Spørsmål: Jeg er ei jente på 30 år som har havnet i en vanskelig situasjon. For fem år siden traff jeg drømmeprinsen, som er noen år eldre enn meg. Vi ble kjærester, og jeg var fornøyd, selv om forholdet absolutt hadde sine bølgedaler. For et halvt år siden giftet vi oss etter å ha bodd en kort tid sammen. Jeg er ei livsglad og optimistisk jente. Mannen min er mer pessimistisk enn meg. Han er svært opptatt av å gjøre karriere. Foreløpig har han ikke nådd dit han vil, og det gjør at han ikke klarer å være grunnleggende fornøyd med noen områder av livet sitt. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å oppmuntre ham, lagd gode middager og funnet på hyggelige ting for å glede ham når han går inn i sine mørkere perioder. Når han har gode perioder, er han verdens morsomste og mest sjarmerende mann. Det er disse periodene jeg lever for. Mannen min nølte lenge før han ville flytte sammen med meg. Dette plagde meg veldig i perioder, men jeg holdt ut. Han har alltid vært tilbakeholden med å si hva han føler for meg, annet enn at han er glad i meg. Da han til slutt valgte å flytte sammen med meg og gifte seg med meg, var jeg overlykkelig. Etter at vi flyttet sammen, følte jeg at han tok enda mindre initiativ i forhold til meg enn tidligere. Han jobber svært mye, og når han kommer hjem, setter han seg foran tv-en eller pc-en. Før vi giftet oss, var jeg naiv nok til å tro at bryllupet skulle bli et vendepunkt. Jeg ser nå at jeg lot meg rive med av alle andres og mine egne forventninger. Tiden etter bryllupet har vært en stor nedtur. Jeg føler at jeg driver ekteskapet vårt alene, og at jeg er svært langt nede på hans prioriteringsliste. Sex er han lite interessert i. Dette har jeg tatt opp med ham flere ganger, uten at det har ført til endret atferd. Mannen min mener at jeg velger gale tidspunkter for å ta opp det jeg gjør og at jeg bør fokusere på alt som er bra i stedet. Han kan komme hjem med blomster og si at han skal jobbe mindre, men jeg har ikke sett noe til endring i livsførsel. Samtidig føler jeg meg fortvilet over at han ikke ser meg i større grad, og over at han ikke tar det jeg sier på alvor. Det at jeg har elsket ham så høyt, har gjort at jeg har vært villig til å se gjennom fingrene med ting svært lenge. Slik situasjonen er nå, er jeg usikker på om jeg er i stand til å bli i forholdet. Jeg håper selvsagt at han vil komme meg i møte i større grad enn han har gjort hittil. Å skulle separeres etter så kort ekteskap, synes jeg er fælt, samtidig som jeg ikke ønsker å få barn når ting er slik. Er jeg for utålmodig?
Fortvilet

Svar: Det er noe tidlig å gi opp etter bare et halvt års ekteskap og halvannet års samboerskap. Du bør selvsagt ikke kaste bort mange år på et forhold som ikke har livets rett, men du bør heller ikke gi opp nesten før dere har forsøkt å finne fram til en god måte å leve sammen på. Nå vil du sikkert si at du har gjort ditt beste for å få det hele til å gli, og langt på vei kan jeg være enig. Han ser deg ikke, og han tar ikke hensyn til det du sier. Vel, han ser deg ikke på den måten du ønsker, men ser han deg på sin måte.
Er ikke blomstene hans et tegn på at han verdsetter deg? Kanskje han nølte med å flytte
sammen med deg fordi han innser at han ikke er helt enkel å leve sammen med, eller fordi han trives godt alene? Når han likevel valgte deg, er vel det et tegn på at han ser deg? Det virker som om du oppfatter tilværelsen din negativt fordi hvetebrødsdagene ikke er blitt så romantiske som du hadde forestilt deg. Ettersom dine påpekninger av det du er misfornøyd med ikke har den ønskede effekt, kan det være en idé å tenke over alt som er bra i forholdet ditt, slik mannen din har oppfordret deg til. Du kan velge å se det som positivt at mannen din jobber hjemme og tross alt er sammen med deg i stedet for å være på kontoret sitt. Han sier han skal jobbe mindre, og det betyr sannsynligvis at han er enig med deg på det punktet, selv om atferden foreløpig er uendret. Det er vel også positivt at han er arbeidsom og samvittighetsfull i jobben? Jeg råder deg til å komme med positive
bemerkninger til alt som er bra og hyggelig i tilværelsen deres. Kanskje kan det føre til ønsket endring hos mannen din, og kanskje også få deg til å se på forholdet deres med nye øyne. Tenk også nøye over mulighetene som åpner seg hvis du velger å gå. I heldig fall finner du en ny kjæreste som passer mye bedre for deg enn din nåværende mann. Men du kan også ende opp som ufrivillig singel, eller med en mann som passer enda dårligere enn den du nå har. Det er fornuftig av deg å vente med å få barn til du eventuelt er sikker på om du fortsatt vil ha mannen din, selv om han ikke er ideell. Finner du ut at din kjærlighet er helt død, gjør du både deg selv og ham en tjeneste ved å gå.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no