Hei.jeg er gravid i uke 18 og har vært mye plaget med kvalme og oppkast. Derfor vegrer jeg meg for å gi samboeren min oralsex, redd for å brekke meg og kaste opp. Hvordan kan jeg komme over kneiken og ikke være redd for å bli dårlig?? Vil så gjerne gjøre det og det sliter på selvtilliten min når jeg vet at han liker det og jeg ikke får meg til å gjøre det:/På forhånd tusen takk for svar

Jeg har noe jeg trenger å lufte for noen: Jeg er sammen med verdens beste kjæreste. Vi passer sammen på alle måter, og har det fantastisk sammen. Problemet er at jeg har vanskelig for å respektere moren hans, og vil ha minst mulig med henne å gjøre. Hun er pillenarkoman, psykisk ustabil og har alltid problemer. Min kjæreste er velfungerende og sterk, og har totalt brutt med den sosiale arven han har fått fra moren. Han har vendt det negative til noe positivt, og har skapt seg et godt liv, med utdannelse, jobb osv. Jeg synes moren er utrolig vanskelig å være i nærheten av. Hun ringer hele tiden for å få hjelp fra min kjæreste, og synes hele tiden synd på seg selv. Hun vil låne penger (som hun ikke betaler tilbake), truer med selvmord osv. Jeg synes dette er vanskelig, fordi det fører til at jeg får negative tanker overfor kjæresten min, selv om det ikke er hans problemer. Det er som om jeg begynner å lete etter de samme trekkene hos ham, og mister litt inspirasjonen i forholdet når jeg ser hva slags mor han har. Jeg blir også redd for at våre fremtidige barn skal ha sånne mennesker rundt seg, selv om vi for øyeblikket bor langt unna henne. Men jeg elsker ham virkelig, og vet at vi passer godt sammen. Jeg har snakket med ham om disse tingene, og han er enig i at dette ikke skal få prege familien vår. Likevel fyller det masse for meg. Kan dere gi noen råd til hvordan jeg skal forholde meg til dette?

Jeg har vært så forferdelig dummsnill...Har vært sammen med kjæresten min i over et år nå, har det bra på de fleste områder, bortsett fra i senga.Han har tidvis et problem med ereksjonen, noe som har gjort at jeg har blitt sånn stå-på-jente slik at han får orgasme, og sånn for at han ikke skulle føle seg dårlig har jeg faket mine så og si hele tiden... noe som begynner å slite på meg, ikke har jeg lyst på han, ikke orker jeg at han tar på meg og jeg blir sur hele tiden. Jeg føler meg som verden verste jente... og kan ikke tro at jeg har vært så dum!!!! Har ikke hatt det sånn med andre gutter. Jeg er 26 og kjæresten min er 33. Aner ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal få sagt alt til han uten å såre, og få han til å forstå at det er min feil-jente 26-virrevapp

HEI. JEG ER EN JENTE SOM SÅRT TRENGER NOEN RÅD TIL HVA JEG/VI BØR GJØRE. JEG HAR VÆRT GIFT NÅ I 8ÅR OG HAR TO BARN. EKTESKAPET SKRANTER NÅ VELDIG FOR TIDEN,DA JEG ER VELDIG USIKKER PÅ HVA JEG BØR GJØRE. SITUASJONEN FRA MIN SIDE ER AT JEG IKKE LIKER SEX.I SNART FEM AV VÅRE ÅR,HAR JEG PRESSET MEG GJENNOM ETT SAMLEIE CA EN GANG I MND,OG DA GJØR JEG DET FOR AT HAN IKKE SKAL BLI SUR,OG JEG FØLER ATT MIN "JOBB" SOM KONE ER GJORT FOR EN STUND. DAGENE ETTER ETT SAMLEIE ER HAN KJEMPEGLAD,MENS JEG NÅ BEGYNNER PÅ EN NY RUNDE MED HVORDAN JEG SKAL KLARE Å "VRI" MEG UNNA,Å KLARE SKAPE DEN AVSTANDEN SOM JEG "LIKER". SOM DU OGSÅ SIKKERT SKJØNNER UT FRA JEG SKRIVER,SÅ VARER KNAPT NOK ETT SAMLEIE MER ENN TI MIN. HVA SKAL JEG GJØRE.I HODET MITT GÅR DET VELDIG PÅ Å SYNES SYND PÅ MANNEN MIN,MEN NÅ KLARER JEG SNART IKKE MER. VI HAR SNAKKET VELDIG OM DETTE IGJENNOM ÅRENE, OG PRØVER Å KOMME TIL KOMPROMISS SÅ HAN, SIER OM ATT JEG KAN "HJELPE" HAN GJENNOM EN UTLØSNING FOR EKS...MEN JEG HATER DET. JEG HATER SEX, HATER Å SE HAN NAKEN OG SLITER VELDIG MED Å SE EN REIST PENIS. JA,RETT OG SLETT SÅ FÅR JEG NESTEN PANIKK FOR ATT HAN DA VIL HA VELDIG SEX, OG ATT JEG IKKE SKAL KLARE Å VRI MEG UNNA. PRØVER HAN SEG, BLIR JEG SINNA. HAN HAR SPURT OM DET ER ANDRE MENN I BILDET,OG DET ER DET IKKE. JEG ER JO GLAD I HAN,OG TENKER IKKE PÅ Å HA LYST PÅ ANDRE MENN HELLER. TENKER PÅ ALLE MENN PÅ SAMME MÅTE. FOR MANGE ÅR SIDEN KJENTE JEG DET Å BLI KÅT VED BERØRELSE ELLER DET Å HA INTIME TANKER VED MEG SELV,MED DET ER OGSÅ BORTE. HAR PRØVD FOR MEG SELV OG MED MANNEN Å SE DIV FILMER OG SE I DIV BLADER,MEN DA BLIR TING ENDA VERRE FOR JEG SYNES DET ER STYGT OG EKKELT, MENS HAN KANSKJE TENNER. SOM DU NÅ SIKKERT HAR SKJØNT SÅ ER JEG PÅ RANDEN AV MEG SELV,OG SITTER UTEN ENERGI OG GLEDE MED HVERKEN BARNA JOBBEN ELLER TIL EKTESKAPET,DA DETTE TAR DEN MESTE AV TIDEN MIN.

Hei! Jeg er gravid med en mann som absolutt ikke ønsker seg barn. Det var et "uhell" og han mener jeg bør ta abort. Det kommer jeg ikke til å gjøre, men det kan jo gå skeis allikevel. Lurer på hva jeg kan gjøre/si for å få ham til å forstå min situasjon? Han setter alle piggene ut og mener dette er en tragedie for alle parter - ikke minst barnet. Selv synes jeg det er en gave...

Hei,Typen min har dårlig kroppshygiene, for ikke å snakke om intimhygiene. Har ellers lite å utsette på ham, men dette er et problem for meg, og det går utover sexlivet vårt. Har prøvd å hinte om saken, men han tar det ikke, og jeg synes det er vanskelig å si klart ifra. Hvordan kan jeg gjøre det uten å såre ham?

Hei! Jeg har en kjæreste som jeg er veldig glad i. Problemet er at han vil at vi skal flytte sammen og etablere forholdet mer. Jeg synes det er deilig å bo alene og slippe "hverdagsdiskusjoner". Det plager meg litt at han ikke slår seg til ro med å holde avstand - er jeg slem som utnytter hans kjærlighet? Synes egentlig han må innfinne seg med at jeg vil ha ham "hit, og ikke lenger". Min bestevenninne mener jeg er utrolig ego og at jeg bør gjøre det slutt med ham så han kan finne en annen. Er veldig glad i ham - vet ikke hva jeg skal gjøre?

Min mann og jeg ble overrumplet midt i sexakten av vår lille sønn på fire år. Han reagerte med å hylgråte. Vi fikk raskt på oss klærne og tok oss av gutten. Prøvde å roe ham og forklare at det han så ikke var noe farlig, og at det var normalt mellom voksne som er glade i hverandre. Vi var lite spesifikke, synes han er for liten til å få forklart alt om sex nå. Han så ut til å akseptere det vi sa, men i nå dagene etterpå synes jeg å merke en skepsis fra ham mot oss. Han trekker seg liksom litt unna. I tillegg har jeg oppdaget at han forteller andre barn og voksne i nabolaget om det han så. Vil ikke be ham hold munn, for det kan kanskje skape en forestilling hos ham om at det han så var noe stygt/unormalt? Jeg frykter likevel vi kan bli satt i et dårlig lys hos naboene, og i verste fall at alt blir misforstått (incestanklager etc.). Videre er jeg redd gutten vår har tatt skade. Hva tenker dere om saken?Takknemlig for svar.

Er seksuell tiltrekning noe som oppstår med en gang man treffer noen, eller er det noe som kan komme over tid?

Hei!Samboeren min og jeg har et fantastisk fint forhold og sexlivet er det heller ingenting å si på, bortsett fra én liten ting; jeg syns hun har et noe overdrevet forhold til hygiene, for å si det sånn. Det er ikke sånn at det er nevrotisk altså, men hun dusjer som regel rett etter sex og sengetøyet skifter hun flere ganger i uka. Hun liker dårlig at jeg tar på ting før jeg har fått vasket meg eller dusjet etter sex. Sex andre steder enn i senga på soverommet er dermed uaktuelt, hun vil jo ikke "grise til" sofaen eller bilsetene. Hun er oppdratt i et strøkent vestkanthjem, og jeg merker jo at hun liker å ha det rent og pent sånn generelt, men hun er langt fra hysterisk. Skulle bare ønske hun kunne ha et mer avslappet og naturlig forhold til dét at det faktisk produseres litt kroppsvæsker og svette under sex, og at det ikke er verdens undergang om de skulle havne andre steder enn akkurat i sengetøyet. Har dere noen tips til hvordan jeg kan få henne til å slappe litt av med det, eller bør jeg bare godta at det er sånn hun liker å ha det?Jesper

Jeg har et problem som jeg har slitt med i et par år, men som nå begynner å slite både meg og min samboer helt ut... Vi har vært samboere i sju år og har ett barn hver fra tidligere forhold. Vi har det veldig bra sammen og er gode venner, men de siste årene har jeg manglet lyst på ham... Det er ikke noe i veien med hans lyst så dette er naturligvis et stort problem for oss. I de siste månedene har imidlertid lysten min begynt å komme tilbake, med desverre ikk på ham! Jeg kan ha fryktelig lyst på sex, men med en gang han nermer seg mister jeg lysten og foretrekker å tilfredsstille meg selv i steden for... De få gangene vi har sex ( en gang i mnd.eller sjeldnere)Har jeg store problemer med å fokusere på de gode følelsene og føler meg ofte forknytt, og når jeg har "gjort meg ferdig" er jeg helt uinteressert i hans nytelse og håper bare han kan bli ferdig fortest mulig. Dette merker han selvsagt og blir såret. Slik kan vi ikke ha det lenger, men jeg sliter med å ta et valg. Er det følelsene mine for ham som har forandret seg? At jeg bare har vennskapelige følelser igjen? eller er det håp for at lysten rettet mot ham kan komme tilbake? Jeg har ikke problemer med å tenne på andre menn, noe jeg ikke har levd ut, men som jeg er redd skal skje om ikke noe forandrer seg mellom oss. Jeg ser jo at vi passer kjempebra sammen på alle andre områder og at vi har skapt oss et fint liv sammen, men jeg er bare 27 år og synes det er tidlig å "gi opp" sex ... Er det håp for oss?

Hei,Jeg og kjæresten min har et kjempebra sexliv, men i det siste har jeg fått sinnssykt vondt nede i magen etter sex.. Hva kan dette komme av? Håper på svar:) Hilsen lille meg :)

Jeg har et lite problem som har fulgt meg gjennom hele livet uavhengig av partnere: Under selve akten har jeg en tendens til å tenke for mye, slik at jeg har vanskeligheter med å gi meg ordentlig hen og innimellom mister fokus fullstendig. Det jeg tenker på er slikt som: Tolker jeg signalene hennes riktig, er dette for hardt/mykt, skal jeg gjøre noe annet enn det jeg holder på med etc. Det føles på et vis som om jeg har et behov for å tilfredstille partneren min som er for stort, slik at jeg delvis føler meg satt utenfor selve akten/observerer den utenfra. Konsekvensen er at min egen (og iblant hennes) nytelse blir skadelidende. Noen råd?

Jeg har aldri hatt et skikkelig langvarig forhold. Møter lett nye menn som faller for meg, men når det begynner å bli seriøst backer de ut. Jeg er en helt normalt kvinne, har jobb med mye ansvar og et stabilt liv på alle vis. Savner så sårt noen å dele livet med, men lurer på hva det er jeg gjør galt når ingen vil ha meg når det kommer til stykket, det går på selvtilliten løs selv om alle jeg kjenner ser på meg som sterk og selvstendig.