Vi kranglet til tider veldig mye mens vi bodde fra hverandre, men vi trodde det skyldtes vanskelighetene ved å etablere et fellesskap med så lite felles tid. Vi krangler mye mindre nå. De praktiske tingene fungerer, og vi er flinke til å ta vare på hverandre og gi hverandre kjærtegn og oppmerksomhet.
Den siste tiden har jeg savnet mer konkrete planer for framtida. Vi har lenge snakket om barn, men ikke så konkret at vi har bestemt når. Jeg vil gjerne snakke om når det skal skje, og hvordan vi skal ordne oss i forhold til bosted og jobb, selv om jeg ikke ønsker meg barn akkurat nå.
Dette har jeg forsiktig prøvd å ta opp flere ganger, og nå sist fikk jeg svar på hvorfor det er så vanskelig å snakke om dette. Samboeren min sier han har tvil i forhold til om han ønsker å være sammen med meg resten av livet. Han kan ikke peke på at det er noe som ikke fungerer, men han tviler på om følelsene er sterke nok. Han sier han aldri har følt at han elsker meg.
Jeg bestemte meg for å satse på ham for tre år siden. Etter et fælt og konfliktfylt halvår hadde jeg tatt initiativet til en pause. Den ble en vekker for meg i forhold til hvor mye han betydde for meg. Jeg lever «uten filter» og har mange sterke følelser. Han får dårlig samvittighet fordi jeg er så glad i ham og gir så mye i forholdet.
Jeg er usikker på om han kan elske slik jeg elsker, og jeg er redd han bruker mine følelser som en målestokk på hva jeg kan komme til å kreve av ham. Akkurat nå opplever jeg en bunnløs fortvilelse over at han kan vurdere å gi slipp på noe som både han og jeg mener er bra. Jeg er livredd for «dommen». Jeg lurer på hvordan vi skal løse dette, og hvordan han kan finne ut om følelsene hans er sterke nok eller ei.
Håper på råd
Svar: Det er ikke unaturlig å ønske en plan for framtida når man har kjent hverandre i fem år og bodd sammen i ett. Dessverre er det slik at en del menn må bli svært voksne og tenke seg godt og lenge om før den store trangen til å binde seg for livet og til å få barn, modnes. Kjæresten din kan være en slik type mann.
Det er ikke sikkert at hans følelser for deg ikke er sterke nok. Han kan simpelthen være både forvirret og litt redd for den store forpliktelsen. Det at du tar opp spørsmålet, gjør at alvoret i situasjonen virkelig går opp for ham. Han må tenke seg om, og greier ikke komme med et klart svar nå. Det er selvfølgelig ikke et godt tegn at han sier at han aldri har følt at han elsker deg. Men mange synes ordet elske er altfor sterkt å bruke. Hos noen vokser forståelsen for at de virkelig elsker en annen med tiden.
Et års samboerskap er ikke veldig lenge. Kanskje han skjønner at han elsker deg om noen tid. Dette er en usedvanlig tøff situasjon for deg, og skal du takle den på en måte jeg tror er fornuftig, vil den kreve mye selvbeherskelse fra din side. Jeg tror nemlig det minst kloke du kan gjøre, er å ta opp hans usikkerhet som et repeterende samtaleemne. Jeg råder deg til å la emnet hvile fullstendig foreløpig, slik at han kan få ha tankene sine i fred.
Forsøk så godt du kan å la livet gå videre på vanlig måte. Selv om du overlater til ham å bringe emnet på bane, har du ingen garanti for at løsningen blir den du ønsker. Men begynner du å mase og presse på, tror jeg du ødelegger for deg selv. Du sier du er usikker på om han kan elske slik du elsker. Med dine sterke og «ufiltrerte» følelser fortjener du en mann som føler sterkt og uforbeholdent for deg.
Skulle det vise seg at din kjære kommer til at han ikke kan binde seg til deg, så håper jeg du i sorgen også kan se at en mann med «lunkne» følelser ikke er den helt rette for deg.
Foreløpig er du så ung at det ikke haster veldig. Men greier han ikke ta en avgjørelse innen et års tid, bør du overveie å avslutte forholdet. Å leve sammen med en mann som aldri kan bestemme seg, er en betydelig påkjenning. Kanskje er det bedre å sørge hardt en viss tid enn å leve med kronisk misnøye lenge.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
