De passer på det dyrebareste vi har, barna våre. Når vi vinker «hadet» og drar på jobben, tar de voksne i lekedress over. Tørker tårer, tørker bæsj, leker sjørøvere og prinsesser, står vakt ved klatrestativet, tegner og forteller om Ole Brumm og alle vennene i Hundremeterskogen.
Jeg tenker ofte på Magne, som tok med seg gutten vår til legevakten da han ramlet av dumphusken i barnehagen og slo seg i hodet. Jeg husker Anne, som satte i gang leteaksjon da vi ikke fant datteren vår. Mens jeg hadde hjertet i halsen, var hun roen selv, men Anne betrodde meg jo etterpå at hun var nesten like redd som meg. Vi kunne puste lettet ut, det gikk bra!
De passer på våre kjære, gamle foreldre også. Når gamlemor ikke klarer seg alene mer, tar trøste&bære-tjenesten over. Når Alzheimer kommer snikende, når helsa svikter så mye at det ikke er annet å gjøre enn å flytte på sykehjem. De tørker tårer og skifter bleier på de gamle også, serverer maten og lytter til livshistoriene til dem som har levd i snart 100 år.
Jeg husker sykepleier Kari, som kom hjem til morfar etter at mormoren min døde. Flere ganger i uken tok hun en ekstra tur til ham for å slå av en prat, servere en kaffekopp. Morfaren min var frisk som en fisk, men sykepleier Kari var en omsorgsarbeider i hjerte og sjel.
Ofte kaller vi dem sliterne i arbeidslivet, omsorgsarbeiderne. Ja, det er mange tunge løft. Men det er jo ikke bare ryggen som får kjørt seg. Omsorgsarbeiderne må også ha sterk mental kondisjon og innlevelsesevne. Det krever masse humør og grenseløs tålmodighet å passe på senil demente som ikke husker hva de selv heter, ikke aner hvor de er og har glemt alt de hørte neste sekund.
Enda mer utfordrende er det når pasientene bruker personalet som skyllebøtte. Og de fleste innen helsesektoren vil kjenne seg igjen i begrepet omsorg på stoppeklokke, når de løper fra rom til rom for å rekke runden innen kvelden.
Hvis vi tenker ordentlig etter, tror jeg de fleste av oss beundrer nettopp barnehageansatte, sykepleiere, hjelpepleiere og alle som strekker seg litt ekstra for at vi andre skal ha det bra. Du som leser KK og kk.no er kanskje selv omsorgsarbeider, og da håper jeg du føler at vi andre setter pris på innsatsen. Men kanskje synes også du at lønnen burde stå mer i stil.
- Er ikke omsorg for mennesker verdiskapning? Det er jo ganske absurd, sier Gerd Kristiansen, første nestleder i Fagforbundet. Det er opprørende at de typiske kvinneyrkene ikke verdsettes mer, gjennom den klareste målestokken i arbeidslivet, nemlig lønn. KKs statistikk viser at kvinner også tjener mindre enn menn i samme posisjon, og kvinner er overrepresentert i lavlønnsyrkene. En ting er at dette er urettferdig, men det er også lite framtidsrettet. Tenk bare på de stadig eldre gamle som står i kø for å få den hjelpen de trenger. Den lenge varslede eldrebølgen er her.
Kvinner og menn innen helse- og omsorg er blant de viktigste ressursene vi har for å takle framtidens behov. Vi vet vi trenger dem, deres innsats er gull verd.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
