, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit får 6,2 millioner kroner. Prinsesse Märtha Louise får ingenting. Hun mistet pengene og tittelen «kongelig høyhet» da hun giftet seg. Om hun får tilbake apanasjen, kunne også enkeltforetaket bli omgjort til en ideell stiftelse. Slik ville både hun og kongehuset stå sterkere i opinionen.
Det enkleste er likevel om prinsessen selv innser risikoen ved det hun driver med. En klarere rolleforståelse kan gi henne mindre inntekter og oppmerksomhet, men gjøre livet lettere også for kongehuset. For hvis kongefamilien ikke lærer noe av de siste episodene, kan monarkiet forvitre innenfra. Ikke over natten, men over tid. Folket vil i lengden ikke forsvare et liksom-monarki.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
