«Nå dør han,» tenker jeg, kjenner at jeg blir kvalm.
MANDAG 6. AUGUST kl 17:05: Familiefar Ali Haji Mohamed Farah (37) blir slått ned i Sofienbergparken i Oslo. 17.10: Politiet ankommer og ambulansen er i parken tre minutter senere. Vitner reagerer sterkt på ambulansepersonales språkbruk og oppførsel. 17.20: Ambulansen drar uten Ali.17.21: De pårørende får stoppet en taxi og drar til legevakten. 17.26: Taxien ankommer legevakten, som sender Ali videre til Ullevål.19.30: Ali ankommer Ullevål universitetssykehus og blir operert for hjerneblødning. Foto: Caroline Drefvelin
Vis mer
CarolineDrefvelin
Publisert Sist oppdatert
I samme øyeblikk som bakhodet til mannen foran meg treffer bakken med et kraftig smell, ser jeg blod renne fra munnen hans.
Ali-saken nå:
KKs journalist og fotograf Caroline Drevfelin forteller sin øyenvitneskildring av ambulansesaken i Sofienbergparken i Oslo.
Vis mer
Ali ble sendt på sykehus med alvorlige hjerneblødninger. Samme natt ble han operert i fire timer, før han gikk inn i koma.
Tilstanden har de siste dagene bedret seg, men den er fortsatt ustabil
Ali er nå flyttet til avdeling for rehabilitering.
Granskingen i saken pågår for fullt, og ambulansetjenesten og politiet venter på resultatene fra etterforskningen.
Noen minutter tidligere: Det er en av disse varme ettermiddagene som alle har lengtet etter, etter uker med regn. Sofienbergparken yrer av menneskeliv. Jeg skal treffe noen venner for å grille.
Idet jeg nærmer meg lekeplassen, legger jeg merke til to menn, fem eller ti meter til venstre for meg. Den ene har nettopp reist seg fra gruppen han sitter sammen med, en gjeng med både barn og voksne.
Den andre mannen kommer gående over den asfalterte plassen mot ham. «Her blir det bråk,» tenker jeg. Det er noe med hvordan han ene går mot han andre. De sier noe til hverandre, jeg tror han som har reist seg, sier noe med «children» og den andre banner på engelsk. Jeg ser bort et sekund.
Det neste øyeblikket ser jeg at den ene mannen faller bakover, det er som om han er helt stiv i kroppen, han gjør ikke noe forsøk på å ta seg for. Det går så fort, og samtidig er det som om alt skjer i slow motion.
Vennene hans løper mot ham, jeg hører at en kvinne hyler. Jeg antar at det er kjæresten hans. To av vennene hans har tatt opp mobilen for å ringe ambulanse. Gjerningsmannen, en tettbygd afrikansk-utseende mann med grønn jakke eller genser, går rolig fra stedet.
«Hvordan kan han være så rolig,» tenker jeg, «skjønner han ikke at han kanskje akkurat har drept et menneske?»
Jeg fomler i veska etter et lite digitalkamera som jeg alltid har med meg, retter det mot den delen av parken der mannen forsvinner, men han er bare en prikk. Jeg prøver å zoome, men skjelver sånn på hendene at jeg ikke får det til.
Mannen på bakken blir liggende urørlig med vennene sine rundt seg. Jeg trekker meg tilbake, tenker at jeg ikke kan gjøre noe. Plutselig hører jeg at offeret begynner å ule av smerte, jeg tror i hvert fall det er han. «Da er han i hvert fall ikke død,» tenker jeg.
Omtrent samtidig svinger en politibil inn på den asfalterte plassen. De begynner å snakke med dem som er der, men hvorfor, hvorfor gjør de ikke noe? Ambulansen kommer mens jeg forteller politiet hvor gjerningsmannen forsvant. Plutselig hører jeg at det skjer noe, jeg snur meg, ser at mannen står og tisser, det flommer utover, han virker helt fjern, klarer knapt å holde seg på beina, jeg tror noen støtter ham.
«Jævla gris,» sier en av de to mennene fra ambulansen. Begge de to mennene trekker seg bakover, de virker sinte, sinte fordi han tisset. Språket deres, kroppsholdningen er fiendtlig.
Jeg skjønner ingenting. Hva skjer? Er ikke disse to mennene her for å hjelpe ham? Er ikke det jobben deres? De må vel være vant til litt tiss? I løpet av få sekunder begynner det å gå opp for oss som står der at ambulansepersonellet ikke har tenkt å ta ham med. Det er helt uforståelig. Har de ikke skjønt hvor alvorlig det er? Bare for noen minutter siden trodde jeg at han var død. Nå nekter ambulansen å ta ham med.
Det er kaos. Kjæresten Kohinoor sier noe om barnet, barnet deres er bare to måneder, datteren er her, han er faren til barnet hennes.
Jeg blir sint. «Jeg skal ha bilde av de to mennene,» tenker jeg, igjen tar jeg opp kameraet. Hittil har jeg sett på det hele som en tragisk voldsepisode. Nå tenker jeg at jeg er vitne til noe helt annet. Noe som jeg i min naivitet ikke trodde var mulig i norsk helsevesen. For ingen av oss som står rundt kan la være å tenke denne tanken: «Ville de ha oppført seg slik hvis det var en hvit mann?»
«Du må stoppe dem, de må ta ham med! Han må på sykehus.» Jeg hører at stemmen min er desperat idet jeg ber en av politimennene om å gjøre noe. Han sier at han ikke kan gjøre noe med ambulansepersonellets avgjørelse.
Klokken 17.20 kjører ambulansen bort, sju minutter etter at den kom, og 15 minutter etter at familiefaren Ali ble slått ned.
Han ligger igjen blødende på gresset. En av venninnene hans sitter bøyd over ham, snakker beroligende til ham. En av politimennene setter seg på huk ved siden av Ali, spør ham om personnummeret hans. «Snakker du norsk?» Venninnen som sitter over ham bekrefter at han snakker norsk.
«Så hvorfor svarer han ikke?» spør politimannen. Han begynner å lete etter id-papirer i lommene til Ali. «Han har ikke identifikasjon, han er jo norsk, han er kjæresten min, han er faren til babyen min,» sier kjæresten. Politimannen spør henne om når Ali er født. Hun tar seg til pannen, mumler fødselsdatoen hans.
«Burde ikke han der vært på sjukehus,» sier en mann som står og ser på. Jo. Han burde vært på sykehus. Jeg ringer 113 for å skaffe ny ambulanse. Sentralen sier at de ikke kan gjøre noe med den avgjørelsen ambulansepersonellet på stedet har tatt. De kan forsikre meg om at avgjørelsen ikke har noe med rasisme å gjøre.
Imens har noen klart å stoppe en taxi og fått stablet Ali inn i den. Kjæresten og noen venner blir med. De kjører bort.
Bare de to grønne plastsandalene hans står igjen på plassen. En uttørket blodflekk vitner om hvor hodet hans traff bakken. Les hele artikkelen i ukens KK, i salg fra mandag 27. august. Les sjefredaktør Bente Engeslands leder:«Rystende rasisme».
